Elio

Møt Elio: en elleve år gammel gutt som er besatt av UFOer, og som ikke ønsker noe mer enn å bli strålt opp av en utenomjordisk sivilisasjon. Etter å ha mistet foreldrene sine ser han ikke noe poeng i å bli på jorden, uansett hvor godt hans omsorgsfulle - men frustrerte - tante prøver å oppdra ham. En dag går Elios ønske i oppfyllelse når romvesenambassadører hører bønnen hans, men han innser snart at det kreves mer enn romvesen-drinker og badelandlignende romtoaletter for å fylle tomrommet i ham.

Bak den hyperaktive humoren og den Lilo & Stitch-aktige handlingen om familie, finner vi en historie om ensomhet og det å føle seg som en byrde for andre, bare fordi man ikke alltid passer inn. Er det verden det er noe galt med, eller er det deg selv det er noe galt med? Det er flere lag i Pixars emosjonelle kosmiske kake her, kanskje litt for mange for filmens eget beste. Mange av Pixars aller beste filmer var basert på en elegant enkelhet i sin sentrale tematikk, noe som blir noe innviklet og litt forcert i Elios tilfelle. Det som virkelig holder den tilbake, er kanskje at filmen føles litt for snill og trygg, og at den mangler litt snert i en ellers litt for søt film. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at filmen har mye hjerte og varme. Her er det en tilgivende natur som er uimotståelig sjarmerende, noe som bør appellere til både de små og de voksne i publikum.

Elio Selv er han en morsom og energisk hovedperson som tar seg vann over hodet når han klarer å lure de utenomjordiske ambassadørene til å tro at han er jordens leder, men filmens virkelige stjerne er Glordon: en slags overdimensjonert vannbjørn med en optimisme som får krigsherrens far til å se rødt, og som blir Elios beste venn i andre halvdel av filmen. Glordon stjeler rampelyset med sin varme og blir raskt et viktig ankerfeste for både karakterene og kinopublikummet. Jeg er imidlertid ingen stor fan av den Steven Universe-aktige designen til de menneskelige karakterene, og mange av romvesenene ser mer ut som McDonald's-leker, men ellers er filmen spektakulær. Alt fra portaler, dimensjoner og romskip er fargerikt, magisk og storslått, noe som passer godt til det store lerretet.

Historien drar seg litt ut mot slutten, men det er ikke til å stikke under en stol at filmen har mye hjerte og tar for seg det evige spørsmålet "er vi alene i universet?" med en viss håpefullhet og herlig barnlig entusiasme. Elio er med andre ord en veldig snill og søt sommerferiefilm som vil underholde hele familien, men som føles litt for trygg og forutsigbar til å være så mye mer.