Curse of the Sea Rats

Begrepet "Metroidvania" har vokst til en nesten hellig status. Dette skyldes selvfølgelig hovedsakelig flere virkelig imponerende spill, og det er også en sjanger der indie-spill har blomstret ganske mye. Curse of the Sea Rats, er det siste eventyret som faller inn i denne kategorien, og setter deg inn i rollen som en rotte, for å komme deg gjennom et stort kart i jakten på å bryte forbannelsen som har gjort deg til, vel, en rotte. Selv om det tar tid å komme i gang, ble jeg likevel positivt overrasket over hvor underholdende dette spillet var til slutt, for selv om spillet lider av noen problemer som slår det ned noen nivåer, er det fortsatt generelt morsomt å spille.

Du har blitt en rotte, en piratrotte for å være mer spesifikk, og dette er det overordnede temaet som jeg synes er strålende, da blandingen her er perfekt, og gir mulighet for mye flott design. For å bryte forbannelsen må du redde kapteinens kidnappede datter, og slik begynner reisen gjennom et mylder av rom hvor kartet raskt blir din beste venn i å hjelpe deg med å navigere fremover gjennom et nivå, og selvfølgelig noen ganger bakover. For er det én ting et Metroidvania er kjent for, så er det at du ikke kommer forbi visse passasjer du allerede har sett før lenger ut i spillet.

Det samme gjelder her, hvor spesielt muligheten for dobbelthopp gjør at du kan nå rom du ikke kunne nå før. Totalt sett synes jeg kartet og navigasjonen er godt utformet, men ikke helt perfekt. Noen unødvendige back-tracking når du dør er hovedsakelig spillets store problem, det blir ganske frustrerende å måtte løpe tilbake gjennom rom for å gjøre et nytt forsøk på en sjef eller en passasje. Det er også et balanseproblem i spillet som er tydelig merkbart etter et par timer. Helten, eller rettere sagt hver valgbar helt fordi det er fire, har et ferdighetstre, og før du fyller dette, er både fiender og sjefer en mye større utfordring enn de er senere i spillet. Når du har noen ferdigheter under beltet, faller vanskelighetsgraden i spillet radikalt. De fleste av spillets sjefer er barns lek, og den eneste måten for spillet å skape noen utfordringer er gjennom klassiske scenarier der et mislykket hopp vil drepe deg umiddelbart.

Frustrasjonen over å måtte komme seg tilbake gjennom en haug med rom blir stadig tydeligere. Videre gjelder det samme for å nå spillets butikk hvor du kan kjøpe varer, da disse stedene er spredt med ganske lange intervaller, og selv om du kan kjøpe en praktisk fløyte for å teleportere tilbake dit, er det ingen måte å gå tilbake til der du opprinnelig teleporterte fra.

Miljøene du beveger deg gjennom er veldig hyggelige, og jeg er imponert over variasjonen som tilbys. Det er et flott miljø både når det gjelder design og det visuelle, og mye av grunnen til at jeg kom helt til rulleteksten var på grunn av miljøene som tilbys. For selv om kartet er en eneste stor sammenhengende labyrint, er det variert på en god måte. Selv musikken klarer å forbedre atmosfæren, men en liten negativ finger må pekes på de irriterende lydeffektene når rottene blir tvunget til å skrike ved hvert hopp eller slag. Jeg må også dessverre påpeke at spillet krasjet ganske ofte, og siden jeg allerede gjorde det klart at det var frustrerende å komme seg tilbake gjennom et nivå, var dette selvfølgelig enda mer irriterende når krasj skjedde.

Foruten litt plattformhopping, er det mye action her. Skjermene er fylt med fiender, og det er også mange sjefskamper. Som mye av spillets innhold er alt godt gjort, men mangler den virkelige finessen. Fiendene har god variasjon, men er ofte mer et irritasjonsmoment å kvitte seg med enn morsomme utfordringer å ta på seg. På samme måte er kontrollene ikke helt presise nok, til det punktet at plattformhopping kan være en plage. Mange av spillets sjefskamper er helt greie, men spillets største tilfredsstillelse ligger i utforskningen takket være de mange spennende og vakkert designede miljøene som besøkes.

Curse of the Sea Rats har mange fine kvaliteter som gjør det til et godt spill, og hvis bare noen av manglene hadde blitt ryddet opp, kunne det definitivt være til et spill som ikke bør gå glipp av. Det er litt for mange øyeblikk som holder den tilbake til at den virkelig står på egne ben, men siden jeg har spilt dette ganske mye de siste dagene, er det også tydelig at det har vært et veldig underholdende eventyr på mange måter. Litt mer polsk og Petoons Studio ville være på en vinner her.