Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Duck Detective: The Secret Salami

Duck Detective: The Secret Salami

Happy Broccoli har mye potensial, men selv om alle ideene er gode halter utførelsen etter.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

La meg starte med å si at det sentrale konseptet bak Duck Detective: The Secret Salami er ganske strålende. Dette er viktig å understreke, for selv om utvikleren Happy Broccoli Games har den rette malen, en skarp kombinasjon av estetiske, narrative og mekaniske elementer er bindevevet mellom dem rett og slett for usammenhengende til at jeg kan anbefale det helhjertet.

I Duck Detective er du, pussig nok, andedetektiven Eugene McQuaklin, i en verden av antropomorfe dyr i beste Pixar-stil. Han har nylig vært gjennom en brutal skilsmisse på grunn av avhengighet av hvitt brød (ja, det er et tema som går igjen i hele spillet), og trenger en sak som kan distrahere ham fra det deprimerende livet, samt penger til dagen og veien.

Plutselig dukker det opp en slik sak fra en mystisk ansatt i busselskapet Bearbus, og du skynder deg dit for å se hva som foregår. Det er også her du kommer på sporet av The Salami Bandit, som spiller Bearbus' ulike ansatte ut mot hverandre, og så begynner den ville skattejakten. Det er opp til deg å identifisere banditten, for du er jo ... vel, Duck Detective.

Dette er en annonse:
Duck Detective: The Secret Salami

Spillet bruker et isometrisk perspektiv, og du beveger deg gradvis gjennom Bearbus og intervjuer et relativt begrenset persongalleri. Etter hvert som saken blir mer innviklet, får du tilgang til flere rom, og du vil i grove trekk kontinuerlig presentere de samme personene for ny informasjon, som så fører til nye avsløringer. Dette utspiller seg gjennom en rekke relativt forhåndsdefinerte systemer som sikrer følelsen av at du er en detektiv på sporet av saken, men som ikke kan manipuleres eller organiseres på noen kreativ måte.

Den primære spillmekanikken er, på et mer strukturelt nivå, å samle ord. Disse ordene kommer fra å observere de mistenkte, gå gjennom deres personlige eiendeler eller stille dem spesifikke spørsmål. Disse ordene kan deretter legges til i notatboken din, noe som bringer deg nærmere en faktisk løsning. Dette er ingen dårlig idé, for ved å forme setningene selv føles det som om du gradvis oppklarer mysteriet selv, og det er ganske tilfredsstillende å ha forstått et aspekt av saken i den grad at du raskt fyller inn alle de riktige ordene i en uavbrutt sekvens.

Problemet er at spillet ikke har oversikt over hva disse karakterene faktisk har sagt og hva som faktisk foregår. Du har bare ordene dine, som kan være like intetsigende som navnene på de enkelte ansatte, og så har du en ganske overfladisk samling bevis som bare er beskrevet med en kort notis. Spillet gir deg med andre ord ikke en tilfredsstillende oversikt over hvilke sammenhenger de ansatte har satt deg inn i, og dermed kan det fort bli ren gjetning fordi du ikke har den nødvendige informasjonen for å løse gåtene spillet presenterer deg for. De såkalte "Deductions" er en glimrende idé som dessverre raskt faller fra hverandre når spillets øvrige systemer ikke henger med.

Dette er en annonse:

Det finnes for eksempel en oversikt over "Suspects". Men her får du bare tre generiske overskrifter om hver karakter, for eksempel at vaktmesteren Rufus er "sci-fi-fan", "praktisk anlagt" og "vaktmester". Ja, disse tre opplysningene er nyttige på bestemte tidspunkter, men ingen steder finnes det en oppsummering av hva jeg har snakket med Rufus om, eller hva jeg senere får vite om hans forhold til de andre ansatte, til Bearbus generelt eller til handlingene til The Salami Bandits. Dette blir bare enda mer frustrerende rundt halvveis, der koden du må knekke, er hvem som har gitt hvilke gaver til en ansatt ved navn Sophie. Man får rett og slett ikke nok å gå på, og det eneste McQuaklin har å komme med, er at det nok hadde vært smart å "snakke med de ansatte". Takk for det, duck.

Duck Detective: The Secret Salami

Spillet er litt over tre timer langt, og består av bare denne ene saken. Det hele foregår innendørs, så hele konseptet med å bruke en trenchcoat-and i regnværet med et noir-aktig lydspor faller ganske raskt fra hverandre, da det ikke er noen noir-ikonografi å finne på den ganske koselige Bearbus-arbeidsplassen. Hele noir-ideen blir fort liggende bakerst i rommet og kommer aldri frem i lyset. Jeg kunne godt ha tenkt meg et mysterium i et mer detektivvennlig miljø, gjerne med ulike bygninger for å gi mer estetisk variasjon. Men spillet gifter seg raskt med denne ene lokasjonen, og da blir det litt kjedelig.

Men igjen, alle ideene er her. Antropomorfe dyr er alltid en morsom og finurlig måte å leke med spesifikke karaktertrekk på, opplegget med ord i notatboken kunne lett blitt et mer dyptpløyende puslespill med langt større frihet for spilleren, og både stemmeskuespillet og den Paper Mario-lignende grafikken er midt i blinken.

Men Duck Detective kommer til kort, selv om det på sett og vis fungerer. Det er ikke dårlig, men det hele oser av urealisert potensial, og jeg håper virkelig Happy Broccoli får sjansen til å gi denne formelen en ny sjanse, for konseptet er rett og slett genialt. Det er også mye bedre enn det faktiske spillet som sprang ut av det.

06 Gamereactor Norge
6 / 10
+
Solide ideer hele veien. Flott estetisk stil. Ordgåtene fungerer noen ganger.
-
Går ikke langt nok i noir-retningen. Mangler raffinement i utførelsen av ideene. Litt for lineær for sjangeren.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content