Directive 8020

"I verdensrommet kan ingen høre deg skrike." Vi har sett mange varianter av dette klassiske slagordet opp gjennom årene. Filmer som Alien og The Thing har inspirert all slags popkultur i flere tiår, og nå har Supermassive kommet med sin versjon: "I verdensrommet tar døden mange former." Supermassive Games er et studio som ikke er redd for å synliggjøre sine inspirasjonskilder. Dette har vært tydelig i de aller fleste av spillene deres, som nesten alle har vært pastisjer av alle slags skrekksubsjangre. Men mens deres tidligere titler - spesielt Until Dawn - ofte har vært en referansefylt lek i skrekkens kammer, er Directive 8020 langt mer fokusert og seriøst i sin fortellerstil. Ja, spillet er en gjenskaping av de klassiske filmene fra '79 og '82, men av kjærlighet til dem har utviklingsteamet skapt et av sine beste spill til dags dato.

Directive 8020 8020 er en del av The Dark Pictures-antologien, men det er ikke noe de reklamerer for på plakaten, og jeg har hatt vanskelig for å forstå hvorfor. Studioet valgte tydeligvis å ikke inkludere det i tittelen for å gjøre kommunikasjonen rundt spillet tydeligere. Samtidig er det ingenting i spillet som gjør det nødvendig at det er en del av antologien, og det er sterkt nok til å stå på egne ben, så hvorfor Supermassive insisterer på at det er en del av serien samtidig som de holder det litt skjult, er litt forvirrende. Et av elementene i alle de tidligere spillene var den overordnede fortellingen som ble holdt sammen av den mystiske kuratoren, som alltid hadde en kryptisk kommentar eller et uforståelig råd å komme med mellom scenene. Han er ikke å finne noe sted her. Kanskje har de planer om å knytte det til et større univers senere, men du trenger faktisk ikke å ha spilt noen av de tidligere spillene i serien. På mange måter er det bra at Directive 8020 har kvittet seg med den bagasjen. Supermassive presenterer her en seriøs og til tider tankevekkende sci-fi-historie, der de har tonet ned quick-time-hendelsene litt og lagt mer fokus på klassiske spillelementer som stealth og survival horror, men de gjør det uten å miste seriens DNA: det narrative treet med alle dets forgreininger.

Cassiopeia er et romskip som sendes i forveien av et større koloniskip for å observere og finne ut hvor en ny koloni kan etableres på planeten Tau Ceti f, den eneste beboelige planeten menneskeheten har klart å finne i universet. Jorden er langsomt døende, så etableringen av denne kolonien er avgjørende for menneskehetens fortsatte overlevelse. Etter hvert som mannskapet våkner etter åtte år i dvale, oppdager de at skipet har blitt truffet av en meteoritt som har gravd seg dypt inn i skroget, og at den har tatt med seg nye passasjerer: en fremmed og mystisk livsform. Det blir raskt klart at denne livsformen ikke bare er aggressiv og dødelig, men at den også kan etterligne andre livsformer. Og da snakker vi ikke bare om det fysiske utseendet, den kan også imitere atferd og personlighet. Dermed er det duket for høydramatikk, og mannskapet må nå kjempe både for å holde skipet samlet og for å overvinne sin gjensidige mistillit.

Det klassiske trikset i en thriller eller skrekkfilm er å gi publikum mer informasjon enn personene i historien har. Helst skal dette gjøres så effektivt at man får lyst til å rope "Ikke gå inn dit!" til lerretet, og det var her Directive 8020 straks begynte å overraske meg positivt. Det må sies at jeg synes Alien-filmen fra 1979 er den beste filmen som noensinne er laget, så jeg er veldig skeptisk når noen prøver å konkurrere med den, men den skepsisen forsvant raskt, og jeg ble oppslukt av spenningen. Det interessante er at man får ta - eller ikke ta - noen av de valgene som man alltid klandrer karakterene i skrekkfilmer for. Etter hvert som historien skrider frem, blir det imidlertid klart at du som spiller ikke har så mye informasjon som du trodde, og snart begynner konsekvensene å ramme deg. Det er mye som foregår under overflaten av fortellingen, og det er ting jeg ikke vil avsløre, men jeg vil understreke at Supermassive gjør en bedre jobb med de narrative forgreiningene i Directive 8020 enn i noen av de tidligere spillene deres. Dette skyldes først og fremst at de er mer fokuserte i historiefortellingen enn tidligere. De har ofte hatt en tendens til å splitte opp karakterer på forskjellige steder med forskjellige mål, men her er det holdt relativt enkelt. Akkurat som i Alien-filmen er alle karakterene i samme båt, og selv om det er essensielt for Aliens kunstneriske kvalitet at Ellen Ripley, spilt av Sigourney Weaver, er hovedpersonen, er det lett å forestille seg at handlingen praktisk og mekanisk kunne fortsette selv om hun skulle dø i løpet av historien. Det samme gjelder i Directive 8020. Det er mer fokus på hele besetningens overordnede mål, og avhengig av hvilke valg du tar og hvilke karakterer som dør når, kan veien til det målet variere. Den kan variere så mye at de kanskje ikke kommer dit i det hele tatt.

