Donkey Kong Bananza

Mange spillere ha klare formeninger om hva slags spill de forventer når de hører Donkey Kong bli nevnt. Det skal være fargerikt og fullt av tropiske miljø, fiendegalleriet skal involvere rare dyr (helst av krokodillearten), banene skal være vanskelige og fulle av tønnekanoner, gruvevogner og neshorn, og ideelt sett skal det være i 2D med et lydspor som enten er komponert av eller gir sterke assosiasjoner til David Wise.

Arven etter Donkey Kong Country står fortsatt kruttsterkt tretti år etter at britiske Rare fikk bryne seg på Nintendos sjefsprimat, dels fordi Texas-baserte Retro Studio spilte på mange av de samme strengene med Donkey Kong Country Returns og Donkey Kong Country: Tropical Freeze. Dette til tross for at gorillaen har prøvd seg på mange sjangre opp gjennom årene: Han har kastet tønner ned høye bygninger, mekket opptrekkbare Mario-dukker og arrangert bongo-konserter, for å nevne noe. Så når Nintendo nå røsker tak i gorillakongen og gir ham sin største overhaling på lenge med Donkey Kong Bananza vil dette kanskje føles uvanlig og et brudd med den fine tradisjonelle formelen for noen. Samtidig er det en innovasjon som føles trygt fundert i seriens (palme)røtter.

Donkey Kong Bananza markerer et taktskifte på flere områder. Det er det første tredimensjonale spillet i serien siden Donkey Kong 64 i 1999, og det er det første plattformspillet i serien utviklet av Nintendo selv siden Donkey Kong: Jungle Beat i 2004. Denne gangen må DK reise til jordens indre for å stoppe den grådige Void Kong og hans undersåtter fra å stjele den verdifulle ressursen Banandium. Med seg på reisen slår han seg sammen med tenåringsjenta, som med sangkreftene sine hjelper DK med å låse opp barrierer og forvandle seg til andre dyr gjennom såkalte Bananza-transformasjoner.

Selv om reisen går til jordas indre, er det slett ikke mangel på varierte landskaper i spillet. Den hule jorden som Nintendo har designet har flere lag nedover mot kjernen, hvor hvert lag har sitt eget klima og egne innbyggere. En rase av levende krystallsteiner bor på alle nivåene og hjelper deg med å bygge hvilesteder og fjerne hindringer, mens sjimpanser, sebraer og strutser er blant noen av dyrene som befinner seg på hvert sitt nivå og hjelper deg videre. Dette åpner for en rekke varierte og spennende verdener å besøke, hvor vi får alt fra frodige skoger og snøkledde landskap til sydhavsparadis med gylne strender. Det meste er nokså standard for et spill av denne sorten, men detaljnivået og det rike innholdet gjør likevel hver ny lokasjon spennende å utforske.

For det er ingen tvil om at den frie utforskingen står i sentrum i Donkey Kong Bananza, og det tar ikke lang tid før parallellene til Super Mario Odyssey begynner å bli synlige (begge spillene er utviklet av samme team). I hver verden har du et endemål i sikte som du skal frem til, men veien dit er fri og åpner for fri utforsking. Her kommer spillets gimmick til nytte, nemlig evnen til å ødelegge alt av jord og steiner som står i din vei. Dermed oppfordres du ikke til å bare gå rett frem mot målet, men å knuse, slå og operere som et levende trykkluftbor der du føler for det. Helt fri er du riktignok ikke, ettersom gorillanever ikke biter på metall og grunnfjell, men utover det er det en overraskede fleksibel fysikk som møter deg her. Måten du kan manipulere verdenen på kan minne litt om friheten vi fikk servert i The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom, og understreker at også Donkey Kong nå tar steget over i Nintendos nye designfilosofi: Målet er bestemt, men veien bestemmer du!

Å grave vilt i vei uten mål og mening ville ikke vært spesielt spennende, men det er her utviklerne har vært flinke på å krydre hvert nivå med innhold. Bruker du radarfunksjonen kan du spore opp gull og fossiler som kan samles og deretter veksles inn i klær eller nyttige gjenstander. Det ultimate målet er selvfølgelig bananer, som gir deg muligheten til å låse opp eller oppgradere nye egenskaper. Disse krever ofte et våkent blikk og litt strategisk graving for å få fatt på, men på samme måte som månene i Super Mario Odyssey er det mer enn nok bananer spredt rundt omkring til at du alltids får tak i nok uten at du må samle alle. Noen bananer ligger i det åpne landskapet, mens andre skjuler seg i egne rom hvor du må kjempe mot et visst antall fiender eller navigere gjennom et mer tradisjonelt plattformlandskap, enten i 3D eller 2D. Sistnevnte gir åpenbare assosiasjoner til klassiske Donkey Kong-spill, og når til og med klassiske toner fra David Wise til tider strømmer ut av høyttalerne er det lett å trekke på det nostalgiske smilebåndet.

