
"Jeg liker ikke sand. Den er grov og ru og irriterende, og den setter seg overalt." Feil filmserie, men etter å ha spilt mange timer med Dune: Awakening er jeg ganske sikker på at de som "bor" på Arrakis er enige med Anakin Skywalker. Og jeg er ikke sikker på at folk bor der så mye som de bare prøver å overleve. Det er neppe en ferie hvor man nyter solen. Nei, her er solen din største fiende. Bortsett fra sandormene, for ingenting er skumlere enn Shai-Hulud.
Norske Funcom har tatt med seg sin erfaring fra online rollespill, eller MMORPGs, som Conan Exiles, Anarchy Online og The Secret World for å skape noe så interessant som et MMO/survival-spill basert på Frank Herberts Dune-bøker. Det er ofte vi ser spill fra denne serien fokusere på politikken bak krydderkrigene, men her får vi et mer intimt innblikk i hvordan livet på Arrakis er. Dune: Awakening utspiller seg i en alternativ tidslinje der Paul Atreides (hovedpersonen som spilles av Timothée Chalamet i den nye Dune-trilogien, hvis du ikke er så kjent med denne verdenen) aldri ble født, og Javier Bardem aldri fikk sagt "Lisan al Gaib" og ble et meme på grunn av det. Takket være, eller på grunn av, dette har historien utviklet seg litt annerledes enn det vi er vant til, og målet vårt i spillet er å finne Fremen-folket som har forsvunnet fra det som en gang var deres hjemplanet. Uten å røpe historien får vi en forklaring på hvorfor det ikke lenger finnes fremen, men det er opp til vår rollefigur å finne ut sannheten.
Karakterskaperen er det vi forventer av et spill som dette, med utseende og slikt. Det er også mulig å velge hjemplanet og hvor på den sosiale rangstigen du befant deg. Dette er for å gi karakteren litt mer bakgrunn. Det er også mulig å velge hvilken type kampstil du starter med. Du er da låst til den, men det er også mulig å låse opp egenskaper fra de andre trekkene. Problemet er at noen klasseegenskaper låses opp mye senere enn andre. Jeg valgte å spille som soldat, som da viste seg å være den første klassen som ble låst opp. Hadde jeg valgt en av de andre, som Bene Gesserit (som bare kvinner normalt kan være medlemmer av, men her fungerer det også med en mannlig karakter), ville jeg hatt en klasse som låses opp veldig sent, pluss soldat-egenskapen. Nå satt jeg fast med bare egenskapstreet mitt for effektiv kamp på mellomdistanse. Så hvis du er en som liker å låse opp mye veldig tidlig, kan det være lurt å lese litt før du velger.
Skipet vårt blir så skutt ned over Arrakis, og nå må vi overleve. Som jeg skrev tidligere, er dette en type overlevelsesspill, men i motsetning til mange andre spill i sjangeren er det ikke så mange ting å holde styr på for å holde oss i live. Det eneste som trengs er vann. Noe som virkelig ikke er så lett å finne på en planet full av sand. Så hvor finner man dette vannet? I blod, svette... men ingen tårer. Når du har drept noen, suger du ut blodet deres til du har så mange fulle blodposer at Dracula ville blitt misunnelig. Du kan drikke direkte fra posen, noe som ikke anbefales. Det slukker kanskje tørsten, men du mister også helse. I stedet kan du bygge en blod-til-vann-maskin i basen din, så slipper du å føle deg som en igle. Den andre tingen å holde øye med er din generelle helse, ditt velvære. Blir du skutt eller knivstukket, vil helsemåleren din ikke være så glad. Det samme med fall fra høyden. Du vet, akkurat slike ting som ville slite ut helsemålerne våre i det virkelige liv.
Akkurat som i resten av overlevelsessjangeren går alt i en loop. Gå ut og samle materialer, bygg ting, drep noen skurker, kom deg, samle flere materialer, bygg flere ting. Og selvfølgelig, gå videre i hovedhistorien fra tid til annen. Spillets underholdning ligger imidlertid i denne repetisjonen, for historien er egentlig ikke noe å henge på det sandfylte juletreet. Det er gøy å prøve å overleve mens solen steker meg i det som sikkert er varmere enn en vanlig pizzaovn. Sand så langt øyet kan se i alle retninger. Banditter i små leirer og banditter i store baser. Det skal noe spesielt til for å holde et spill interessant i titalls til hundrevis av timer når alle omgivelsene er nøyaktig de samme hele tiden. Sand og stein, stein og sand. Jeg føler virkelig hvor vanskelig det er å overleve. Når vannet renner ut i tankene, jeg er langt fra basen min, og skjermen begynner å bli uskarp av solstikk, føler jeg meg ikke bra. Verken i spillet eller foran skjermen.
