Donkey Kong Bananza er kanskje tidenes mest kaotiske plattformspill så langt

Jeg skal ikke legge skjul på at den nylige Nintendo Direct-en gjorde meg enormt begeistret for Donkey Kong Bananza. Sendingen tegnet et bilde av et spill som så ut til å være årets spill verdig, og det var nok derfor jeg hadde et stort smil om munnen da jeg ruslet ned Windsors luksuriøse hovedgate på vei til Nintendo UKs hovedkvarter for å spille tre timer med Switch 2s neste store teltpoleprosjekt.

Før vi går inn på den intrikate informasjonen, la oss gjøre en veldig kort og grunnleggende oppsummering av premissene. I begynnelsen av spillet jobber helten vår som gruvearbeider for Void Corporation, et egoistisk og grusomt selskap som drives av flere hensynsløse Kongs, en situasjon som snart forverres når Kong befinner seg i den gale enden av disse tyrannene som ikke ønsker noe mer enn å ta kontroll over verden ved å nå Planetens kjerne og høste den ene ønskebelønningen i sentrum. Det kan den karismatiske apen selvsagt ikke godta, så han begynner å grave seg dypere og dypere, med hjelp av en merkelig stein som tilfeldigvis huser en yngre versjon av sangfuglen Pauline. Kort sagt, dette er et spill som handler om å gå ned og etterlate seg et spor av ødeleggelse og blodbad i kjølvannet.

Forhåndsvisningen besto av tre hoveddeler. Den første var en utvidet versjon av demoen som vår egen David fortalte om i april, et langt opphold i Lagoon Layer, et vannaktig og sjarmerende undernivå der det knapt var noen begrensninger for hvordan man kunne spille. Etter dette fulgte en mer komplisert og utfordrende periode i det brennende Canyon Layer, før en siste og kortere periode i det dystre og dødelige Forest Layer, der de fleste restriksjonene på spillet var på plass. Når du dykker dypere ned i Planet, vil du støte på vanskeligere materialer som Donkey Kong rett og slett ikke kan knuse, eller miljømessige farer som må unngås for enhver pris, som giftig vann. Dette betyr i praksis at der du før kunne gå hvor du ville uten å møte noen form for blokade, finner du snart nivåer som er mer fokuserte og strukturerte, og som krever litt mer hjernekraft for å navigere.

Og når vi snakker om nivådesignet, er det et veldig tradisjonelt Mario 3D-plattformspill med varierte og unikt stiliserte biomer som er fullpakket med fiender å knuse, samleobjekter å jakte på og et kjernemål å fullføre. Det er mer Super Mario Odyssey-aktig i denne forstand, ettersom du går inn i et nivå med den hensikt å møte en Elder Kong, knuse en dødelig drill eller noe annet enormt viktig, men underveis blir du distrahert og plukker opp Bananium Gems som i praksis er Bananzas svar på Odysseys Moons. Forskjellen er imidlertid at disse Bananium Gems vanligvis ikke er låst til å gjøre noe spesielt - for eksempel å fullføre en mindre sideutfordring - men at de ligger strødd rundt omkring i verden, ofte dypt under bakken, og krever at Kong slår nivåene i stykker for å finne dem. Det samme gjelder Fossils samleobjektet, skattekistene og mesteparten av gullet som fungerer som hovedvaluta.

Nå har du sannsynligvis sett spill av Kong som knuser et nivå i biter og synes det er episk, og det er det, men det er noen få fangster jeg la merke til etter et par timer. For det første er ikke nivåene helt smashable, da det er uknuselig grunnfjell som ikke kan ødelegges for å sikre at det fortsatt kan være en kjerneretning for nivået å følge. For det andre er så mange av samleobjektene gjemt under bakken at det egentlig ikke er noen metode for å smadre et nivå i fillebiter. I stedet triller du rundt og slår og smeller som Kong, ser skitt og stein bli sparket opp, og avdekker eventuelle skjulte skatter som måtte være igjen. Det er det rene kaos, og selv om du i den første timen vil smile bredt, begynner sjarmen å avta etter hvert som du fortsetter, ettersom du føler deg forpliktet til å knuse alt for ikke å gå glipp av Bananium Gems og Fossils. Og du vil gå glipp av mye ettersom det er titalls av hver i hvert nivå.

