De 5 beste Super Mario-spillene

Sitert fritt fra Wikipedia:

Mario Day er en feiring av Super Mario-serien som finner sted den 10. mars hvert år, fordi en forkortelse av datoen, "MAR10", staves på samme måte som Marios navn, spesielt med store bokstaver. Fans bruker høytiden til å arrangere sine egne festligheter, som for eksempel å spille Super Mario-spill eller kle seg ut som Mario.

Denne uken var det altså Mario-dagen, noe som selvfølgelig betyr en hyllest fra Gamereactor. For jeg tror vi alle kan være enige om at spillverdenen ikke hadde vært hva den er i dag hvis Nintendo og Mario hadde gått foran, i tur og orden. Så derfor... I påvente av Switch 2 og kunngjøringen av enten Odyssey 2 eller Galaxy 3, har jeg skrevet om det jeg anser som de fem beste Super Mario-titlene som er utgitt. Gratulerer, Mario!

(5) Super Mario Land

Satoru Okada og Gunpei Yokoi jobbet sammen på ikoniske, udødelige Nintendo-klassikere som Metroid og Kid Icarus, og da Super Mario og hans rekordstore bart skulle debutere på Game Boy, var det disse dyktige herrene som fikk i oppgave å oversette hans febrilske plattformspill til det monokrome, bærbare formatet. Jeg husker godt hvor høyt jeg elsket dette spillet da Game Boy først ble lansert. At Soppriket denne gangen var byttet ut med den nye verdenen Sarasaland, virket friskt og minneverdig. Okada & Yokoi hadde latt seg inspirere av gammelegyptiske designstiler, Påskeøya og mytologi og omgangsformer fra både Bermuda og 1500-tallets Kina, og resultatet var originalitet, pakket inn i et lite, lysegrått plastetui.

(4) Super Mario Bros 2

Det er først i løpet av de siste fem årene at jeg har revurdert dette spillet fullstendig. For det var absolutt en tid da jeg rangerte Super Mario Bros (1) høyere og spesielt Super Mario Bros 3. Det var en tid da jeg syntes at dette var, i all ærlighet, ganske dårlig og hadde altfor lite å gjøre med 'Mario-følelsen', av åpenbare grunner. For som vi alle vet, var det aldri ment å være et Super Mario-spill, men handlet om andre figurer i en annen verden, i Japan, men ble omdirigert i siste liten slik at Nintendo of America/Europa skulle ha en stor tittel å lene seg på under julesalget i 1988. Men for noen år siden gravde jeg den frem igjen, etter å ha sett meg lei på hvor treg Mini NES-en føltes i de mest presisjonskrevende spillene, og koblet den gamle NES-en til en stor TV jeg hadde spart på, mest for å vise sønnen min Frank en bunke av disse klassikerne fra barndommen min. Og med Super Mario Bros 2 ble vi hektet, av flere grunner. Jeg liker det langsommere tempoet, for det første. Jeg liker det sære originaldesignet mye bedre i dag enn før, og det har holdt seg veldig godt opp gjennom årene.

(3) Super Mario Galaxy

Jeg var aldri noen stor fan av Nintendo Wii. Som de av dere som leser og har lest Gamereactor med jevne mellomrom vil vite. Bevegelsesspill var ikke noe for meg. Det føltes alltid som en sliten gimmick for meg, på samme måte som VR gjorde (og fortsatt gjør) eller stereoskopisk 3D på kino. Det finnes imidlertid et unntak, eller to. Og disse kalles Galaxy. Miyamotos bruk av bevegelseskontroll i Super Mario Galaxy står som noe av det mest finurlig geniale spillverdenen noensinne har sett, og i likhet med Super Mario World og Super Mario 64 er Galaxy gjennomsyret av Nintendo-magi, sjarm, personlighet og variasjon. Jeg husker også øyeblikket da platen kom til oss på Gamereactor. Det var den første uken i november 2007, og Jonas Elfving hadde allerede hentet spillet for å anmelde det. Mens Jonas spilte de neste dagene, satt jeg ved siden av ham, selv om jeg egentlig ikke hadde tid fordi vi som vanlig hadde en deadline å jobbe mot, og smilte med hele ansiktet over all oppfinnsomheten og innovasjonen som lå i det. Joda, den andre er nok enda bedre (hvordan er det mulig), men det er den første som tar denne posisjonen på min helt personlige toppliste.

(2) Super Mario 64

Jeg anmeldte spill for lokalavisen på den tiden, og litt over en måned før lanseringen av det hysterisk hete og etterlengtede Nintendo 64, husker jeg tydelig at jeg fikk kjertelfeber. Og ja, jeg ble syk som en pestsmittet liten markmus. Innlagt på sykehus og alt mulig. Jeg gikk ned mye i vekt og orket knapt å stå oppreist på flere uker. Midt oppe i dette kom min tidlige anmeldermaskin (N64) pluss Pilotwings 64, Wave Race 64 og Super Mario 64 til avisen, og det var storesøsteren min som hentet pakken for meg. Jeg husker hvor svak jeg var da jeg klippet over teipen som holdt esken sammen, og hvor utrolig spent jeg var da jeg pakket opp Nintendo 64-esken og koblet til maskinen for første gang. Resten er... Resten er historie. Jeg kommer aldri til å glemme mine første forsiktige skritt inn i den mest innbydende 3D-verdenen jeg noensinne har sett, akkurat som jeg aldri kommer til å glemme de ikoniske øyeblikkene som Super Mario 64 var fullpakket med. Rodeløpet mot den kjepphøye pingvinen. Da den irriterende lille apen sprengte lua til Mario, den første Bob-omb-bossdøden oppe på fjellet, den supersjarmerende hub-verdenen og øyeblikket da Mario endelig fikk vingene på hatten og kunne utforske verdener fra luften. Utrolig spill, utrolige spillminner.

DET BESTE SUPER MARIO-SPILLET GJENNOM TIDENE:

(1) Super Mario World

Forventningene fra min side (fra alles side) var skyhøye. Nintendos nye konsoll var på vei, og brosjyren jeg plukket opp i den lokale lekebutikken Korg-Olles fortalte meg om det nye Super Mario-spillet, som på forhånd så helt fenomenalt ut. Men jeg hadde ikke råd til en Super Nintendo. I 1991 hadde jeg faktisk ikke engang råd til en kontroller. Eller en eske potetgull med potetkrydder på. Så det var flaks at klassekameraten min kjøpte enheten pluss Super Mario World på åpningsdagen, spilte det ferdig på et par dager (han ble til og med hjemme fra skolen for å spille, og skyldte på feber) og deretter lånte det ut til meg. Jeg var besatt av hvor sjarmerende, foranderlig, utfordrende og fantastisk fantasifullt det var, Miyamotos anerkjente 16-delte mesterverk. Det er så mye sjarm, personlighet og den unnvikende Nintendo-magien i dette spillet at det er vanskelig å yte det rettferdighet i tekstform, uansett hvor mange superlativer man måtte bruke. For meg vil det alltid, alltid, alltid stå som nummer uno når det gjelder den korpulente rørleggerens velfylte all-star-karriere.