Dette var bøkene som ble sagt å være umulige å filmatisere. Men Peter Jackson og produksjonsteamet hans lyktes ikke bare med den umulige oppgaven, men ga oss også helt fantastiske filmer. Det var en svært vanskelig oppgave å velge ut og rangere de 10 beste øyeblikkene, men her er de vi anser som de aller beste...
Vi starter listen med en episk scene til episk musikk. Våre ni helter vandrer gjennom landskapet, musikken er til stede i bakgrunnen, og så... Fellowship går de forbi en stein, én etter én, til Howard Shores uforlignelige musikk, og kombinert med filmmusikken beviste filmskaperne at hver eneste scene, hvert eneste øyeblikk, kunne være noe utrolig minneverdig.
Det finnes et meme som beskriver denne scenen så perfekt.
Howard Shore: "Hvilken musikk vil du ha?"</em>
Peter Jackson: "Scenen handler om å tenne på en haug med tre..."
Howard Shore: "Ikke si mer, fam."</em>
Det er egentlig alt som trengs for å forstå hvor episk denne scenen er. For er det én ting vi raskt innså da vi så disse filmene, så var det at Howard Shores bidrag var like viktig som det kom til å bli uforglemmelig.
Andy Serkis' prestasjon som Gollum kan ikke berømmes nok. Scenen der han, som både Gollum og Smeagol, snakker med seg selv, er hans beste prestasjon, og den blir enda mer spesiell hvis du ser på bak-scenene-klippene som er tilgjengelige. Der kan du se hvor trofast skuespillet hans er overført til den digitale skapningen. Dessuten er det en av de scenene som utdyper karakteren på en fantastisk måte. Når mye film ofte er ment å være storslått og actionfylt, er det øyeblikk som dette som gir den en mer fokusert tilstedeværelse, men mest av alt er det et fantastisk bevis på hvordan motion capture kan brukes til å skape noe uforglemmelig.
Det er noe veldig kult i det ikoniske bildet der alle heltene våre står klare for den kommende bølgen av stygge skurker, inkludert et grottetroll. Så får vi se hele brorskapet kjempe sammen, og hvert slag veier tungt. Når kampen begynner, stopper musikken helt opp, og vi får oppleve en mye mer intim kamp enn noe vi får senere. Joda, det er kamper i trange rom senere i trilogien, men aldri på denne måten med alle karakterene samlet. Jeg synes også at scenen er intim og velregissert uten å føles overdrevet. Det er sikkert noen av de detaljene her også, men vi får ikke Legolas på skateboard på et skjold eller ned en stamme. Han hopper riktignok på hodet til trollet, men det føles ikke så overdrevet likevel.
Å binde hele trilogien sammen var nok ingen enkel oppgave for Peter Jackson. Mange har kritisert at filmens siste scener føles litt som avslutninger som hoper seg oppå hverandre, men samtidig er det viktige ting som blir behandlet. Det er utrolig emosjonelt på alle måter når det er tid for å ta farvel, ikke bare med Gandalv, men også med Frodo, som også drar til Undying Lands. Scenen med skipet som seiler mot lyset kunne vært den perfekte avslutningen, men jeg forstår også at de ønsket å avrunde mer tro mot boken med Sams siste replikk. Uansett er det en veldig vakker scene, fylt med et blendende skue som fremkaller tårer hver gang.
Når Elrond kunngjør at Fellowship er skapt, er det filmens naturlige midtpunkt av to grunner; den ene er den åpenbare at det er her eventyret begynner "på ordentlig" for hele gjengen, og den andre er at det er her man bytter plate hvis man ser den utvidede versjonen på DVD. For meg, som har hatt utallige maratonløp med disse filmene, er det noe nesten meditativt over å ta en naturlig pause her, strekke på beina og gjøre meg klar for alt som skal komme. Men bortsett fra alt det, er det en klassisk scene på mange måter. Punchet i Hugo Weavings skuespill er det som alltid har stått mest ut, men så har vi selvfølgelig "Man gjør ikke bare..." og ellers godt skuespill fra alle involverte.