Det er verdt å legge til at det finnes utfordringsfangehull som er mer fokuserte og byr på plattformutfordringer (noen ganger i Donkey Kong Country-lignende 2D) eller kampoppgjør som belønning for Banandium Gems, og disse er vanligvis morsomme avbrekk fra den større helheten, selv om de er flyktige og kjappe i utformingen. I tillegg lurer du kanskje på hvordan de RPG-lignende oppgraderingssystemene for evner spiller inn i helheten. Min erfaring er at de er ganske små og bare fungerer som et ekstra nivå av spillerstyring, slik at du kan gi DK mer helse hvis kampen viser seg å være tøff, eller mer slagkraft hvis du vil omfavne det å være en apeutgraver.

Så ja, den faktiske kjerneideen til hva dette spillet er, koblet ikke helt med meg etter tre timer så feilfritt som jeg håpet det ville. Det er ikke å si at det ikke er mye å elske i DK Bananza skjønt. Mekanisk og spillmessig er det så mye dybde at du bokstavelig talt aldri vil gjøre en eller annen form for interaksjon eller evne. Enten det er å rulle rundt, kaste materialer, gli på stein, slå opp fiender, smelle hendene på bakken for å plukke opp ressurser i nærheten, knuse Kong Corp. beskyttelser som Pauline, eller til og med bytte til en Bananza form for å gjøre noen enda mer bisarre ting, det er så mye mekanisk dybde her at du til tider vil bli ærlig sjokkert, mer når du legger til hvordan du samhandler og påvirker miljøet også.

Men dette er nettopp tingen, da det til tider kan føles som DK Bananza er Nintendos Tokyo-studio som bare sier "se hva vi mekanisk kan gjøre på Switch 2!" Det er ikke helt det samme fremragende tempoet og strukturerte oppsettet som Odyssey, og jeg kan ikke unngå å føle at nyheten med å knuse et nivå vil avta med tiden. De andre finurlige funksjonene gjør absolutt ikke mye for å endre tankegangen min heller, da co-op-systemet som ser en andre spiller som bruker musekontrollene på en Joy-Con 2 for å bli Pauline er kanskje det mest uhyrlige eksemplet på kaos jeg noensinne har sett. Det er så enkelt å spamme skade og kaste gjenstander i denne modusen at den allerede overveldende grafikken, som kaster effekter og splintret miljø over hele skjermen, rett og slett går til neste nivå, og ærlig talt kan jeg ikke se mange folk holde seg med co-op altfor lenge, selv ikke ungdommer som ønsker å slå seg sammen med foreldre. Det minner meg også om Gears 5 hvor det tredje hjulet i en gruppe blir skaftet som Jack, et elendig eksempel på samarbeidsdesign.

Likevel kjørte Bananza som en drøm på en tilkoblet Switch 2, i det minste med bare noen få merkbare fall i bildefrekvensen når det var så mange partikkeleffekter på skjermen samtidig at du kan miste oversikten over DK uansett. Grafikken og det visuelle var også imponerende, og serverte et fargerikt og levende spill som pusher grensene for hva Switch 2 kan oppnå. Og det at figurene har en stemme er også utmerket, selv om det i utgangspunktet bare er Pauline, siden resten av figurene er aper som sliter med å snakke menneskespråk.

Det er også verdt å merke seg at selv om jeg ikke har blitt helt blåst bort fra min tid med DK Bananza, er dette fortsatt i ferd med å bli noe underholdende og verdt å sjekke ut for Switch 2 -eiere. Jeg misunner slett ikke dette spillet og dets utfordring med å leve opp til de ekstreme høydepunktene i Odyssey, og selv om jeg ikke er helt sikker på at det vil gjøre det, bør det fortsatt berolige mange fans og levere en opplevelse som vil føre til langt flere smil enn rynker.