De 5 beste Resident Evil-spillene gjennom tidene

Som selverklært dronning av Resident Evil, og med Resident Evil Requiem på trappene, tenkte jeg å liste opp mine fem beste spill fra Capcoms fantastiske skrekkserie Resident Evil, som så dagens lys for første gang i 1996. Nå som den niende delen slippes den 27. februar, er du klar?

5. Resident Evil 3 Nemesis Remake

Den tredje delen i Capcoms serie om det lumske farmasøytiske selskapet Umbrella tok oss tilbake til Raccoon City to måneder etter Resident Evil 1 og dagen før katastrofen i Resident Evil 2. Det var i dette spillet vi lojale fans fikk oppleve hvordan det var å virkelig drite oss ut i et spill da vi satte oss ned i det vi trodde var trygghet, og Nemesis dukket opp gjennom veggen som Jack Nicholson i The Shining og viste oss at tryggheten nå var ikke-eksisterende.

Ingen steder var det trygt å trekke pusten lenger, og det var med bankende hjerte, stadig forfulgt av mannen med for mye tyggegummi og for få tenner, at vi tok oss alt for raskt gjennom spillet til lyden av hans knurrende S.T.A.R.S. Til tross for det nedskalerte formatet sammenlignet med originalen, er Resident Evil 3 Remake et veldig morsomt eventyr, selv om det var litt kort for min smak. En Resident Evil kan aldri bli lang nok.

4. Resident Evil Code Veronica

Spillet, som fant sted mellom RE2 og RE3, tok oss med fra Raccoon City over havet til det lille landet Rockford Island, som fungerte som et fengsel for dem som måtte gjemmes bort av Umbrella i all evighet, og det er her vi befinner oss i rollen som Claire Redfield i hennes søken etter sin savnede bror Chris. Spillet er definitivt et av de Resident Evil-spillene som jeg synes ikke har fått nok anerkjennelse for hvor forbannet bra det faktisk var, og det blir ofte glemt når folk snakker om serien. Men for meg var det spillet som gjorde at jeg nesten brukte en formue på en Dreamcast fordi jeg ikke ville gå glipp av spillet.

Det var også et av Resident Evil-spillene som virkelig overrasket meg med sin vanvittig kule grafikk, og det føltes litt forut for sin tid. Historien med de to sprø tvillingene, Alfred og Alexia Ashford, var utrolig underholdende, og jeg husker gleden jeg følte da jeg trodde spillet nærmet seg slutten, for så å fortsette og åpne opp for en helt ny del av spillet. Code Veronica hadde fortsatt den søte Resident Evil-ånden fra den gamle skolen med gåter og skremsler før det tok en annen retning, noe som ble satt pris på.

3. Resident Evil 1 Remake

Det var med dette første spillet at Capcom skrev historie, da de klarte å støve av fiender vi sist så i Sam Raimis Evil Dead og gjøre zombier til noe som skulle skremme oss alle i mange år fremover.

Her var de imidlertid litt kjedeligere og langsommere i sin jakt på menneskekjøtt, men hvorfor forhaste seg? De hadde tross alt sine følgesvenner, jegerne og Crimson Heads, som var raskere på beina etter byttet som bestemte seg for å løpe for livet. Og det var det vi gjorde. Vi løp for livet fra en og annen jeger, og alt for ofte endte det på samme måte, med en voldsom død. Crimson Heads var også vanvittig fantastiske fiender som holdt oss gamle rever på tå hev når zombier vi allerede hadde drept plutselig våknet til live igjen, og nå snakker vi om zombier på crack helt til vi innså at de måtte brennes for å dø til slutt.

Jeg elsket hvert minutt av spillet, den fantastiske atmosfæren som holdt meg på kanten av stolen, gåtene som holdt hjernen min våken, og fiendene som fikk pulsen min til å rase som om jeg hadde løpt et maraton. Mest minneverdig? Slangesjefen, definitivt. Den kommer jeg aldri til å glemme.

2. Resident Evil 4

Jeg hadde egentlig ikke lyst til å like Resident Evil 4 da det kom ut. Det var tross alt en stor forandring fra spillene jeg elsket så høyt, og jeg er alltid skeptisk til forandring når noe er bra. Mine kjære zombier var byttet ut med sinte spanjoler med høygafler, og det hele minnet mest av alt om en mislykket chartertur til Mallorca i 1997 da vi tilfeldigvis kjørte gjennom en olivenlund og ble møtt av sinte menn med spader...

