Down Cemetery Road: Sesong 1

Når man tenker på hvor gjennomgående god Slow Horses har vært på Apple TV, er det vanskelig å ikke bli begeistret for et nytt prosjekt fra det kreative teamet bak denne spionthrillerserien. Den er basert på en roman av Mick Herron, den samme forfatteren som står bak Slow Horses, med et manus skrevet av Morwenna Banks, den samme personen som gjorde Slow Horses om til et filmmanus, og den deler også mange av de samme produsentene og talentene bak kulissene. I bunn og grunn er Down Cemetery Road en pseudo Slow Horses spinoff, med hovedvekt på å være en britisk krimserie.

Igjen, alt dette tatt i betraktning, skulle man håpe at Down Cemetery Road kunne nå de samme høydene som Slow Horses, men det er en veldig høy målestokk å nå. Den har talent, den har et dyktig kreativt team, og den har en dyktig produksjonsgigant bak seg, men lykkes den?

Objektivt sett, ja. Down Cemetery Road er en fin TV-serie som har mer som taler for den enn mot den. Handlingen overrasker stadig med nye avsløringer og utviklinger, skuespillerne leverer for det meste sterke prestasjoner, og hver episode har en nerve og et spenningsnivå som matcher sjangeren den tilhører. Men selv om Emma Thompson er og alltid har vært fremragende i denne serien, leverer hun ikke helt på samme eksepsjonelle nivå som Gary Oldman har gjort i sin kanskje største rolle i nyere tid, Jackson Lamb. Og på samme måte er ikke den knivskarpe eggen og den raffinerte stilen som får en sesong av Slow Horses til å føles som om den aldri kaster bort et sekund av tiden din, helt til stede, kanskje fordi Down Cemetery Road spenner over åtte episoder sammenlignet med Slow Horses' seks.

Poenget jeg prøver å få frem med nettopp disse to kritikkene, er at Down Cemetery Road er en god og anbefalelsesverdig tv-serie, men den når ikke opp til Slow Horses' standard. Igjen føler jeg at serien er en episode eller to for lang, og det er også en tydelig mangel på en overbevisende antagonist, siden kjerneskurkene enten er lyssky regjeringsansatte som knapt interagerer med hovedrolleinnehaverne eller apatiske drapsmenn med meningsløs motivasjon. Styrken til Down Cemetery Road er konspirasjonen i kjernen, det er opprullingen av det forvridde regjeringskomplottet og hvordan det knytter de ulike karakterene sammen. Det er noe Slow Horses også har, men den presenterer også skurker med en motivasjon du kan forstå eller som du setter pris på som antagonister. I denne serien er ikke dette tilfelle i samme grad, ettersom Adeel Akhtars Hamza for det meste er en tafatt feiging, Fehiniti Baloguns Amos sliter med å vise følelser, og Darren Boyds C kommer aldri ansikt til ansikt med hovedduoen Thompsons Zoe og Ruth Wilsons Sarah. Det er mye tautrekking mellom de ulike karakterene, og det skaper en viss ubalanse i forestillingen som helhet.

Likevel snakker vi om et fint drama her. Det er velskrevet, og som nevnt tidligere har det for det meste sterke prestasjoner. Du blir knyttet til hovedrolleinnehaverne og blir litt besatt av å finne ut hvordan alle brikkene faller på plass. Men du kunne kanskje også ønske at den beveget seg i et litt raskere tempo når du kommer til episode fem, og at noen av de mindre viktige øyeblikkene og fortellertrådene ble fjernet helt. Det er til og med hele tråder som aldri får en ordentlig avslutning i denne sesongen, noe som til syvende og sist gir et sluttprodukt som ikke har den samme terapeutiske konklusjonen som Slow Horses, som et sammenligningspunkt igjen.

Så hvis du, som meg, elsker Slow Horses og teamet bak, bør du se Down Cemetery Road, for det er nok å sette pris på til at det føles givende å se rulleteksten til episode åtte. Bare vær samtidig klar over at det ikke er Slow Horses og ikke har den samme presisjonen, detaljrikdommen eller det bemerkelsesverdige raffinementet.