DCEU: Fra det verste til det beste

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Epost *

Navn *

James Gunn har sparket i gang det nye filmuniverset med DC Comics-figurer med Creature Commandos, Superman og Peacemaker sesong 2, og det er på tide å glemme det som en gang var. Men før vi gjør det, la oss se tilbake og huske de ubrukelige og fantastiske øyeblikkene som DCEU har gitt oss de siste ti årene.

(17) Shazam! Fury of the Gods

Dessverre var dette den svakeste filmen i DCEU for meg. Den mangler sjarmen som den første Shazam hadde, og henger seg i stedet opp i for mye CGI og et ganske flatt plot. Det finnes morsomme øyeblikk, men helheten er lett å glemme.

(16) Black Adam

Det er synd, for Dwayne Johnson prøvde virkelig å bygge opp noe stort her, men resultatet ble stort sett en tung actionfilm uten sjel. Noe man kunne ha gjettet når The Rock skulle bære filmen selv og levere nok en elendig skuespillerprestasjon. Karakterene i Justice Society er interessante i seg selv, men de får ikke den plassen de fortjener. Alt føles litt for generisk og påtvunget.

(15) Aquaman and the Lost Kingdom

En oppfølger som aldri helt finner sin egen identitet. Den prøver å bygge videre på den vanvittige energien fra den første filmen, men klarer ikke å fange den samme sjarmen. Effektene er imponerende, men historien er tynn, og jeg følte aldri det samme engasjementet som før, men fikk heller følelsen av at ingen av skuespillerne forsto hva de gjorde. Den dag i dag lurer jeg på hvor stor innvirkning Amber Heards rettssak egentlig hadde på filmen.

(14) Suicide Squad (2016)

Et klassisk eksempel på en film som har potensial, men som ødelegges av kaoset i produksjonen. Det er gode ideer og noen morsomme karakterer, men tonen er ujevn og handlingen er ganske uinteressant. Det føles mer som en lang musikkvideo enn en sammenhengende film, der Jokerens rolle føles merkelig bortkastet og der ingen av karakterene bortsett fra Harley Quinn egentlig var minneverdige.

(13) Birds of Prey

Jeg liker Harley Quinn, og Margot Robbie er fantastisk som alltid, men filmen som helhet føles litt spredt. Den er morsom og fargerik, men mangler tyngden eller samholdet som ville ha gjort den mer minneverdig. Det finnes glimt av briljans, spesielt i kampscenene, men helhetsfølelsen er litt ujevn.

(12) Justice League

Filmversjonen av Justice League føles mer som et sammensurium av to ulike visjoner, og det er filmens største problem. Tonen pendler mellom humoristisk letthet og Snyder-mørke, og den finner aldri sin egen identitet. Noen scener er helt ok, men i det store og hele føles det mer som en påminnelse om hva vi gikk glipp av.

(11) Batman v Superman: Dawn of Justice

En film med større ambisjoner enn nesten noen annen i serien, men som snubler underveis. Jeg elsker virkelig hvordan Batman introduseres, og noen scener (som Batmans drømmesekvenser) er helt utrolige (om enn ulogiske). Men det hele er tungt og sprikende, og historien kommer aldri skikkelig i gang. "Martha"-øyeblikket er beryktet av en grunn, men til tross for alle sine mangler synes jeg likevel filmen har noe fascinerende ved seg.

(10) Man of Steel

Som startskudd på DCEU er Man of Steel fascinerende. Den gir Supermann en mer jordnær og melankolsk side, som jeg både liker og stiller spørsmål ved. Henry Cavill er fantastisk i rollen, og jeg elsker scenene med Kevin Costners Jonathan Kent. Samtidig er den siste kampen for destruktiv og kald, noe som gjør at Supermanns håpefulle side ikke skinner gjennom så mye som jeg skulle ønske.

(09) Wonder Woman 1984

Denne oppfølgeren prøvde noe annerledes, og selv om det ikke alltid fungerte, synes jeg det er noe sjarmerende med den mer fargerike og nesten campy tonen. Kristen Wiig gjør Cheetah til en interessant karakter, og temaet om begjær og konsekvenser var fint. Dessverre blir det litt for langtrukkent og svimlende, men jeg setter pris på at filmen i det minste våget å gå en annen vei enn den første filmen.