Den svært pragmatiske motivasjonen for spilleren gjør at fortellingen kan puste mer fritt. Ofte kan det føles kunstig når verdensbyggingen i et spill foregår gjennom notater og lydopptak man finner spredt rundt omkring, men her føles det naturlig og ikke minst viktig. De underliggende hendelsene og konspirasjonene som ligger som en understrøm under det overfladiske plottet, faller gradvis på plass som et puslespill. Hver eneste lille bit av informasjon kan være så viktig at den faktisk påvirker dine valg som spiller. Det er langt mer kraftfullt og tilfredsstillende å ta et valg basert på din egen tolkning av den tilgjengelige informasjonen, i stedet for systemet med foreshadowing og flash-forwards som Supermassive har brukt i sine tidligere spill.

Selv om oppsettet er sterkt, er det minst like viktig at alle de ulike historiene henger sammen på en god og tilfredsstillende måte, og her lykkes Supermassive bedre enn de har gjort tidligere. Men det er også her man begynner å ane at korthuset vakler. I det store og hele blir de fleste plottpunktene løst, men det var scener og lengre strekk mot slutten der jeg var direkte forvirret og ikke helt skjønte hva som skjedde. Man skjønner fort at det sannsynligvis er en scene eller dialog som er klippet ut, eller at scenen klippes over til en annen fordi en karakter for eksempel er død eller befinner seg et annet sted. Det bryter illusjonen. Når det blir mer fart i sakene og innsatsen øker, kan karakterene begynne å dø i rask rekkefølge uten at de andre besetningsmedlemmene reagerer nevneverdig. Det er selvfølgelig et komplisert og ressurskrevende prosjekt for en utvikler å ta hensyn til alle variabler, men det er et prosjekt de selv har satt i gang, så det er et rimelig kritikkpunkt. Alt i alt vil jeg likevel si at Supermassive lykkes med sitt narrative tre.

Som en ny funksjon har de valgt å visualisere dette narrative treet i et system som kalles "turning points". Her kan du se alle punktene der du kunne ha gått i en annen retning, og du kan umiddelbart gå tilbake og prøve en annen vei. Jeg valgte å spille min første runde på vanskelighetsgraden "Survivor", der dette alternativet er låst helt til slutten, og det vil jeg absolutt anbefale. Det var tøft å måtte leve med konsekvensene av handlingene dine, men også mer tilfredsstillende siden historien får lov til å utvikle seg naturlig. Det gjør det også mer tilfredsstillende å gå tilbake til bestemte scener når du er ferdig. Det kan virke som om tillegget av vendepunktsystemet tar bort noe av mystikken, men det er faktisk et veldig bra tillegg. Du kan fullføre spillet på 6-8 timer, og det er ikke sikkert du har lyst til å spille alt en gang til bare for å se hvordan en enkelt scene ville ha utviklet seg annerledes, eller for å plukke opp et notat du gikk glipp av i en annen scene. Hvis du føler at systemet ødelegger spenningen, kan du bare velge å ikke bruke det, siden det ikke er noe i spillet som tvinger deg til å bruke det.

Historien bæres av generelt gode skuespillere og animasjoner. Supermassives spill er ikke på samme nivå eller budsjett som Naughty Dogs, men de har gjort sitt ytterste for å gjøre skuespillet så troverdig som mulig. Vi slipper ikke helt unna de klossete grimasene og tomme blikkene som har dukket opp i de tidligere spillene deres, men selv på dette punktet er Directive 8020 det beste utviklerne har skapt så langt, og totalt sett opprettholdes innlevelsen. Når handlingen dreier seg om dobbeltgjengere, er det imidlertid forvirrende når en karakter virker kunstig eller livløs; er det fordi de er en imitasjon, eller er det fordi animasjonen ikke er helt riktig? Igjen vil jeg understreke at det meste fungerer bra.