En annen ting som ikke får meg til å føle meg bra, er å bli spist av en diger sandorm. Er det én ting Funcom har lykkes med, så er det følelsen av sandormfare hele tiden. Så snart jeg tar et eneste skritt ut i sanden, og til og med før, setter panikken inn. Kontrollene begynner å riste, måleren som viser hvor mye bråk jeg lager og hvor nærme ormen er, er knallrød, lyden er skremmende. Raskt som faen kjører jeg motorsykkelen til nærmeste trygge sted, ormene har ingen appetitt når bakken er laget av stein. Av og til ser jeg en orm dukke opp fra sanden et sted lenger unna, kanskje den nettopp har spist en annen spiller. Lydbildet er så bra at jeg bare trenger å høre det, ikke engang se det, for at frykten skal sette inn. Shai-Hulud er i nærheten!
Dessverre får jeg ikke den samme følelsen når jeg må kjempe mot noen av de endeløse bandittene på planeten. Dette er fordi kampsystemet er skuffende. Det er ikke dårlig, men ikke mer enn middelmådig. Det største problemet er nærkampene. Når det er kniv mot kniv. Bortsett fra at man kan bli stunlocked i all evighet, er ikke denne typen kamp særlig morsom. Blokker et angrep som er mer lesbart enn Dune-bøkene selv, og kontre med et eget angrep. Pang, død, ta blodet deres. De fleste fiender som fokuserer på nærkamp, bruker en type energibasert skjold som dekker hele kroppen. Raske hugg biter ikke, så du må bruke et ladet angrep som går gjennom skjoldet. Dette er vanligvis utrolig enkelt å gjøre etter å ha unnveket et angrep. Problemet er med de som er mer trigger-happy. Saken er at de datastyrte fiendene aldri er særlig smarte. Enten stormer de rett mot deg, eller så står de og skyter rett foran deg, aldri på huk bak noe som helst, og de er mer synlige enn solen på denne forbannede varme himmelen. Den eneste grunnen til at de skaper problemer, er at de aldri slutter å skyte. De tar en kort pause for å lade om, men så blir de stående der, som en dårligere utgave av Rambo.
Dette spillet er PvE. Eller vel, det er ment å være det, for det meste. Ifølge utviklernes beskrivelse av spillet er PvP "et alternativ", men ikke en tvang. Problemet her er at det er en stor løgn. På slutten av spillet, det som kalles sluttspillet, er det tvungen PvP. The Deep Desert, som dette enorme området kalles, er der de mest ettertraktede gjenstandene finnes. Men som solospiller er det veldig vanskelig å komme seg dit. Det er selvfølgelig mulig, men når det dannes store lag for å forsvare alt, blir det veldig vanskelig. Jeg har ingenting imot PvP i spill, men når 99 prosent av spillet er PvE og spillere som foretrekker å spille på denne måten blir utestengt fra den siste delen av spillet, gir det ingen god følelse. I tillegg er noen statiske krasjsteder (noen ganger krasjer skip tilfeldig på kartet), de som alltid er der, PvP i soner som ellers er PvE. Det er også kontrakter å ta seg av, som å finne ting eller drepe spesielle fiender, for å tjene ekstra penger, utstyr eller materialer, som må fullføres i disse skipene. Så jeg forstår egentlig ikke hvordan PvP ikke er et krav.
Selvfølgelig, hvis du ikke vil fullføre hele spillet, trenger du ikke å dykke inn. Her er det største problemet jeg ser med dette: PvP-spillerne, som ifølge ulike undersøkelser er den desidert største delen av spillerbasen, vil nå endesonen, innse at det ikke er noe for dem, og legge spillet bort for alltid. Jeg skulle gjerne sett at dette på en eller annen måte var delt opp for begge typer spillere, og at den farligere sonen kanskje hadde gitt mer materiale. Funcom har lovet oppdateringer med nytt innhold, og jeg krysser virkelig fingrene for at alle spillere vil ha noe å gjøre. For jeg tror dette kan bli den neste store MMO-opplevelsen, hvis utviklerne spiller kortene sine riktig.
Enten du er på team Atreides eller team Harkonnen, som du kan bli medlem av for å få spesielle møbler til basen, klær og annet, vil du finne mye å like i dette spillet. Det er et utmerket overlevelsesspill som dessverre har store mangler i kampsystemet. Basebyggingen, der det etter hvert føles som å ha en stor fabrikk i huset ditt, er veldig bra, og jeg har sett noen utrolige kreasjoner. Kjør motorsykkel over sanden med en orm som biter deg i rumpa, fly ditt eget ornitopter høyt til værs, sett ned en skurtresker for å samle krydder. Det er så mye å gjøre her, selv om alt er sand. Anakin Skywalker ville hatet å være her.