Earnest Evans Collection

The Earnest Evans Collection, da. "Earnest hvem?" var min første tanke da jeg så tittelen. Jeg hadde jo håpet å kickstarte Gamereactor-karrieren min med noen "hidden gems", noen virkelig fine 16-bits perler som folk flest aldri har hørt om. Men dessverre... Earnest Evans levde ikke opp til de forventningene .

Det vi har her er en løst sammensatt trilogi bestående av Earnest Evans (tilgjengelig i både Mega Drive- og Mega CD-versjon), El Viento (Mega Drive) og Annet Returns (Mega-CD). De to første er actionplattformspill, mens den siste delen er et beat 'em up. Spillene deler samme univers, figurer og en virkelig forfriskende, sprudlende og herlig frekk stil som er gjenkjennelig fra mange Sega-spill fra samme tidsepoke. Dessverre deler de også et halvferdig spilldesign med mer stil enn substans, samt en nesten lammende følelse av "dette har vi sett før, men bedre".

Det første spillet, Earnest Evans, etablerer umiddelbart de grunnleggende problemene med hele trilogien. På stillbilder fremstår det som ambisiøst og filmatisk, og på omslaget markedsføres det som et filmatisk actioneventyr med en Indiana Jones-lignende hovedperson som reiser gjennom eksotiske miljøer, leter etter legendariske skatter og overlever livsfarlige feller. Det er også et snev av Castlevania her, med pisken og den ubarmhjertige plattformhoppinga. Så hva kan vel ikke gå galt? Vel, så snart du faktisk sitter der med kontrolleren i hånden, faller alt raskt fra hverandre...

Indy-klonen Earnest beveger seg som en marionett med sammenfiltrede strenger. Det er egentlig ikke det at kontrollene er dårlige, jeg vil heller beskrive dem som bisarre. Hvert skritt, hvert hopp og hvert piskeslag føles unaturlig og påtvunget. Dette skyldes at Earnest består av flere separate sprites (deler) som beveger seg uavhengig av hverandre. Tanken var nok å simulere et mer realistisk bevegelsesmønster, men i virkeligheten ender jeg opp med å slenge rundt som en full idiot i ufrivillige spasmer, der Earnest noen ganger kaster seg på gulvet, kryper rundt, går på knærne eller utfører helt umulige foroverruller som alltid ender i en piggfelle.

Banene og monstrene gir også et noe usammenhengende og lite gjennomtenkt inntrykk. Selv om historien tar meg med til underjordiske grottesystemer, fjelltopper og ørkener, kunne spillet like gjerne ha foregått på Mars. Mange av fiendene er alt fra merkelige (levende Moai-statuer stjålet fra Gradius) til helt uforklarlige (Michael Jackson-vampyrveiviseren som ikke nøler med å vise frem dansetrinnene sine). Vanskelighetsgraden svinger selvfølgelig også mellom lekent lett og absurd vanskelig. Det verste av alt er at det ikke finnes noen uovervinnelighetsperiode etter å ha blitt truffet, noe som betyr at selv den mest ubetydelige fiende raskt kan sluke en hel livsmåler med gjentatte treff. Sluttresultatet er et frustrerende, vanskelig å kontrollere og utilgivende plattformspill uten noen forsonende kvaliteter.

I det andre spillet, El Viento, er tempoet høyere, og vi får endelig kontroller som fungerer. Ved første øyekast kan man nesten forveksle det med en fetter av tidlige Ninja Gaiden, men bortsett fra på overflaten tar likhetene raskt slutt. I El Viento spiller vi som animejenta Anett, en tøff jente i 1920-tallets USA som kjemper mot en gal kultleder og gangsteren Al Capone, som sammen prøver å gjenopplive en eldgammel Cthulhu-gud for å ødelegge verden. Ja ... med en så sprø historie kan man ikke annet enn å elske El Viento! Og faktum er at det er helt klart det beste spillet i samlingen, men å skryte av det er som å skryte av å være det minst knuste vinduet i et knust glasshus.

