Deponia

Det er sannelig en herlig tid for pek og klikk-spill. De siste årene har vi sett mange interessante utgivelser, mye takket være Telltale Games. Av og til dukker det også opp spill fra noen mindre utviklere som virkelig slår gjennom med sjangeren, og Deponia er omtrent så bra som et rent pek og klikk-spill kan bli.

Vi befinner oss på Deponia, en søppeldynge av en planet (bokstavelig talt). Tilværelsen på Deponia er ingen dans på roser, noe vår kjære helt, Rufus, er fullstendig enig i. Han bruker derfor mesteparten av tiden sin på fluktplaner for å komme seg av planeten og opp til den svevende, luksuriøse og enestående byen, Elysium. Dessverre er ikke Rufus akkurat den skarpeste kniven i skuffen, og hans tvilsomme oppfinnelser og romfartøy kan på det mildeste beskrives som årsaken bak de fleste av Deponias naturkatastrofer.

Dette er da altså historiens oppsett, og midt i enda et mislykket fluktforsøk går det galt, og istedenfor å komme seg vekk fra Deponia kolliderer Rufus med et søppelskip fra Elysium, og med i fallet tar han med seg den Elysianske jenta, Goal.

Det er kjærlighet ved første blikk og Rufus er fast bestemt på å hjelpe Goal hjem igjen, og med det er det bare å slippe galskapen løs siden Rufus ikke skyr noen midler for å nå sitt mål.

Daedalic Entertainment har virkelig klart å få frem sin egen stil i sine eventyrspill. Hele spillet virker som en eneste stor tegnefilm. Omgivelsene er tegnet og malt, karakterene er nydelig animert, og det er nesten umulig å ikke få assosiasjoner til eventyrklassikeren The Curse of Monkey Island fra 1997. Den visuelle stilen passer spillet ypperlig, og det er nesten en fryd å se hvor fargerik og varierende utviklerne har klart å få Deponia til å virke - et stort kompliment for en planet bestående kun av søppel.

Spillet byr også på et varierende persongalleri, og her er det nok av skrullinger som hjelper og hindrer deg på ferden. De sentrale karakterene i spillet er alle godt representert av en god kombinasjon av personlighet og stemmer. Det er ikke ofte et lavbudsjettspill som har blitt oversatt fra et språk til et annet har hatt det beste valget av stemmeskuespillere, men innbyggerne i Deponia både snakker og oppfører seg på en måte som gjør at de passer perfekt inn i spillets univers.

Hovedfokuset ligger uansett på Rufus. Han er en vandrende katastrofe uten hemminger, og ser på seg selv som det største og beste som har skjedd universet siden skapelsen. Likevel er det noe med ham som gjør at man liker ham. Han er sarkastisk, lat og forårsaker mer skade enn godt, men han er ikke uten hjerte. Rufus er uten tvil en av de mer underholdene heltene jeg har hatt gleden av å spille.

Deponia er et pek og klikk-spill av den gamle skolen, og gjør heller ikke mye for å endre formelen eller gameplayet. Faktisk så hadde spillet sklidd perfekt inn sammen med alle eventyrspillene fra 90-tallets LucasArts og Sierra. Liker du ikke sjangeren så gjør Deponia lite for å endre på det.

Til tross for å ikke prøve å revolusjonere eller skape noe nytt, så gjør Deponia en utmerket jobb når det gjelder å gi oss en underholdende historie, humor, og det alle pek og klikk-spill er kjent for, nemlig gåter.

Gåtene er akkurat hva man kan forvente fra et spill i Deponias klasse - kreative, bisarre, og tenk-utenfor-boksen komiske. Ikke for å avsløre noe, men hvem klarer å tenke seg til å lage en sprettert ut av en kvist og tyggegummi, eller bruke en papegøye til å holde nødlinjen opptatt? Kombinert med Rufus' holdning og kommentarer var smilet aldri langt unna. Det var rett og slett ren moro å kunne spille et pek og klikk-spill av denne typen igjen.

Spillet har noen få mangler og feil, men ikke noe som merkes tydelig. Det som merkes er ved noen anledninger kommer man over gåter som kun drar ut tiden og som rett og slett er kjedelige, det er ikke mange av dem men de dukker opp her og der. En av tingene som virkelig trakk det ned for meg var hvor brått spillet slutter. Like etter at man har nådd klimakset så er det over, noe som skuffet meg veldig fordi spillet hadde vært slik en underholdende og solid reise hittil. Skal det virkelig slutte slik? Heldigvis ikke, Daedalic Entertainment har en oppfølger klar til utgivelse nå i november som skal fortsette historien.

Det er godt å vite at historien ikke slutter slik den gjorde, men oppfølger eller ei, jeg syntes likevel det virket litt forhastet og plutselig, men det betyr ikke at Deponia er et kort spill. Det tok meg rundt 12-14 timer å spille gjennom, noe jeg anser som en god lengde for et pek og klikk-eventyrspill.

Så om du savner et godt pek og klikk spill som byr på humor og tradisjonelt gameplay, eller er en fan av Monkey Island, så er Deponia virkelig å anbefale. Faktisk så vil jeg anbefale det til folk som ønsker å prøve seg på sjangeren, også. Det underholdt meg fra start til slutt, og den animerte grafikken gjorde det bare bedre. Løp og kjøp, for Deponia er virkelig et av de mest underholdende eventyrspillene der ute.