Dept. Q

Man kan si hva man vil om Jussi Adler-Olsen, hans romaner om den uortodokse etterforskeren Carl Mørck og klassiske krimhistorier som Department Q -bøkene, men de har vært en enorm suksess - ikke bare her hjemme i Danmark, men over hele verden, på bølgen av "Nordic Noir"-fascinasjonen i utlandet, som har sørget for tilsvarende suksess for andre skandinaviske krimromaner de siste 20 årene.

Det var derfor uunngåelig at Department Q på sikt ville bli plukket opp internasjonalt, men i stedet for en storslått filmatisering har Netflix kjøpt rettighetene til å gi oss en annerledes versjon av den samme historien, for mange dansker kjent som "Kvinden i Buret" eller "The Keeper of Lost Causes", den første boken i en serie på nå 11 bøker.

Og Netflix tar faktisk en rekke kreative sjanser med kildematerialet, noe som gjør dette til en ganske overbevisende og til syvende og sist fengslende og velkonstruert krimserie som fortjener spesiell honnør for å ta det som nok kan kalles en ganske solid fortelling og leke seg med tid og sted.

Dette er nemlig historien om Carl Mørck, Akram Salim og Merete Lynggaard, men i stedet for å gi oss en slags tolkning av det danske rettssystemet, det danske landskapet og de danske kulturelle normene, flytter serien handlingen helt til Skottland, og bruker ikke bare primært skotske skuespillere med de tykkeste aksentene du kan tenke deg, men forankrer også historien i skotsk geografi, scenografi og kultur.

Det er kanskje litt av en gimmick, og trofaste fans av romanen vil kanskje fnyse av dette behovet for å gjøre settingen mer relaterbar for et engelsktalende publikum, men dette er langt fra den typiske "amerikaniseringen" vi ser i Hollywood-tolkninger. Her får vi plutselig et spennende innblikk i Skottland som nasjon, som kultur og som sted, noe som skildres effektivt i løpet av de ni episodene den varer - samtidig som hovedfortellingen om The Keeper of Lost Causes også håndteres med ynde og eleganse. Handlingen er der, men denne annerledes settingen veves sømløst inn i fortellingen.

Matthew Goode er altså "Carl Morck" og gjør en hederlig jobb, særlig etter at karakteren hans etter noen episoder bryter litt mer med sine nærmest karikerte rammer. Morck skal være "unlikeable", en antihelt, en mislykket, men ekstremt talentfull politimann som sliter med indre demoner, men til å begynne med retter Goode sin sarkastiske energi mot alle, og etter hvert tar man seg selv i å himle med øynene hver gang han gjør det, og det skjer alt for ofte. Heldigvis begynner Morck etter hvert som serien skrider frem å rette all sin apati og sitt sinne mot å løse denne saken, og serien tar derfor form og avsluttes mye sterkere enn den starter.

Goode får hjelp av Alexej Manvelov, som gjør en mesterlig jobb som Akram Salim. I likhet med Fares Fares i den ellers så fine danske filmen basert på samme roman, er han historiens ankerfeste, katalysatoren som får Morck opp av stolen, og han er utvilsomt seriens mest overbevisende, levende og troverdige karakter. Resten av skuespillerne leverer også, fra psykologen Kelly Macdonald, som spiller Rachel Irving, og ikke minst Chloe Pirrie, som har den langt mer fysiske og krevende oppgaven med å spille offeret Merrit Lingard.

Resultatet er passe mørkt, men også litt lettere å fordøye enn mange lignende nordiskinspirerte krimfortellinger, der det er litt mer rom for et smil, en frekk bemerkning eller reell rettferdighet i en verden som kan virke mørk og deprimerende.

Det tar Dept. Q (seriens navn) noen episoder å komme i gang, og det tar også Goode noen episoder å åpne opp Morck-karakteren, men Dept. Q er utvilsomt anbefalelsesverdig, og med tanke på hvor godt de avslutter, er det all grunn til å holde et øye med hva serieskaperne bak finner på videre.