Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
anmeldelser
Deadly Premonition 2: A Blessing in Disguise

Deadly Premonition 2: A Blessing in Disguise

Kultklassikeren folk elsker eller hater har nå fått en oppfølger på Switch. Gjør deg klar for et nytt mordmysterium og et gjensyn med FBI-agent Francis York Morgan!

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Ingen spill har helt den samme stemningen som Deadly Premonition, kultklassikeren fra 2010 som er både elsket og hatet. Spillet var så åpenbart inspirert av den klassiske TV-serien Twin Peaks at det kunne like gjerne hatt tittelen «Twin Peaks: The Unofficial Video Game», men muligens er det nettopp derfor spillet også har en helt særegen stemning og noen høyst minneverdige rollefigurer, ikke minst i form av hovedpersonen og FBI-agenten Francis York Morgan. Deadly Premonition var et spill som i sin tid viste potensiale, men som var så plaget av elendig teknisk ytelse og designvalg at det er et under at spillet i det hele tatt ble lansert.

Dette har gitt grunnlag for spørsmålet: Hvordan ville Deadly Premonition vært uten alle de tekniske problemene? Det svaret kan de nå delvis få svaret på. 10. juli lanseres Deadly Premonition 2: A Blessing in Disguise, og Switch-eiere kan dermed bryne seg på et nytt mordmysterium som involverer bisarre rollefigurer, en solid dose av det paranormale, et mystisk rødt tre, solide mengder kaffe og selvfølgelig et gjensyn med Francis York Morgan og hans trofaste følgesvenn Zach.

Denne gangen blir spilleren tatt med til den solfylte og varme byen Le Carré i Louisiana. Et partert lik blir funnet på et fryselager, og med det blir en fjorten år gammel sak fra 2005 gjenåpnet. For å komme til bunns i mysteriet og koblingen den har til det narkotiske stoffet Saint Rouge må FBI-agentene Aaliyah Davis og Simon Jones oppsøke agenten som tok for seg den opprinnelige saken i 2005, nemlig agent Morgan. Snart blir spilleren kastet ut i et mysterium som både tar for seg begivenhetene i 2005 og 2019, hvor begivenhetene i fortid og nåtid kaster et gjensidig lys over hverandre.

Deadly Premonition 2: A Blessing in Disguise

Historien i det første Deadly Premonition var tidvis klønete fortalt, og innpakningspapiret var så falleferdig at det hadde vært bedre å bruke sandpapir i stedet. Samtidig hadde den narrative oppbygningen og konklusjonen en grad av særpreg og originalitet man ikke finner så ofte i denne typen spill. Historien i Deadly Premonition 2 begynner på sin side godt og legger grunnlaget for et minneverdig mordmysterium, men etter hvert som spillet går sin gang merker man at det narrative ikke sitter like godt denne gangen. Dette kommer først og fremst av at den helhetlige historien ikke er like godt skrevet, og særlig mot slutten merker man at det hele begynner å halte uten å lande på en spesielt minneverdig eller særegen konklusjon. En annen faktor som spiller inn er at spillet byr på mange rollefigurer som kommer og går litt for fort, uten at de har bidratt altfor mye til historien som helhet. Slike rollefigurer manglet det heller ikke på i originalen, men de var for det meste forbeholdt frivillige sideoppdrag og ikke hovedhistorien slik tilfellet er denne gangen. Dette styrker tvilernes teori om at Deadly Premonition-serien bare er så god som sin inspirasjonskilde, og at det første spillet egentlig bare har Twin Peaks å takke for sin suksess.

Det betyr imidlertid ikke at historien i Deadly Premonition 2 er dårlig. Tvert imot er dette et mordmysterium som engasjerer langt mer enn man skulle tro, og med et litt mer finslipt manus med noen kreative krumspring på slutten kunne dette blitt en solid innertier. Hovedårsaken er selvfølgelig York, denne pussige FBI-agenten med ekstrem forkjærlighet for kaffe som stadig vekk holder lange monologer med sin usynlige følgesvenn Zach. York kan ofte føles som en blåkopi av Dale Cooper fra Twin Peaks, men måten rollefiguren er presentert på er så presis at det er vanskelig å ikke like ham som rollefigur. Mye av æren for dette skal Jeff Kramer ha, som nok en gang returnerer som stemmeskuespiller for York og briljerer i rollen med en perfekt blanding av alvor, innlevelse, sjarm og useriøsitet. De øvrige rollefigurene og stemmeskuespillerne leverer også i høy grad, selv om Yorks selverklærte assistent Patricia snakker og oppfører seg på en måte ingen normal tiåring ville gjort, men det er uten tvil Kramers tolkning av York som er spillets høydepunkt og primære drivkraft.

Deadly Premonition 2: A Blessing in Disguise

Musikken i spillet må også trekkes frem som et av spillets ubetingede goder. Her får du servert munter bluegrass, imponerende jazz og melankolske toner, og fans av originalen vil også kjenne igjen noen gamle slagere underveis. Spillets åpningstema gir sterke assosiasjoner til Sting-låta "It's Probably Me" og setter stemningen umiddelbart. Seriens komponist Satoshi Okubo står også bak musikken i andre detektivspill som Hotel Dusk: Room 215 og Last Window, og viser nok en gang et utrolig talent for å sette de rette tonene til alt som har med mord, mysterier og en touch av det overnaturlige å gjøre.