Historien og de narrative elementene som drives av spillerens valg er det Supermassive er kjent for, og det var det som skilte dem ut i bransjen helt tilbake med Until Dawn. Der de ikke har vist hva de kan ennå, er i mer tradisjonelle spillsekvenser som stealth eller survival horror, men de tar store skritt i den retningen med Directive 8020, og viktigst av alt, de får det til. Det er ikke banebrytende stealth-sekvenser, da de er holdt relativt enkle, med et punkt i den andre enden av området du må nå uten å bli oppdaget. Mellom karakteren og målet kan det være små gåter eller alternative ruter, men du blir ikke overveldet. Fiendene har ikke dynamisk AI; de patruljerer vanligvis forutsigbare ruter, men generelt sett ble jeg veldig positivt overrasket over hvor polerte disse sekvensene er. Directive 8020 er uten tvil det mest spilltunge spillet i The Dark Pictures-serien, og det er en god ting. Supermassive holder seg innenfor linjene og tar ikke store sjanser sammenlignet med andre spill, men med tanke på at dette ikke har vært studioets sterke side tidligere, har de definitivt lyktes her, og jeg vil gjerne se dem gå mer i denne retningen i fremtiden.

På den tekniske siden er Directive 8020 også solid, og det er deres flotteste spill til dags dato. Dette skyldes den grafiske kvaliteten, men kan også i stor grad tilskrives den kunstneriske utformingen. Romskipet er stilig, men fremstår samtidig som teknisk gjennomførbart og ikke overdrevent futuristisk. De skarpe, kunstige linjene skaper en god kontrast til de organiske og muterende formene som gradvis vokser og sprer seg utover hele skipet. Hvis jeg nok en gang skal sammenligne med Alien-universet, ligger stilen nærmere Prometheus enn filmen fra 1979. Cassiopeia ser ut som et skip som fungerer teknisk, og designet er derfor relativt subtilt, men det har likevel en sterk visuell tilstedeværelse i spillet.

På PS5 la jeg merke til at spillet - og spesielt lyden - hakk når jeg startet en ny episode eller i begynnelsen av en ny scene. Det er ikke noe som ødelegger opplevelsen, men det er merkbart nok til at det forhåpentligvis kan fikses raskt med en oppdatering. Lyden er også merkelig blandet. Dette kan selvfølgelig variere avhengig av utstyret ditt, men noen actionsekvenser føles som amatørteater fordi lydeffektene er for lave og karakterenes grynt og stønn er for høye, og dette bør forbedres. Mye av tiden føles spillet nesten som en AAA-tittel, men disse feilene avslører at det ikke er det. Jeg har stor respekt for det Supermassive klarer å få til, men jeg skulle ønske de kunne rette opp alle feilene, slik at man slipper å stusse over en pinlig scene i ny og ne. På den annen side klarer de å bruke den innebygde høyttaleren i PS5-kontrolleren ekstremt effektivt, ettersom radiokommunikasjonen kommer fra både TV-en og kontrolleren, noe som skaper en romslig og autentisk følelse.

Det bør nevnes at det finnes en flerspillerkomponent, men det er bare standard "pass the controller". Det finnes ingen parallelle sekvenser, ikke engang når man spiller online. Dark Pictures-serien har vært enkel å introdusere for folk som ikke er så vant til å spille. Jeg tror det kan bli en større utfordring her med de mer krevende stealth-sekvensene, så den mest erfarne spilleren må kanskje ta over kontrollen der.

Jeg er fristet til å kalle Directive 8020 Supermassives beste spill. Det overgår nok ikke den eksplosjonen som jeg syntes Until Dawn var, da det på mange måter var langt mer kitschy og direkte cheesy, men det fungerte godt som et slags party-horrorspill. Directive 8020 er en seriøs sci-fi-historie. Den overgår ikke inspirasjonskildene sine, men den blekner heller ikke i sammenligning. Alle spillmekanikkene Supermassive har jobbet med før, fungerer her bedre enn noen gang. Det er også utvilsomt det spillet i serien med det mest tradisjonelle stealth-spillet, og heldigvis viser utviklerne at de vet hvordan de skal gjøre det her også, selv om de ikke tar noen store sjanser. Hvis du er en fan av Supermassives spill eller sci-fi-skrekk, kan Directive 8020 anbefales på det varmeste, og for den saks skyld gjør det det for alle andre også.