Devil May Cry: Sesong 1

Til tross for Netflix' laster, må strømmeplattformens innsats med videospillfilmatiseringer berømmes. I motsetning til andre produksjonsgiganter som tilsynelatende har forsøkt å ta mer mainstream- og popkulturelle fenomener og oversette dem til et forvridd live-action- eller animasjonsalternativ, har Netflix forlatt den tilnærmingen, dykket ned i IP-skatten - som ikke engang brukes ofte i spillbransjen - for å produsere flere forskjellige prosjekter der autentisitet og det å blidgjøre de ekte fansen ser ut til å være hensikten. Denne filosofien har ført til Arcane, Castlevania, Dragon's Dogma, Pokémon Concierge, The Cuphead Show, Tekken: Bloodline, Tomb Raider, Cyberpunk: Edgerunners, Dragon Age: Absolution, Captain Laserhawk: A Blood Dragon Remix, med flere. Ja, kvaliteten på disse prosjektene varierer, men som regel er de bedre enn de er dårligere, og det finnes noen virkelige perler blant dem.

En av skaperne som Netflix tidligere har benyttet seg av for å fremme denne filosofien er Adi Shankar, samme person som var med på å bringe Castlevania og spinoffen Castlevania: Nocturne til verden, samt Captain Laserhawk. Nå forlater Shankar Konamis berømte serie til fordel for et Capcom-prosjekt, med den neste store oppgaven som dreier seg om Devil May Cry. Med tanke på at dette er en Netflix-animeinnsats produsert av Shankar, kan du allerede utvikle et ganske klart bilde av hvordan det ser ut, men nøkkelspørsmålet er rett og slett ... Fungerer det?

Denne sesongen på åtte episoder er selve innbegrepet av Devil May Cry. Temaet og tonen er helt på plass, med et nullbrems tempo, rå og vanvittig action, minneverdige (ofte forskrudde), men unektelig kule karakterer, og utallige tåpelige og vittige vitser bakt inn i hver eneste sving. I motsetning til en serie som Castlevania, som bød på mer verdensbygging og en jevnere, mer emosjonell fortelling, begynner Devil May Cry med et smell og fortsetter deretter å by på et fyrverkeri som varer i omtrent fire timer. Det er hjertebankende, spennende, nervepirrende og kanskje til tider litt overveldende. Den minnet meg merkelig nok om Crank...

Så ja, handlingen og tempoet er en av seriens sterkeste kvaliteter. Den føles passende nok som et japansk actionspill med absurd eksentriske, maniske karakterer og kamper og slag som setter enhver følelse av realisme ut av vinduet. Med Studio Mir som animasjonshus kan dette også realiseres med stor effekt. Du vil ikke ta en pust i bakken eller trykke på pause, du vil bare fortsette å hive deg gjennom episodene til du har passert crescendoet og gardinene trekkes for, og selv da vil du ha mer. Det er kanskje den mest hektiske og ville videospillfilmatiseringen jeg har sett til dags dato, men siden dette er Devil May Cry vi snakker om, føles det bare riktig.

Men det er en hake ved denne strukturen, og det er at karakterene egentlig ikke får tid til å puste eller til å utvikle seg. Det er små tilbakeblikk her og der, og til og med en episode midt i sesongen som forsøker å gjøre mye av dette tunge arbeidet, men for de fleste av hovedkarakterene sitter man igjen med et oppsett som baserer seg mye på utlegninger, subtile nikk til hovedpersonen Dantes familie, Marys fortid, eller til og med VP Baines' (med den avdøde Kevin Conroys stemme) inngrodde hat mot alt som ikke er menneskelig. Det er på grunn av dette at Devil May Cry faktisk mangler litt på handlingen og det narrative elementet, selv om jeg ikke synes det er et stort problem fordi presentasjonen og spesielt lydsporet er så høytrykk og høylytt at det overdøver nesten alt annet.

Hvis grunge og metal er din greie, så vil Devil May Cry absolutt gi gjenklang hos deg. Ikke bare har Shankar klart å få Evanescence til å skrive en ny låt som skal være seriens tema, men Papa Roach, Green Day, og flere andre er også med. Det kunne ikke føles mer Devil May Cry, og for det har jeg ikke annet enn applaus.

Jeg tror ikke Devil May Cry vil eksistere i samme glorifiserte lufta som Castlevania, eller andre virkelig spesielle Netflix-videospillfilmatiseringer, og den vil heller ikke være for alle, ettersom temaet, volden, volumet og den rasende rytmen og tonen er skapt for å utnytte DMC-fanbasen. Men hvis det er deg, hvis du er en av dem som har presset på for at Capcom skal utforske denne stilige serien på en mer betydningsfull måte, bør denne Netflix-serien gjøre deg like lykkelig som en musling ... eller en demon i en tett befolket gate.