Dustborn

Alternativ historie (ikke den sorten som ekstreme grupper i politikken eller internett bedriver, vel å merke) kan by på et godt utgangspunkt for en spillhistorie. Fallout-serien viser oss hvordan ting kunne sett ut hvis teknologi og estetikk ble hengende igjen i amerikansk 1940- og 1950-tallsstil. Wolfenstein: The New Order svarer på hva som hadde hendt hvis nazistene vant 2. verdenskrig takket være tilgang på overlegen teknologi knyttet til en jødisk mystikerorden. Og la oss for all del ikke glemme den klassiske Red Alert-serien, der hele utgangspunktet for historien er «Hva om Albert Einstein hadde funnet opp en tidsmaskin som gjorde det mulig å reise tilbake i tid for å drepe Hitler?».

I sitt nye spill Dustborn utforsker Red Thread Games, studioet bak Drømmefall Kapitler og Draugen, hvordan verden kunne sett ut dersom John F. Kennedy aldri ble skutt og drept. Dette er forresten samme spørsmål som 2017-spillet Prey tok utgangspunkt i, men der sistnevnte fokuserte på romforskning og verdensrommet har Dustborn føttene godt plantet på amerikansk jord. Her var det nemlig Jackie, presidentens kone, som måtte bøte med livet, og som et resultat av dette opprettet Kennedy politistyrken Justice som forvandlet USA til en autoritær fasciststat. Når Amerika i tillegg opplever en Y2K-lignende katastrofe kalt The Broadcast, som forårsaker at enkelte mennesker kalt anomals eller deviants kan bruke språk som en slags superkraft, ender de en gang forente nasjoner opp som et splittet kontinent.

I dette kaoset spiller du som Pax, lederen av en gruppe anomals som tar på seg oppdraget å frakte en svært verdifull datapakke fra Pacifica i dagens California til Nova Scotia. Pax kan bruke språk til å fremkalle negative følelser hos folk, vennen Noam kan bruke sine elegante taleevner til å bagatellisere enhver situasjon (en perfekt gaslighter, med andre ord) og venninnen Sai kan gjøre seg supersterk og slå seg ut av enhver situasjon som krever handling mer enn ord. Sammen med spionen og hackeren Theo drar de gjennom Amerika under påskudd av å være et band på turné, og underveis må de håndtere alt fra religiøse fanatikere, voldelige Justice-soldater og motorsykkelbander i beste Mad Max-stil.

Grunnen til at jeg bruker mye tid innledningsvis på å snakke om settingen, er at det er her spillet viser sitt beste potensial. Det er en spennende alternativ verdenshistorie som er bygget her, med en spenstig tolking av USA som har en grad av gjenkjennelighet over seg til tross for sine supernaturlige elementer. Tanken om hvordan språk benyttes i spillet som en superkraft til å skape desinformasjon og negative følelser føles både kreativt som konsept og kløktig som en dagsaktuell samfunnskommentar, hvor vårt eget forhold til informasjon, språk, sannhet og sosiale medier stadig er under press. Jeg skulle gjerne sett at verdensbyggingen var enda skarpere og fikk mer plass i Dustborn, for det er uten tvil her jeg synes spillet er på sitt beste.

Dessverre er resten av Dustborn ekstremt blandet, noe som gjør at spillet kan gå fra å være vakkert og rørende til å bli langtekkelig og frustrerende på kort tid. Mye av dette skyldes rollegalleriet, som er en sammensatt og brokete gjeng med svært mange personlige traumer og problemer. Gjennom historiens gang blir det opp til deg å gjøre det du kan for å bearbeide mye av den emosjonelle bagasjen som hver enkelt bærer på, noe som byr på svært blandede opplevelser ettersom alt skal snakkes om og tas opp til enhver tid. Ikke for å kimse av verdien av den gode samtalen med gode venner eller en profesjonell for å styrke den mentale helsen, men hvorvidt dette skaper en god spillopplevelse er en annen sak. På sitt beste kan gjengen i Dustborn by på både hjertevarme og kameratskap som er direkte rørende, men de kan like gjerne by på så mye syting og krangling at de fremstår som dårlige Gen Z-karikaturer.

Samtalene og interaksjonene Pax har med resten av Dustborn-gjengen har ikke bare noe å si for forholdet dem imellom, for dette kan også påvirke deler av historien. Med en fortelling delt opp i kapitler kan det hele minne om en videreutvikling av episodeformatet i Telltale-spill som The Walking Dead eller The Wolf Among Us, kombinert med tematikk og mekanikker fra Life is Strange-serien. Dette passer godt med Dustborns tegneserieinspirerte stil, og på flere tidspunkt opplever jeg Red Thread Games' tilnærming til formelen som bedre enn det vi har sett fra lignende spill i sjangeren. Samtidig føles også både historiefortellingen og den narrative mekanikken som svært ujevn. Mens noen kapitler er svært korte uten altfor mange valg å ta, kan andre hale ut i det kjedsommelige. Historien i Dustborn har med andre ord mye lovende ved seg, men den når samtidig aldri opp til ambisjonsnivået sitt.

Tegneseriestilen gjenspeiler seg ikke bare i fortellerteknikken, men også i grafikken. Red Thread Games har klart å skape en stil som fremstår både frisk og fargerik, med mange artige detaljer og et par referanser til studioets tidligere spill sneket inn her og der. Dessverre er ikke presentasjonen uten sine svakheter, da spillet byr på flere bugs som er på grensen til det kritiske. På ett tidspunkt ble jeg stengt inni et gårdsbruk og måtte laste spillet på nytt for å begynne på utsiden der jeg egentlig skulle være, og opptil flere ganger har spillet fiender som ender opp bak ugjennomtrengelige vegger i kampens hete. Apropos kamp er også dette et felt hvor spillet ikke presterer, da det hele fort koker ned til stiv og kjedelig knappemosing. At Pax bruker ord for å sette fiender ut av spill og gjøre ekstra skade på dem er et kult nok konsept, men når det kommer på bekostning av at hun må prate uavbrutt i kamp fordi «ordet er mitt våpen» blir det ekstremt slitsomt (noe en av hennes følgesvenner artig nok også kommenterer på et tidspunkt).

Dustborn har imidlertid ett punkt der det er vanskelig å komme med ankepunkt, nemlig musikken. Ettersom Pax og kompani reiser under skalkeskjul av å være et band på turné må dere også opptre på ulike tidspunkt, og dette utløser et rytmespill der du må treffe de riktige knappene i takt med indie-punk-rocken som Pax skriver mens de er på farten. Med både tøffe låter og et underholdende rytmespill er det synd at spillet ikke har mer av dette å by på, for her er det mye å sette pris på.

Hvorvidt du vil like Dustborn eller ikke tror jeg til syvende og sist avhenger mye av personlighet og din egen smak. Den alternative settingen, episodeformatet, musikken og den grunnleggende fortellingen har mye godt å by på, men den tekniske gjennomføringen har mange mangler. Det viktigste står og faller likevel på hvor godt man liker rollefigurene eller ikke. Personlig opplevde jeg dem som mer frustrerende og irriterende enn likandes, men samtidig må jeg også erkjenne at jeg kanskje rett og slett ikke passer inn i akkurat denne vennegjengen. Hvis dette treffer deg tror jeg helt klart du kan få en god opplevelse med Dustborn, men en generell anbefaling er det likevel vanskelig å komme med.