Selv om vi ikke tilbringer mye tid i Shire, er det definitivt et av de stedene vi kom til å elske mest. Produksjonsdesignen her er sannsynligvis blant de beste i hele trilogien, og selv om vi får et lite glimt av de grønne åsene tidlig i filmen, er det først når den grå trollmannen ankommer at det hele starter for alvor og Shire får vist seg ordentlig frem. Scenen med Frodo som sitter under treet, Gandalf som nynner og den berømte: "En trollmann kommer aldri for sent ..." <em>Det er så bra som det kan bli, og det er særlig to ting jeg vil fremheve. Det ene er selvfølgelig Howard Shores musikk. Sporet som heter "Bag End" er så utrolig koselig, og selv om musikken gjennom hele trilogien er fantastisk og passende til scenene, vet jeg ikke om noe stykke akkompagnerer det vi ser bedre enn her. Det andre er Ian McKellen. Jeg vil påstå at han på mange måter er den eneste skuespilleren som gir seg helt 100 % for rollen av alle de karakterene som finnes. Men det er en helt annen diskusjon, og vi nøyer oss med å si at Gandalfs ankomst i Shire er noe av det fineste filmene har å by på.
Foruten det faktum at scenen inneholder trilogiens sannsynligvis mest siterte replikk, er det så mye i denne scenen som er utrolig bra. For det første var den fullstendige presentasjonen av Balrog et utrolig sterkt øyeblikk i det bekmørke mørket. Så er det flybildet av Fellowship som løper over Khazad-dûm-broen, og så har vi Balrog mot den grå trollmannen. Alt til bombastisk musikk som brått avsluttes når Gandalf så faller ned i mørket og det hele går over i melankoli med en tonet melodi som følger. Det er også en morsom kuriositet her at akkurat den replikken <em>"You shall not pass" ikke forekommer i boken, men der gjentas det første Gandalf sier "You cannot pass" en rekke ganger. Men det er en fin liten endring som virkelig fungerer.
Som så ofte når det gjelder film, blir jeg mest rørt av de følelsesladde replikkene og scenene. Og når Frodo drar helt alene, løper hans mest lojale venn Sam etter ham og synker som en stein i vannet. Når han blir reddet og de begge sitter i den lille båten, leverer Sean Astin en blendende prestasjon, som man tror på når han sier replikken: "Jeg ga et løfte, herr Frodo, et løfte. Ikke forlat ham, Samvis Gamgee. Og jeg mener ikke også, jeg mener ikke også." Det er Sam og Frodo sammen, og ingen steder i løpet av alle timene skinner vennskapet deres for hverandre sterkere enn akkurat der og da. De har fortsatt et langt eventyr foran seg. De er ikke i nærheten av Mordor ennå, men de har allerede vært gjennom så mye. Og Frodo kommer til å trenge Sam på måter han ennå ikke vet om. Så det er flaks at han blir ved hans side. For vi vet alle at Sam er den virkelige helten i denne historien.
Jeg pleier å bedømme hvilken scene som er den beste ut fra et veldig enkelt kriterium. Nemlig hvilket klipp jeg ser mest på YouTube. Scenen der Aragorn får kronen sin og tar plass som konge er flott av flere grunner. En avrunding av alt det forferdelige som har skjedd, kysset når han ser Arwen igjen, og at alle karakterene våre er sammen. Men det er avslutningen som gjør den til den beste scenen i hele trilogien. Når Aragorn, med Arwen ved sin side, står foran de fire hobbitene som bøyer hodet i respekt, og uttaler ordene "Mine venner... Dere bøyer dere ikke for noen", og den nå velkjente musikken ser ut til å eksplodere. Det er en like storslått som vakker scene, en tåredryppende en og min absolutte favoritt fra tre av verdens beste filmer.
Hva er dine favorittøyeblikk fra disse filmene?