Crysis slo ned som en bombe for tretten år siden. Cryteks eksplosive sandkasse står som en av de største og mest bemerkelsesverdige stegene som er tatt for spillgrafikk gjennom historien. Spillindustrien har knapt nok sett et større hopp verken før eller siden, og uttrykket "Men kan det kjøre Crysis?" har for lengst etablert seg som et etablert gamer-ordtak. Vi kjenner alle til den svake historien om fire velutstyrte spesialsoldater som får i oppdrag å utforske og nøytralisere en terroristtrussel på en øy i det sørlige Stillehavet, som fort viser seg å bli et sant mareritt når en haug med romvesener bestemmer seg for å slenge seg med. For meg var Crysis ett av de mest imponerende spillene jeg hadde spilt da det kom for tretten år siden, og det var ikke bare på grunn av den fantastiske grafikken. Friheten og mulighetene som det åpne landskapet spillverdenen hadde å by på var mye mer forlokkende enn jeg kunne ant på forhånd. Å skreddersy din egen spillestil basert på de ulike egenskapene i Nomads nanodrakt gjorde Crysis foranderlig og åpent på en måte man sjelden fikk se i actionspill i 2007, i det minste utenfor byer som Liberty City eller San Andreas.
Crytek som hadde debutert på spillfronten med Far Cry solgte lisensen til sistnevnte spillserie til Ubisoft, og med inntektene rokket de ved hele spillindustrien med det som uten tvil var verdens vakreste spill på den tiden. På ett av mine mange besøk ved hovedkontoret i Frankfurt fortalte grunnleggeren og studioets sjef Cevat Yerli hvordan de bevisst hadde skapt et spill som først ville være mulig å spille på Ultra med 60 bilder i sekundet fem år(!) etter lansering.
Tretten år har gått, og nå har et fragmentert og nesten konkursrammet Crytek lansert det samme spillet på nytt i "remaster"-format. Crysis kjører nå på CryEngine 5 og kommer med innebygget støtte for ray tracing og andre nye funksjonaliteter. Jeg har tatt en rask kikk på PC-versjonen, men først og fremst har jeg tilbrakt tiden med Crysis Remastered på en PS4 Pro, hvor det for alvor blir tydelig at det er misvisende å kalle dette for en remaster. Det er det nemlig ikke. Dette er en enkel og grei konvertering av det samme, gamle spillet til et nytt konsollformat.
Når alle innstillinger er skrudd opp til det maksimale i PC-versjonen vil man se noen små lyseffekter som så vidt ser bedre ut enn i originalen. Forskjellene er likevel ekstremt små, og på PS4 eller Xbox One X ser det akkurat ut som det samme spillet som ble lansert høsten 2007. Mye har blitt sagt om hvordan maskinvarebasert ray tracing vil bidra til at Crysis Remastered vil ha refleksjoner få andre moderne spill kan skimte med, men det kan jeg dessverre ikke si meg enig i. Selvsagt er det mulig å se hvordan små og uviktige enkeltkomponenter av spillverdenen er gjenspeilet på visse overflater, men det er snakk om så minimale forskjeller sammenlignet med originalen at jeg strever med å forstå hvorfor de i det hele tatt har valgt å kalle dette en "Remaster." Når det gjelder forskjellene mellom de ulike konsollversjonene, kjører Xbox One X spillet med litt høyere oppløsning (2160p kontra 1080p) uten et øvre tak på antall bilder per sekund. Med ray tracing skrudd på faller derimot begge versjonene ned til 1080p med et låst bildetall på 30 bilder i sekundet. Ikke imponerende, selv om "ray tracing på konsoller" hørtes svært lovende ut da spillet først ble annonsert.
På den andre siden er Crysis fortsatt moro. Det er ganske avhengighetsdannende når det kommer til hvor mange forskjellige måter man kan angripe fiendene på. Her er det bare spillerens fantasi som setter grenser. Resultatet er at variasjonen blir en av de beste delene av Crysis (noe begge oppfølgerne manglet), og kontrollsystemet er også forbedret i konsollversjonene. Saber Interactive har hatt vett nok til å implementere kontrollsystemet fra Crysis 2 på PS3 og Xbox 360, hvilket betyr at nanodraktens forskjellige funksjoner er satt til forskjellige knapper snarere enn det forbaskede hjulet originalen hadde på PC. Det var noe herk allerede i 2007, og det er godt å se at man nå får et bedre system som ikke krever at du velger riktig nanofunksjon mens du blir skutt på fra alle kanter. Noen deler av spillet føles naturlig nok litt utdaterte, men for det meste har det jeg det moro gjennom hele spillet. Siste del av spillet hvor det solfylte paradiset fryser over er derimot litt annerledes. Fiendene er fortsatt like hypersmarte og ekstremt treffsikre som de alltid har vært. Dermed blir det ekstremt frustrerende hvor lett fiendens soldater kan treffe Nomad på 200 meters hold selv om jeg kravler gjennom gresset som en overlegen nano-ninja. Våpnene mangler det lille ekstra, og fortellingen som presenteres i filmsekvensene er fortsatt like dårlig som den alltid har vært.
Crysis Remastered er ikke en remaster med klart forbedret grafikk og lyd, men snarere en tradisjonell konvertering av et tretten år gammelt actionspill. Dette betyr likevel ikke at Crysis ikke underholder, for det gjør det.