Diablo IV: Vessel of Hatred

I løpet av det siste året har jeg brukt altfor mange timer på Diablo IV. Det har vært som en digital avhengighet, og jeg tør ikke telle de hundrevis av timene jeg har lagt ned i det. Jeg har spilt hver sesong og fulgt med på alle forbedringene Blizzard har introdusert opp gjennom månedene. For mange har det vært litt av en reise, ettersom vi alle gikk fra sjokket over mengden innhold ved lanseringen til kollektiv misnøye med progresjon og loot, og takket være Loot 2.0 og en rekke andre forbedringer har Blizzard på en eller annen måte kommet tilbake til formen.

Scenen er satt for den første store utvidelsen, Vessel of Hatred, som vil lande om kort tid. Utover sesongene og oppdateringene og rettelsene, skal dette være resultatet av alle tilbakemeldingene utviklerne har fått på det ofte utskjelte spillet. Jeg har hatt den store gleden av å få tidlig tilgang til utvidelsen åtte dager før den offisielle lanseringen, og jeg er klar til å dele mine erfaringer fra de monsterbefengte områdene på Sanctuary.

Historien fortsetter nøyaktig der Diablo IV slapp, og fanger opp den dystre tonen fra hovedspillet. Brutalitet, maktmisbruk, korrupsjon, ondskap - det er de samme sentrale temaene som er et friskt pust i en verden som ellers domineres av komedie og kvikke one-liners. Neyrelle, som vi møtte i kampanjen, har tatt på seg ansvaret for å beskytte Mephistos "Soulstone", og det går ærlig talt ikke særlig bra. I Vessel of Hatred må vi finne Neyrelle fordi hun, til tross for sine beste intensjoner, ikke kan bære byrden av steinen i det lange løp, med andre ord må vi være Sam for hennes Frodo. Mefisto prøver hele tiden å manipulere henne til å slippe ham fri, men så langt står hun imot. Oppdraget ditt er å spore henne opp i det nye området Kurast, som mange Diablo II -spillere vil kjenne igjen. Kurast har imidlertid gjennomgått en massiv utvidelse sammenlignet med det vi så i det tredje området i seriens andre kapittel. Jeg skal ikke røpe for mye, men hvis du likte den mørke og uhyggelige atmosfæren i Diablo IV, vil du elske Vessel of Hatred. Historien om Neyrelle er dyp, følelsesladet og full av overraskelser, noe som gjør den til en av de sterkeste historiene i serien så langt. Mellomsekvensene er vakkert utført og oser av atmosfære. Vi trenger ikke å gå nærmere inn på detaljer; dette fungerer på alle måter.

Selv om Vessel of Hatred er en gigantisk utvidelse, er hele opplevelsen litt mer fokusert enn det brede hovedspillet. Dette kommer til syne i en rekke sideoppdrag som føles mer polerte enn de i hovedspillet. Der mange av sideoppdragene i Diablo IV føltes repeterende - som å løpe inn i et tilfeldig område, drepe et monster og vende tilbake - føles oppdragene i Vessel of Hatred langt mer meningsfulle. Noen av dem forteller lengre historier om karakterene du møter i området, og noen av dem fører til nye fangehull der du kan knuse monstre og bli belønnet med imponerende bytte. Det er tydelig at sideoppdragene har fått et løft, og at de tilfører mer til spillets verden og gameplay enn bare å forbedre omdømmet ditt på ulike områder. Alt føles mer gjennomtenkt og langt mer tilfredsstillende, noe som gjør at handlingene dine virker mer meningsfulle. Historien flyter jevnt og trutt med en vellykket blanding av mørke fortellinger og endeløse kamper mot horder av monstre, og selv om de langsiktige utfordringene med repetisjon, utfordring og progresjon er helt annerledes, er det første møtet med disse aktivitetene et friskt pust ved siden av det enorme, men monotone innholdet i hovedspillet.