Men spillet vokste på meg, og jo lenger jeg kom inn i historien, jo mer så jeg restene av mitt elskede Resident Evil. Joda, det var mer action enn skrekk, og det krevde litt mer av deg som spiller når det gjaldt å være på vakt, men den fjerde delen var som et løpsk tog, et slag i trynet av action, og jeg ville ha mer. Det var også her Resident Evils første motorsagmann dukket opp med en jutesekk over hodet, og den fordømte fienden gjorde alltid et stort nummer ut av mitt akk så lille mot. Så snart jeg hørte lyden av motoren, fikk jeg lyst til å gråte for mumien min, og doktor Salvatore er en av de mest uforglemmelige sjefene jeg noensinne har kjempet mot.

1. Resident Evil 2 Remake

For meg er dette kongen av alle Resident Evil-spill. Kanskje er jeg partisk fordi det var det første jeg spilte, og det var også her jeg fikk følelsen av å bli slått i hodet med en stekepanne og våknet opp forelsket i et spill (originalen). Det er spillet som tok meg i hånden da jeg satt fornøyd og spilte Spyro the Dragon og samlet diamanter, og som i stedet viste meg hvor mye morsommere det var å ta ned fiender med hagle enn med ild, og det er spillet som fikk meg til å sette pris på en helt ny sjanger over natten. Og wow, for et spill det var.

Og så smart gjort at du fikk oppleve det fra to forskjellige vinkler, noe som gjorde gjenspillingsverdien så åpenbar. Mr. X fikk meg til å sitte og gjemme meg som en skikkelig feiging på gjesterommet utallige ganger, mens Lickers fikk meg til å løpe hysterisk gjennom korridorene uten noen som helst plan eller taktikk. Det var her jeg møtte min favorittkarakter, Leon. S Kennedy, og han har vært med en stund nå, og om jeg får si det selv, så eldes han med stil. For meg er Resident Evil 2 Remake den klare favoritten på Resident Evil -listen min, og den vil alltid stå mitt hjerte nær. En perfekt blanding av skrekk, action, historie, fantastiske karakterer og et helt unikt utvalg av fiender som aldri slutter å overraske.

Jeg vil også gjerne gi en liten trøstepremie til et Resident Evil-spill som ikke fikk den oppmerksomheten jeg synes det fortjener, nemlig Resident Evil 5. Spillet som tok oss med ut i sollyset og likevel klarte å få pulsen vår til å stige. Personlig elsket jeg at man kunne spille co-op, og selv i dag synes jeg at dette er et av de morsomste co-op-spillene jeg har spilt sammen med spillpartneren min i sin tid. Flere Resident Evil-spill burde tilby muligheten til å dele opplevelsen med noen andre hjemme fra sofaen. Det gir selv de mest sky blant oss litt mer mot.

Som dere ser glimrer de nyere titlene med sitt fravær, og jeg vet at mange av dere setter det syvende spillet høyt. Jeg, derimot, har aldri egentlig klassifisert disse spillene som Resident Evil. For meg kunne disse spillene ha blitt kalt hva som helst, og de kunne ha vært frittstående skrekkspill. Men for meg mistet Capcom av syne hva Resident Evil handlet om. Ikke bare plottet og historien, men også følelsen. Før skulle det ikke så mye til for å skape den rette atmosfæren. En korridor badet i blod og en lampe som flakker i mørket. Luftende skritt og skrik som blekner. Du visste at noe var der ute, men du visste ikke hvor eller hva.

Du måtte bare gå videre og møte det som skremte vettet av deg, ett skritt om gangen. Og det var noe av det fine med spillene, at man aldri visste hva man kunne forvente. Alt det forsvant for meg med den syvende delen, da det hele bare ble for rart og tempoet for hektisk. Takk og lov for onde legemiddelfirmaer som i all hemmelighet skaper monstre. Takk og lov for gåter som lar deg trekke pusten et øyeblikk, slik at nervene ikke går i stykker. Takk og pris for velutviklede karakterer som du har fulgt og heiet på. Så hvis du lurte på hvorfor Ethan Winters, Baker-familien, vampyrer eller varulver ikke sto på listen min, så vet du det nå.

Hvordan ville din liste sett ut?