Det beste av Andrej Tarkovskij: Fem filmer alle filmfans bør se

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Epost *

Navn *

Andrej Tarkovskij er anerkjent som en av filmhistoriens mest dyptpløyende og visjonære regissører. Filmene hans utforsker åndelighet, hukommelse og menneskets sjel, og skaper et dypt introspektivt verk. Tarkovskij ble født i Sovjetunionen i 1932, og hans tilnærming til filmskaping går utover det narrative. Han vever sammen poetiske bilder med eksistensielle temaer som stiller spørsmål ved meningen med livet, troen og det ukjente. Filmene hans er langsomme, meditative og symbolske, og ber oss om å leve oss helt inn i hver scene. Tarkovskijs verk har inspirert utallige filmskapere og forblir tidløst for dem som søker film som taler til sjelen.

I dag vil vi utforske hans fem beste filmer, rangert fra femteplass til førsteplass, for å feire denne visjonære regissørens bemerkelsesverdige arbeid. Så la oss ikke kaste bort mer tid. Her er det vi anser som det beste av Andrej Tarkovskij.

5. Ivan's Childhood (1962)

I Ivan's Childhood presenterer Tarkovskij den gripende historien om en ung gutt, Ivan, som blir sovjetisk spion under andre verdenskrig etter å ha mistet familien sin til nazistene. Til tross for sin alder er Ivan fylt av et voldsomt ønske om hevn og mening, mens han beveger seg gjennom krigstidens ødelagte landskap.

Å velge Ivans barndom som den femte filmen på denne listen var en vanskelig avgjørelse, ettersom det innebar å utelate andre mesterverk som The Sacrifice og Nostalghia. Begge disse filmene går dypt inn i temaer som offer og åndelig lengsel, men Ivans barndom står som Tarkovskijs bemerkelsesverdige debut som spillefilmskaper, og gir et hint om den poetiske og introspektive stilen som kom til å prege hans senere arbeid. Filmen skildrer krigens ødeleggende virkninger på uskylden, og det sterke, drømmeaktige billedspråket antyder de åndelige refleksjonene som senere skulle bli Tarkovskijs varemerke.

4. Mirror (1975)

Mirror er en intim, fragmentert utforskning av hukommelse og selvet, fortalt gjennom refleksjonene til en døende mann. Filmen vever sammen barndomsminner, drømmer og historiske hendelser, og blander det personlige med det universelle.

I Mirror undersøker Tarkovskij hvordan minnet former identitet og kompleksiteten i menneskelige relasjoner. Filmens struktur er som kjent ikke-lineær, den veksler mellom ulike perioder i hovedpersonens liv og blander farger med svart-hvitt-sekvenser. Mirror er dypt personlig, med utgangspunkt i Tarkovskijs egne minner og erfaringer, og inviterer oss inn i et poetisk, nesten hypnotisk rom. I stedet for å fokusere på handlingen, fordyper den seg i minnets essens og hvordan fortiden fortsetter å gi ekko i oss. Det er et mesterverk av introspeksjon som berører universelle temaer som familie, tap og søken etter mening.

3. Andrej Rublev (1966)

Andrei Rublev utspiller seg i middelalderens Russland, og følger ikonmaleren Andrej Rublevs reise i hans kamp med tro, vold og kunstens formål i en verden fylt av lidelse. Filmen er inspirert av den russiske 1400-tallskunstnerens liv, og følger Rublevs reise mens han er vitne til menneskelig grusomhet og kjemper med sitt eget formål.

Andrei Rublev Rublev er ikke bare et historisk epos, men også en filosofisk meditasjon over kunst, tro og utholdenhet. Tarkovskijs omfattende fortelling reflekterer over kunstnerens rolle i samfunnet og de ofrene det innebærer å skape noe meningsfylt. Rublevs reise handler om åndelig oppvåkning og utholdenhet, der han søker å finne mening og fred i en brutal og krigsherjet verden. Gjennom hans kamp utforsker Tarkovskij viktigheten av tro og kreativitet, og hvordan de to flettes sammen for å bringe lys til mørket. Filmens sluttscene, der Rublevs restaurerte ikoner kommer til syne i farger, symboliserer kunstens varige kraft til å overvinne menneskelig lidelse.

2. Solaris (1972)

Solaris forteller historien om psykologen Kris Kelvin, som blir sendt til en romstasjon i bane rundt den mystiske planeten Solaris for å undersøke besetningens merkelige oppførsel. Planeten ser ut til å ha evnen til å materialisere folks fortrengte minner og dypeste ønsker, og konfronterer mannskapet med skikkelser fra deres fortid.

Filmen er basert på en roman av Stanisław Lem, og er en science fiction-film som overskrider sjangerens typiske grenser. I stedet for å fokusere på teknologi eller utforskning av verdensrommet, bruker Tarkovskij settingen som en plattform for å utforske menneskets bevissthet, sorg og kunnskapens begrensninger. Det uhyggelige, eteriske nærværet til Solaris avslører at menneskesjelens mysterier er like enorme som universet selv. Kelvins reise blir en utforskning av tilgivelse og forsoning med sin egen fortid, og filmen er en dyp meditasjon over kjærlighet, hukommelse og menneskelig ufullkommenhet. Solaris er dypt introspektiv, noe som gjør den til en av Tarkovskijs mest tilgjengelige, men samtidig dypeste filmer.

1. Stalker (1979)

Stalker følger en guide, kjent som Stalker, som leder to menn - en forfatter og en professor - inn i det forbudte Zone, et mystisk og farlig område som antas å inneholde et rom som oppfyller ens dypeste ønsker. Etter hvert som de tre mennene våger seg dypere inn i Zone, konfronteres de med eksistensielle spørsmål om deres formål og begjær.

Stalker er kanskje Tarkovskijs mest komplekse og tankevekkende verk, en dyp allegori om tro, søken etter sannhet og menneskets begjær. Selve Zone er symbolsk, et sted som utfordrer hver enkelt besøkendes tro, tvil og indre konflikter. Filmens bevisst langsomme tempo og poetiske filmfotografi skaper en meditativ opplevelse, og inviterer oss til å reflektere over meningen med livet og prisen for å forfølge sine innerste drømmer. Gjennom samspillet mellom Stalker, Writer og Professor undersøker Tarkovskij den hårfine balansen mellom tro og kynisme, håp og fortvilelse. Stalker står som Tarkovskijs mesterverk, en filosofisk reise som får oss til å stille spørsmål ved våre egne ønsker og verdier.

Og det var alt for i dag! Andrej Tarkovskijs filmer er reiser inn i menneskesjelens dyp, og hvert av disse mesterverkene gjenspeiler hans unike syn på film som en åndelig opplevelse. Gjennom gripende bilder, reflekterende tempo og dypt filosofiske temaer oppfordrer Tarkovskij oss til å tenke over vår egen plass i verden. Verkene hans overskrider de tradisjonelle grensene for filmkunst, og blander poesi, mystikk og menneskelig sårbarhet på en måte som fortsatt gir gjenklang hos oss alle. Tarkovskijs arv består i kraften i filmene hans, som minner oss om at film ikke bare kan være underholdning, men også et dyptgående møte med livets og tilværelsens mysterier.

Nå vil vi gjerne høre om dine erfaringer med Andrej Tarkovskijs verk! Hvilke av filmene hans synes du er de beste? Vil du omorganisere listen eller legge til noen andre? Vi gleder oss til å lese dine tanker i kommentarfeltet!