El Viento lider av det samme grunnleggende problemet som forgjengeren; det prioriterer stil fremfor substans. Det er et intenst actionplattformerspill som krever raske reaksjoner, men som samtidig ikke leverer et gjennomtenkt nivå- eller fiende-design der jeg som spiller har svar på alle utfordringene jeg blir stilt overfor. Vanskelighetsgraden er ujevn, med noen ekstremt vanskelige sjefer (kampvognen på første bane...), noe som nok er tilsiktet for å forlenge den korte spilletiden.

El Viento er spillbart og kan til og med imponere i korte øyeblikk, men den generelle følelsen er likevel at den filmatiske innrammingen er mer en Rocky-montasje av løst sammensatte actionscener enn at det ligger noen egentlig mening eller tanke bak.

Det siste spillet, Annet Returns, føles som øyeblikket da utviklerne ga opp og sluttet å prøve. I dette beat 'em up-spillet er Anett tilbake i det som kanskje er det mest monotone og gledesløse kampspillet jeg noensinne har vært borti. Bølge etter bølge av uinspirerte fiender skyller over meg i denne Streets of Rage- og Golden Axe-klonen. Men alt som føltes bare litt unikt eller energisk i forgjengerne, blir raskt redusert til rutine her, med en dramatisk kurve som er like livlig som pustemonitoren til en nylig avdød person. Jeg sliter meg videre, går til høyre på den rullende TV-skjermen i en zombie-lignende tilstand, og blir mer og mer apatisk for hvert tastetrykk. Og det er et sted her, når jeg nesten har falt i koma, at det går opp for meg at Anett Returns setter fingeren på hvorfor denne spilltrilogien er så glemt - grunnen til at den har blitt forvist til spillhistoriens bakgård. Spillene er rett og slett for intetsigende; det er ingenting her som ikke har blitt gjort bedre av spill som kom før og etter.

Har Earnest Evans Collection ingen verdi overhodet, med andre ord? Jeg vet ikke, kanskje? Men det faktum at disse spillene nå gis ut på nytt i moderne formater, reiser likevel et legitimt spørsmål: hvorfor? Er det noen vits i å ta vare på og gi ut spill på nytt som ikke engang var gode da de først ble utgitt?

Som et kulturhistorisk dokument fra en svunnen tid er Earnest Evans Collection ikke helt uten verdi. I en tid der retro ofte er synonymt med nøye kuratert nostalgi i form av klassikere, er det unektelig noe befriende pønkete og frekt over å også gi plass til elendige spill. Denne trilogien representerer et fascinerende feiltrinn i spillhistorien, et feiltrinn der det ble lagt mer fokus på kunstdesign og mellomsekvenser enn på selve spillingen. Den symboliserer en gren som ikke bar frukt, men hvis feil andre kunne lære av. Dette er interessante titler som vitner om en tid da japanske spillutviklere eksperimenterte vilt, av og til uten å forstå verken mediets eller sine egne begrensninger.

I det perspektivet har Earnest Evans Collection definitivt en egenverdi. For de som er interessert i spillhistorie, kan samlingen ses på som et digitalt mausoleum over urealiserte ambisjoner, halvferdige ideer og spillmekanikker som allerede føltes utdaterte og gamle da de først ble utgitt. Det er som en tidskapsel fra tidlig 90-tall - en tid da kule anime-damer og påkostede mellomsekvenser ble ansett som nok til å selge et spill.

Til syvende og sist er ikke Earnest Evans Collection den tilbakevendingen til tidligere tiders flotte spill som jeg hadde håpet på. Det er snarere en påminnelse om at for hvert eneste gamle retrospill vi elsker og ser tilbake på med nostalgiske briller, fantes det også mange halvferdige wannabes. Spill som prøvde, men som ikke nådde helt opp. Og kanskje er det nettopp der Earnest Evans' virkelige fortjeneste ligger, i å minne oss på at ikke alt var bedre før i tiden.