Daredevil: Born Again - Sesong 1

Selv om de fleste kan være enige om at Netflix sitt Marvel -univers var fullt av skuffelser, med Iron Fist og The Defenders som spesielt dårlige, er kjærligheten til Charlie Cox' prestasjon som Daredevil stort sett universell. Nei, ingen utpeker seriens ulike sesonger som Emmy-verdige klassikere, men bunnsolid superhelt-tv? Ja, det ser det ut til å være relativt bred enighet om.

Derfor var det Cox' Daredevil de fleste sørget over da Netflix og Marvels samarbeid brøt sammen, og derfor var jubelen stor da han offisielt ble den eneste som ble med i det større MCU.

Det skjedde først via Spider-Man: No Way Home, så i She-Hulk, men nå for alvor via Daredevil: Born Again, en MCU-serie som offisielt blåser nytt liv i Daredevils lille mikrokosmos, samtidig som den er en slags defacto videreføring av den generelle rammefortellingen fra Netflix-æraen.

Så, la oss gå rett på sak; er dette en verdig fortsettelse av de til tider ganske fantastiske Netflix-sesongene? Ja, det er den i mer enn én forstand, for Born Again plukker stort sett opp trådene, både tonalt og mer pragmatisk, fra Netflix-sesongene, og gir oss en uforbeholden oppfølger skåret over samme lest. Vincent D'Onofrio som Kingpin- ja, han er den sentrale skurken igjen. En mer dyster gjengivelse av New York enn de lysere MCU-serieproduksjonene? Ja, det stemmer. Og mer fokus på lavteknologiske, brutale og kinetiske kampscener med flere ville one-takes? Det kan du banne på. Med andre ord, alt er her, alt som ga energi til Cox' tolkning av karakteren.

Det er små humper i veien, ingen tvil om det. Enten det skyldes ominnspilling eller problemer bak kulissene, er det flere ufattelig dårlige CG-grafikker som virkelig undergraver ellers godt koreografert action, og i første episode ødelegges en ellers emosjonelt hardtslående sekvens av overraskende middelmådig klipping og strategisk posisjonering av karakterene. Utover i sesongen blir det færre slike problemer, men de er distraherende når de oppstår og får det til å virke som om etterarbeidet har blitt unødvendig forhastet.

Når det er sagt, er grunnpilarene i Daredevil fortsatt her, så Cox, D'Onofrio, Deborah Ann Woll som Karen Page og en sterk birollebesetning som tar seg selv litt for høytidelig (dette er en serie som stort sett er blottet for de klassiske Marvel one-liners), men som er troverdige og velskrevne. Ja, det sniker seg inn litt CW-aktig melodrama her og der, særlig i de hverdagslige replikkvekslingene, som kan virke nesten karikerte i sin antatte allmengyldighet, men det er en velspilt serie, ingen tvil om det.

Man kan hevde at Born Again ikke egentlig prøver å drive hele seriens konsept eller rammeverk fremover, for dette er egentlig mer av det samme, både i tone, tilnærming og fortellerteknikk. Men samtidig får særlig Charlie Cox muligheten til å definitivt bevise at det virkelig er hans versjon av Daredevil som fortsetter å være så overbevisende, og enten det er i eller utenfor MCU, er det derfor serien har så dedikerte fans. Born Again er derfor en verdig oppfølger som, til tross for noen snubletråder her og der, klarer å sementere det lille Hell's Kitchen-mikrokosmoset som en minneverdig del av det etter hvert temmelig kosmiske MCU.