Den ville roboten

DreamWorks er kanskje aller mest kjent for det grønne misforståtte sumptrollet og hans eselvenn, men spør du meg er det det en tannløs drage i vikingland som uten tvil fortjener mest ros og ære i selskapets rike bibliotek. Dragetreneren-filmene har noe unektelig magisk og eventyrlig over seg, så da det ble annonsert at det samme teamet jobbet med en helt ny animasjonsfilm kalt Den ville roboten var jeg ikke sen med å legge den høyt på prioriteringslista for filmhøsten.

Etter en stormfull og dramatisk åpning blir vi tatt med til en isolert øy langt borte fra mennesker. Midt iblant vrakrestene våkner ROZZUM 7134, senere kjent som Roz (Lupita Nyong'o), en robot som kunne vært kjærlighetsbarnet til Baymax fra Big Hero 6 og en av robotene fra Ghibli-klassikeren Laputa - Himmelslottet (Castle in the Sky). Roz ønsker bare å følge sin programmering som en robot-assistent, men ettersom øya kun har et rikt dyreliv og ingen mennesker viser dette seg å være lettere sagt enn gjort. Et nytt formål blir imidlertid tent idet gåsungen Bleknebb (Kit Connor) klekkes og kobler seg til Roz som moren sin. Den høyteknologiske Roz må dermed lære seg å leve i pakt med naturen for å gi gåsungen det den trenger og lære den å både svømme og fly, før trekksesongen setter i gang og etterlater alle som er igjen på øya til en brutal og nådeløs vinter.

Det tar ikke lang tid før seeren blir innhyllet i det som er det klart sterkeste salgsargumentet til Den ville roboten: Den visuelle stilarten. Omtrent hvert eneste bilde i filmen fremstår som et kunstverk som lett kunne blitt printet ut som et enkeltbilde og hengt på hvilket som helst kunstmuseum med respekt for seg selv. Kunststilen lener seg på en rik bruk av klare og lettere overdrevne naturfarger som glir over i hverandre med lettere impresjonistiske trekk. Det hele er dataanimert, men har samtidig en håndmalt estetikk med tydelige trekk fra Ghiblis filmer over seg som byr på et fargekalas uten sidestykke. Når dette kombineres med bevegelser og imponerende lys- og skyggeeffekter er det vanskelig å ikke bli betatt av det man ser. Det er alltid like fabelaktig å se når moderne animasjonsfilmer forsøker å leke seg med en ny og annerledes stilart, slik som Spiderverse-filmene eller fjorårets Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutant Mayhem, og Den ville roboten innfrir så absolutt på dette området.

Heldigvis er ikke bare Den ville roboten pen å se på, for filmen serverer en utmerket blanding av humor, slapstick, alvor, melankoli og kjærlighet. Dette kombineres med et vakkert og velfungerende persongalleri, som utfyller rollene sine godt uten at de nødvendigvis byr på de helt store overraskelsene. Her er det særlig Roz' reise som gjør det ekstra spennende å følge med, og sammen med Baymax, Wall-E, Jernkjempen og Bastion fra Overwatch føyer hun seg inn i rekken av roboter som overvelder oss med vell av følelser.

At filmen er brakt til live under ledelse av Chris Sanders merkes, for regissøren av Lilo & Stitch og Dragetreneren-filmene vet virkelig å bergta seerne med flyscener på film. Dette kunsten mestrer han med glans også denne gangen, og det hele akkompagneres ypperlig av Kris Bowers, som komponerer et animasjonsfilmlydspor for første gang og gjør en såpass god jobb med å imitere John Powells stil at jeg nesten trodde vi snakket om et nytt verk av veteranen her.

Tematikk som utenforskap, den valgte familie og betydningen av et målrettet liv er noe av det som møter oss gjennom filmens gang. Mye av dette er velkjent, men samtidig klarer filmen å formidle dem på sterkt vis uten at historien i seg selv nødvendigvis er så original. Faktisk er det historiefortellingen som fremstår som filmens svakeste ledd, der flere enkeltscener føles for lange og skaper avstikkere som ikke styrker filmen som helhet. Den ville roboten er en film jeg vil klassifisere som tematisk sterk, men narrativt noe svakere.

Den ville roboten kan i likhet med filmer som Kubo og det magiske instrumentet risikere å falle under radaren på folk flest på grunn av en kombinasjon av svak markedsføring og manglende tilknytning til en etablert serie. Det fortjener den slettes ikke, og tvert imot er dette en animasjonsfilm både voksne og barn vil ha rikt utbytte av å se. Med sin sterke tematiske grunnmur og en eksepsjonell visuell stil fortjener denne filmen absolutt din oppmerksomhet.