Apropos spillopplevelse, Blizzard har gjort noen betydelige endringer. Vessel of Hatred føles som utvidelsen som vil forandre Diablo IV for alltid, akkurat som Reaper of Souls gjorde for Diablo III. En av de mest spennende nyhetene er introduksjonen av den nye klassen Spiritborn. Spiritborn er en slags primitiv munk som kan velge mellom fire forskjellige dyr i evnetreet, hver med sin egen unike kampstil. Som med de andre klassene kan du mikse og matche ulike evner, som ofte gir synergier med utstyret du finner underveis. Selv om klassen ikke skiller seg radikalt ut fra de andre, er den likevel underholdende å spille. Jeg vil si at den plasserer seg et sted mellom Sorcerer, som fortsatt er min favorittklasse, og Necromancer, som dessverre kjeder meg på grunn av sitt fokus på autonomi og passivitet. Spiritborn er godt balansert, og når du finner den rette kombinasjonen av evner, blir den virkelig morsom å spille. Jeg fullførte fire vanskelighetsgrader på én kveld og nådde den nye vanskelighetsgraden Torment, der utfordringene virkelig begynner å ta seg opp. Selv her holder Spiritborn stand, så alt tyder på at spillet opprettholder den samme balanserte metaen som har blitt oppnådd gjennom et hav av oppdateringer.

Vanskelighetsgraden Torment er et av de spennende nye tilskuddene. Før Torment er det fire vanskelighetsgrader, som i utgangspunktet bare øker styrken til monstrene og forbedrer den prosentvise bonusen til erfaringspoeng og gull. Men når du kommer til Torment, begynner det unike Ancestral -utstyret å dukke opp, og markerer starten på spillets virkelige sluttspill. Torment tilbyr fire grader i seg selv, der rustningen og elementmotstanden din reduseres drastisk, noe som gjør spillet til en virkelig utfordring for dem som når nivå 60. Ja, Blizzard har kuttet 40 nivåer, og når du når nivå 60, går du over til Paragon Board -systemet der du oppgraderer karakteren din med nye attributter. Her begynner du plutselig å føle deg overmenneskelig sterk, og det er enormt tilfredsstillende. Veien til nivå 60 kan imidlertid være litt tøff i begynnelsen, men på nivå 30 åpner spillet seg virkelig opp, og du får tilgang til alle systemene som gjør utstyret ditt sterkere.

Blizzards oppgraderte utstyrssystemer gir deg mye å jobbe med. Smeden kan legge til ekstra evner til utstyret ditt, og okkultisten kan gi de legendariske gjenstandene dine legendariske egenskaper ved å legge til aspekter. Det finnes også nye runeord som fungerer annerledes enn i Diablo II, men som fortsatt gir eksotiske evner til utstyret ditt. Hele dette utstyrspuslespillet er svært tilfredsstillende for spillere som meg, som elsker å finpusse og optimalisere utstyret sitt. Det er lett å bruke timevis på å tilpasse og forbedre utstyret, noe som gir en ekstra dimensjon til spillopplevelsen.

Men hva kan du gjøre på Sanctuary? Kurast-området byr på mye nytt innhold, blant annet "supermonstre" som krever samarbeid for å beseire. Dessverre føltes serveren ganske tom da jeg spilte, for jeg møtte bare to andre spillere i løpet av de førti timene jeg spilte. Dette betydde at jeg ikke fikk sjansen til å prøve ut verdenssjefene, som ellers ser veldig lovende ut. Blizzard har implementert en gruppesøker, akkurat som i World of Warcraft, men uten medspillere fungerte det dessverre ikke. Jeg ser frem til å prøve dette aspektet når flere spillere får tilgang.

Blizzard har lyttet til spillerne, og mye av kritikken som har kommet frem har blitt tatt tak i og forbedret. Spillet føles nå langt bedre balansert, og utvidelsen legger til en mengde nytt innhold som gjør det enda morsommere enn ved lanseringen i fjor. Mens det tidligere var begrenset med innhold for de som nådde nivå 100, er det nå så mange aktiviteter at selv når du når nivå 60, vil det fortsatt være mye å gjøre. Jeg kan godt tenke meg at flere vanskelighetsgrader vil bli lagt til senere, akkurat som vi så i Diablo III, men allerede nå er de åtte vanskelighetsgradene nok til å by på timevis med utfordrende spilling. Og Phat Loot!