(08) The Flash

The Flash er en film som har problemer, men også hjerte. Jeg satte stor pris på den emosjonelle kjernen rundt Barry og moren hans - det ga filmen et sterkere fundament enn jeg hadde forventet. Effektene og noen av historiens valg henger ikke helt på greip, men Michael Keatons Batman var en nostalgisk hit som jeg elsket. På en eller annen måte klarer filmen å være både kaotisk og rørende.

(07) Blue Beetle

Dette føltes som et nytt kapittel for DCEU, selv om det kom sent. Jeg liker at den fokuserer på familie, kultur og fellesskap, noe som gjør Jaime Reyes veldig gjenkjennelig. Det er en varme i forholdet hans til familien som løfter filmen langt over gjennomsnittet. Det er kanskje ikke den mest originale superhelthistorien, men den har en sjel som gjør den minneverdig.

(06) Shazam!

Shazam! er en film som virkelig fanger følelsen av å være barn og plutselig få superkrefter. Den er morsom, ujålete og full av hjerte. Familiedynamikken er filmens styrke, og jeg synes den klarer å skape en veldig menneskelig følelse midt i alle superheltkostymene. Skurken er kanskje litt svak, men det spiller ingen rolle, for sjarmen i selve historien gjør den til en av de mest elskede DCEU-filmene.

(05) Aquaman

James Wan satte seg fore å lage en fargerik undervannsfantasi, og i stedet for å vike unna, går han all in. Jason Momoa gjør Arthur Curry til en rockestjerneversjon av en helt, og kjemien mellom ham og Amber Heards Mera fungerer overraskende godt. Historien er enkel, nesten som en klassisk matinéfilm, men det er stilen, de sprø undervannsverdenene og den lekne tonen som får den til å skille seg ut.

(04) Wonder Woman

Da denne kom, føltes det som et friskt pust i DCEU. Gal Gadot er perfekt som Diana, med en kombinasjon av styrke, varme og naivitet som får henne til å skille seg ut. Filmen bygger sakte opp reisen hennes fra Themyscira til første verdenskrigs brutalitet, og det er kontrasten som gjør den sterk. Kampscenene, spesielt "Ingenmannsland", er ikoniske, men for meg er det Dianas genuine tro på kjærlighet og rettferdighet som bærer filmen. Finalen kommer litt til kort, men helhetsfølelsen gjør den til en av de mest minneverdige

(03) The Suicide Squad

Her fikk James Gunn virkelig leke seg, og resultatet er en blodig, fargerik og samtidig sjarmerende film som for meg står som en av de mest underholdende i hele DCEU. Den våger å være sprø, med karakterer som King Shark og Polka-Dot Man, men klarer likevel å gi dem menneskelige trekk som gjør at du faktisk bryr deg. Harley Quinn er som vanlig strålende, og hele filmen føles som en perfekt balanse mellom galskap og hjerte. Det er den typen film som ikke tar seg selv for høytidelig, men som samtidig klarer å berøre.

(02) Peacemaker (S1)

Jeg trodde aldri jeg ville bry meg om Peacemaker, men serien snudde fullstendig opp ned på den forventningen. John Cena er briljant i rollen, fordi han klarer å være både idiotisk morsom og sårbart menneskelig. Serien har en energi som føles unik i superheltsjangeren - den våger å være absurd, grotesk og inderlig på samme tid. Og det beste av alt er at den ikke bare handler om en helt, men også om relasjoner: mellom Peacemaker og faren, mellom ham og teamet, og hans kamp for å finne sin egen identitet. Det er både en satire og en følelsesmessig reise, og det er derfor den er så sterk.

(01) Zack Snyders Justice League

Dette er ikke bare en film, det er en opplevelse. Da den kom ut, føltes den nesten som en oppreisning - ikke bare for Zack Snyder selv, men også for fansen som lenge hadde håpet å få se hans visjon. Den er monumental i sitt omfang, med fire timer med mytologi, tragedie og håp. Tonen er mørk, men også vakker i sine øyeblikk av medmenneskelighet, og jeg synes karakterene endelig får den plassen de fortjener. Cyborgs historie er filmens hjerte, og Steppenwolf føles som en reell trussel, i motsetning til i kinoversionen. Det er en innholdsrik film som selvfølgelig ikke vil være for alle, men for meg er det det tydeligste bildet av hva DCEU kunne ha vært hvis den hadde fått lov til å blomstre til sitt fulle potensial.