Og smile kommer du til å gjøre ofte i Donkey Kong Bananza, for i tillegg til utforskertrang strutter spillet av sjarm. Grafikken er leken og inviterer til en gøyal opplevelse, med en festlig og fargerik fargepalett et Nintendo-spill verdig. Det nye designet til den slipskledde gorillaen er mer komisk og lattervekkende, der både fakter og ansiktsuttrykk er med på å skape den gode stemningen. Sistnevnte understrekes ytterligere av den gode dynamikken mellom Pauline og DK, som utvikler et fint og godt samarbeid i løpet av eventyret sitt. Det er dette samarbeidet som også gjør at gorillaen kan forvandle seg gjennom Bananza-transformasjoner, hvor Pauline bruker musikk til å forvandle DK til ulike dyr med superkrefter. Det kan riktig argumenteres for at kreftene kunne blitt enda bedre integrert i spillet, for noen av dem blir ikke brukt like ofte som andre, men de er uansett med på å krydre opplevelsen.

Det er mye å skryte av i Donkey Kong Bananza, men spillet kommer ikke uten noen svakheter. De fleste av dem er relativt små og vil også være betinget av den enkelte spillers preferanser, som musikk og vanskelighetsgrad. Den musikalske presentasjonen i spillet er absolutt god, men jeg savner likevel det lille ekstra som gjør at jeg går og nynner på melodiene i etterkant slik Donkey Kong-musikken har tradisjon for å gjøre. Vanskelighetsgraden i spillet er jevnt over godt balansert, og handler i stor grad om hvor flink eller kreativ du er til å løse oppgavene, men de fleste bosskampene blir i det letteste laget for de eldste og mer erfarne spillerne. De som har lang erfaring med Donkey Kong-spill vil sannsynligvis også reagere på hvor underutviklet sekvensene med gruvevogner og neshornet Rambi føles her. Begge deler virker mest som attpåklatter slengt på for tradisjonens skyld, men resultatene byr sjelden på de store høydepunktene mange spillere forbinder med seriens eldre titler.

Den største svakheten er imidlertid ikke uvesentlig, ettersom den handler om ytelsen. I det store og det hele kjører spillet i 60 bilder per sekund både på TV-en og i håndholdt format, men ytelsen er langt ifra jevn. I håndholdt modus blir dette til en viss grad kompensert med variabel oppdateringsfrekvens (VRR), men spiller man på TV-en har ikke Switch 2 støtte for dette, og da blir problemet vesentlig mer merkbart. Som regel påvirker ikke dette selve spillingen, ettersom det forekommer mest i animerte sekvenser eller ved kameraskifte under dialog, men noen av bosskampene ser betydelige fall som på øyemål virker å mer enn halvere bildefrekvensen. Dette gjør meg bekymret for fremtiden til Switch 2, for hvis et spill fra Nintendos egne utviklere sliter med å holde stabile 60 bilder per sekund allerede i startfasen av konsollen, hvor lang tid (eller, rettere sagt, hvor kort tid) vil det ta før konsollen sakker akterut i konkurransen med de kraftigere alternativene? Det er selvfølgelig lov å håpe at Nintendo vil lære å mestre sin egen maskinvare bedre i årene som kommer, men jeg blir ikke akkurat optimist i møte med det som serveres her.

Tekniske svakheter hindrer likevel ikke kjernen fra å være god og underholdende, og nå som lanseringsiveren rundt Switch 2 og Mario Kart World har fått senket seg bør Donkey Kong Bananza være et naturlig neste spill ut for Switch 2-eiere. Sjarmen er på plass, den nye grave- og knusefysikken er imponerende og hver verden inviterer til fri utforsking. Den nye stilen og kursen uttrykker på ingen måte noen midtlivskrise for Donkey Kong, men er tvert imot et eksempel på at det aldri er for sent å introdusere noe nytt i miksen, så lenge det gjøres med kreativ teft og skaperglede.