En annen årsak til at spillet engasjerer er at du denne gangen faktisk må etterforske åstedene i langt større grad enn forgjengeren, der du bare vandret i en korridor og plukket opp bevisene underveis. Åstedsgranskningen skjer som regel i førstepersonsperspektiv hvor alle interessepunktene er markert, og kan minne litt om hvordan man etterforsker åsteder i visual novel-spill som Phoenix Wright: Ace Attorney eller Danganronpa: Trigger Happy Havoc. Det er ikke mye rom for å gjøre feil her, noe som også svekker graden av triumf når man finner løsningene, men det gir et avbrekk fra den vanlige spillmekanikken som føles naturlig integrert i mordmysteriet.

Deadly Premonition 2: A Blessing in Disguise

Det meste av tiden i spillet vil du derimot bruke til å vandre fritt rundt i byen Le Carré, en søvnig småby utenfor New Orleans som etter hvert viser seg å skjule flere mysterier og eksentriske innbyggere enn man først skulle tro. Her er det voodoomystikk, karismatiske prester og rike plantasjeeiere med urent mel i posen det går i, og alle byens innbyggere lever sine liv i tråd med 24-timerssyklus. Ditt hovedtransportmiddel er et skateboard (ikke spør hvorfor, det må du finne ut av selv), men etter hvert åpner du heldigvis opp for hurtigreiser mellom visse punkt i byen. Det kommer godt med, for de lange transportetappene blir kjedelige i lengden, særlig når York begynner på de samme monologene med Zach om igjen. Her kunne litt mer variasjon gjort en vesensforskjell. Det samme kan også sies om sideaktivitetene. Le Carré byr på både bowling og båtkjøring i byens lokale bayou, for å nevne noe, men antallet sideaktiviteter er dessverre altfor få og for lite varierte. Resultatet blir at man først og fremst konsentrerer seg om å reise til stedene knyttet til hovedhistorien, noe som er synd ettersom man er langt mer mobil denne gangen enn i forgjengeren.

Med jevne mellomrom vil det lyse og varme Le Carré vike til fordel for en dunkel og skummel tur til det hinsidige, som York har et naturlig talent for å oppdage takket være det han kaller «metaphysical offender profiliing.» Her entrer York forvrengte korridorer fulle av monstre som man må bekjempe for å ta seg frem til åsteder som har en avgjørende rolle for etterforskningen. Denne delen av spillet flyter ganske godt, og selv om de ikke byr på spesielt store utfordringer eller varierte monstre er de litt moro å bryne seg på likevel. Det er også her spillet flyter best rent teknisk sett. York er enkel å styre, siktemekanikken gjør en god jobb, og man kan lett justere siktet i møte med fiender.

Teknikken i resten av spillet er derimot noe haltende, og man kan nesten få inntrykk av at Deadly Premonition-serien er forbannet til å slite med tekniske problemer uansett hvilken tid eller plattform det er snakk om. Spillet er heldigvis ikke i nærheten av å være så teknisk ødelagt som originalen. Denne gangen kan spillet for eksempel skimte med en grafisk stil som både ser bra ut og presenteres på en fin måte, med en look som ligner en videreutvikling av grafikkmotoren brukt i D4: Dark Dreams Don't Die. Den tekniske flyten er derimot ikke alltid like god, og dette er særlig merkbart når man befinner seg utendørs i Le Carré. Her faller både oppløsning og bildehastighet markant ned og lander med et mageplask, noe som er en annen grunn til at man fort blir takknemlig for spillets hurtigreise-muligheter.

Deadly Premonition 2: A Blessing in Disguise

Innledningsvis skrev jeg at ingen spill har helt den samme stemningen som Deadly Premonition, og det samme kan også sies om Deadly Premonition 2. Dette er en særegen opplevelse som absolutt kan være verdt å sjekke ut, til tross for at historie, teknikk og utvalget av sideaktiviteter ikke sitter like godt som man kunne håpe. Samtidig er det noe egenartet ved denne spillserien jeg ikke klarer å riste av meg. Spillets regissør Hidetaka "Swery" Suehiro er en type som tydeligvis lager spill på sine egne premisser, ikke helt ulikt Yu Suzukis visjon for Shenmue 3 eller alt det bisarre som Suda51 måtte finne på å lire av seg. Det er en type spillutvikling vi gjerne kan se mer av i spillbransjen, selv om det ikke alltid lykkes med alt det tekniske.

06 Gamereactor Norge
6 / 10
+
En særegen stemning og fortelling, Francis York Morgan er en engasjerende hovedperson, spennende veksling mellom fortid og nåtid, utsøkt musikk og stemning.
-
Tekniske problemer når man beveger seg utendørs, få sideaktiviteter, vekslende kvalitet på historien med en haltende avslutning, rollefigurene kommer og går fort ut av fortellingen, gjentakende monologer.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content