De 10 beste zombiefilmene gjennom tidene

10. World War Z

Det var faktisk et par av dere lesere som på premieren av denne filmen anbefalte meg å lese boken i stedet, noe jeg også gjorde, men først et par år senere. Boken er riktignok noe helt annet, boken er suveren. Når det er sagt, kommer jeg likevel ikke over det faktum at omfanget av denne filmen alltid fortryller meg, sammen med Brad Pitts fenomenale tilstedeværelse. Det er noe med hvor ekspansivt dommedagsinspirert World War Z føles, uten å miste fokus.

9. Zombieland

Oppfølgeren var (minus scenen med Bill Murray, selvfølgelig) meningsløs, men det endrer ikke det faktum at originalen fortsatt er en strålende komedie som, i likhet med Shaun of the Dead, leker med sjangerens mest typiske troper for å skape strålende humor.

8. It Comes at Night

Den uhyggelige musikken inne i den lille hytta i skogen i denne bekmørke zombiethrilleren er virkelig minneverdig. Tett, kjølig, menneskelig og gjennomsyret av en slags urovekkende usikkerhet som gjør den til en av de beste zombiefilmene jeg har sett. Joel Edgerton er som vanlig helt briljant, og fotograferingen her er også fantastisk, tvers igjennom.

7. One Cut of the Dead

Denne japanske zombieparodien er ikke bare knalloriginal når det gjelder struktur og historie, den er også like sprø og rar som den er morsom. Uten å røpe for mye her (for du må oppleve denne selv for å virkelig sette pris på dens fortreffelighet), så er denne filmen gjennomsyret av karakter og har en vri som jeg aldri kommer til å glemme.

6. Night of The Living Dead

Zombiesjangeren hadde selvsagt aldri vært det den er i dag om det ikke hadde vært for zombiekongen George A. Romeros ikoniske 60-tallsklassiker. Det faktum at dette var Romeros regidebut står som noe av det mest bemerkelsesverdige skrekksjangeren har bydd på, og selv om den ikke står seg særlig godt i dag, må den selvsagt med på en slik liste. Alt annet er å betrakte som tjenesteforsømmelse.

5. 28 Days Later

Vi husker alle scenen der en fortapt, nyoppvåknet Cillian Murphy vandrer rundt på London Bridge i Danny Boyles ikoniske zombieklassiker. Vi husker alle intervjuet med Boyle som forteller at han forhandlet med Londons politikere om å stenge sentrum i 12 minutter en søndag morgen, og vi husker hvor rått og skummelt det var.

4. Shaun of the Dead

Det er mange komedier som får meg til å le høyt, uansett hvor mange ganger jeg ser dem. Step Brothers Hot Shots: Part Deux , Naked Gun 2, Anchorman, Napoleon Dynamite, Nacho Libre og MacGruber er bare noen av dem. Og så har vi Shaun of the Dead, som jeg tror jeg har sett 25 ganger og synes er like morsom nå som da den kom ut første gang. Edgar Wrights ultrasjarmerende debutfilm er briljant og følger den kjærlighetssyke taperen Shaun og ser hvordan han takler en rådende, blodig zombie-apokalypse.

3. 28 Months Later

Jeg vet at det er en generelt upopulær mening å foretrekke spanjolen Juan Carlos Fresnadillos oppfølger til Boyles ikoniske original, men det gjør jeg. Fresnadillo har i denne filmen klart å beholde den rå, grusomme, voldsomme følelsen av nerve og panikk uten verken å kopiere Boyle eller gå i fella med manglende originalitet i billedspråk og tone. Tvert imot, denne filmen drypper av spenning og sterke karakterer, og jeg elsker omfanget.

2. Dawn of the Dead

I dag hører man sjelden Zack Snyders navn nevnt i spesielt vennlige eller positive vendinger. Regissøren av Man of Steel, Sucker Punch, Army of the Dead og Rebel Moon har blitt noe av et buzz-ord i filmverdenen, ettersom filmene hans nesten alltid fokuserer på overflate fremfor substans, men slik har det ikke alltid vært. Med sin regidebut Dawn of the Dead tok Snyder Romeros original og rusket opp i den på en måte som fortsatt imponerer 21 år senere. Introscenen med den zombifiserte nabojenta er fortsatt en av de mest effektive scenene som noen gang er laget.

1. Train to Busan

Det finnes selvsagt mange severdige zombiefilmer (bare et utvalg av dem har fått plass på denne enorme listen), men det er bare én som er den beste av dem alle. Den regjerende kongen av sjangeren: Train to Busan. Yeon Sang-hos koreanske kjeveknuser er så nydelig filmet, så gjennomsyret av fenomenalt skuespill og så perfekt strukturert at den føles som et 118 minutter langt kvelertak.