Dead Take

Neil Newbon (den evige Astarion i Baldur's Gate 3) og Ben Starr (kjent for å være Clive i FFXVI, men nå mer berømmet for å spille Verso i Clair Obscur: Expedition 33) var glade for å bli med i Abubakar Salims prosjekt, som etter Tales of Kenzera: ZAU og den lunkne mottakelsen ønsket å finne en ny tilnærming med en mer intim historie, men mindre knyttet til hans erfaringer. Skuespillverdenen var hans inspirasjonskilde. Men utover å kombinere skuespiller- og regitalent, er Dead Take en øvelse i introspeksjon inn i menneskets dyp. Det lille hjørnet av sjelen som vi alle har, som er mørkere og vanligvis er lenket fast, slippes her løs for å vise oss hva et menneske er i stand til å gjøre for å få det som det vil.

Det er ikke så mye å si på et teknisk nivå om Dead Take. Det presenteres som en psykologisk skrekk-"escape room"-tittel, der vi kontrollerer en aspirerende skuespiller som har fått sitt livs største rolle, kalt Chase (med stemme av Newbon), mens han skal på en date til herskapshuset til produsenten av en stor Hollywood-film. Men når han ankommer, innser han at hans venn og rival om hovedrollen Vinnie (Starr) er til stede. Som spillere beveger vi oss i førsteperson gjennom de ulike rommene i herskapshuset, på jakt etter ledetråder om invitasjonen som har brakt oss dit, og for øvrig om skjebnen til de andre karakterene vi får vite mer om gjennom kassettbånd, forhåndsinnspilte videoer og stillbilder. Slik ser vi for eksempel Matt Mercer, Sam Lake, Laura Bailey, Travis Willingham, Jane Perry og Alanah Pearce.

Det er tydelig at Salim har omringet seg med venner og likesinnede til prosjektet sitt, men også med et mer personlig engasjement, ettersom spillets tema er relatert til deres egne yrker i den virkelige verden. Jeg vil ikke si at det er noe ekte i Dead Take (jeg håper ikke det), men prestasjonene til alle de involverte (og, selvfølgelig og fremfor alle andre, Newbon og Starr) er upåklagelig utformet. De er for meg hovedgrunnen til å gå inn i det trykkende mørket på Dead Take.

Jeg er ikke noen stor fan av denne typen puslespill, fordi jeg alltid har følt at et puslespill krever ettertanke og ro for å løses, og det å operere på premisset om stress passer ikke med min nåværende idé om å nyte videospill, men opplevelsen i Dead Take er mer narrativ enn puslespilløsning. Hvis du er tilstrekkelig involvert i handlingen og følger nøye med på karakterens egne ledetråder og interne dialog, vil du ikke ha vanskeligheter med å takle de 12 hovedmålene i dette eventyret. Stresset her skyldes ikke spillfaktorer eller tidtakere, men selve atmosfæren som skapes rundt deg, og som du selv utstråler.

Jeg tror Dead Take kunne ha utnyttet dette mye mer ved å gi omgivelsene litt mer sjel, så viktig som de er. Herskapshuset er et tomt og modernisert sted, i tråd med det som (jeg forestiller meg) vil være moten innen dekorasjon i dag. Mer oppmerksomhet på teksturer og små detaljer i omgivelsene ville ha gitt selve stedet mer atmosfære, i stedet for å gjøre det til en "å komme seg fra punkt A til B". Når det gjelder gåtene, bortsett fra et par øyeblikk med å se litt mer tilbake, vil de ikke være mye av et problem.

Siden jeg ikke vil og ikke bør fordype meg i historien, bortsett fra å si at hvis du er en fan av noen av de kjente navnene jeg nevnte tidligere, bør dette spillet interessere deg, må jeg innrømme at de nesten fire timene Dead Take har vart, har fått meg til å reflektere ikke bare over vandringssimulatorer, men om hvor langt et menneske er i stand til å gå for å oppnå det han (tror han) ønsker. Jeg er ikke i tvil om at jo flere spillere som deler sine erfaringer etter å ha fullført spillet, jo flere forskjellige tilnærminger til reisen og dens avslutning vil man se. Hvis du ikke har noe imot å måtte forholde deg til et anspent scenario og kanskje møte dine egne indre demoner, tilbyr Dead Take deg en stjernespekket rollebesetning og en historie som griper deg fra start til slutt.