Elrentaros Wanderings

Siden PlayStation-dagene har tidkrevende japanske rollespill vært den sjangeren jeg ville kalt min absolutte favoritt, hvis jeg måtte velge bare én. Det er en sjanger der det ikke mangler på eventyr, og det er også en sjanger som ofte kan være litt av en blandet pose med hensyn til mye av innholdet. Der mange spill er rene mastodontprosjekter å ta fatt på og ofte krever mye av tiden din. Elrentaro's Wanderings er førstnevnte - langt fra oppblåste mellomsekvenser eller enorme åpne verdener. Men det byr likevel på det meste av det du forventer å finne der.

Når eventyret starter i en liten landsby, ser alt veldig koselig og søtt ut, og jeg merker raskt at jeg setter pris på noe så enkelt som at grafikken er tydelig, og bestemmer meg for å spille gjennom eventyret bærbart. Dette er noe jeg ofte prøver å gjøre når jeg får sjansen på Nintendo Switch, og med tanke på formatet og den mindre skjermen, er dette veldig passende. Søtt, ganske enkelt og krystallklart til enhver tid - selv når noe av informasjonsteksten krever at du må konsentrere øynene hardt for å skjønne hva som står der. Når jeg plukker opp ulike gjenstander og teksten dukker opp, er det flere ganger jeg rett og slett ikke ser hva jeg har funnet på grunn av den minimale teksten.

Jeg velger å gi helten min standardnavnet etter valget mellom å spille som jente eller gutt. Narumi kommer på besøk til en sjarmerende liten landsby og får raskt i oppgave å redde en person fra en hule i nærheten. Det visuelle, i tillegg til det søte, er ganske bedårende, bortsett fra noen kjedelige karakterportretter i dialogsekvenser som føles som maler fra en eller annen RPG-maker. Men bortsett fra det er det fine farger og, som sagt, tydelig og passer formatet helt fint.

I spillets første av mange besøk i en hule er det litt som en "Hades" light, men med veldig enkel kontroll, muligheten til å fylle på liv så snart en måler er i bruk igjen, og så sprenger du deg gjennom miljøene til slutten der en sjef venter. Vanskelighetsgraden i hulene presenteres gjennom et "build level" som refererer til utstyret du har med deg, og for å gjøre det litt enklere, er det bra at det er på nivå med det som anbefales. Så er det bare å hugge seg frem til sjefen og selvfølgelig hugge den ned også. Første gang er barnemat, men gjentatte besøk blir fort mye vanskeligere, og det merkes at utstyrsnivået mitt virkelig må matche vanskelighetsgraden som fangehullene byr på.

Historien i seg selv er ikke akkurat minneverdig. Et morsomt konsept med hovedpersonen som befinner seg i to verdener, en i nåtiden i et skolemiljø der karakterene ligner på dem du møter i fantasy-ekvivalenten. Du kan utvikle relasjoner med andre karakterer, gi dem små gaver for å komme nærmere i relasjonene. Det hele føles ganske typisk japansk og typisk rollespill på mange måter.

Elrentaro's Wanderings har egentlig ikke noen store problemer annet enn at det er et ganske enkelt eventyr støpt i en mal vi har sett før. Det blander litt relasjonssimulering med dungeon crawler og mange dialogsekvenser mellom ganske anonyme karakterer, og det tøffer litt behagelig av gårde uten å være direkte fascinerende. Jeg skal ikke være slem og si at ambisjonene mangler, for noen miljøer er fine, kampene gjennom hulene med små gjenstander som gir deg midlertidige power ups føles definitivt fartsfylte, men vel... det er ikke så mye mer enn at det bare fortsetter. Det ser koselig ut, musikken akkompagnerer det ganske fint, og ja, du spiller på en måte med uten å direkte hate eller elske det hele. Det bare er sånn på en måte.

Du finner nye gjenstander underveis, fra det som kan sås på åkeren utenfor landsbyen, og over tid rulles det opp en historie som du kan få bruk for, og dette konseptet med to verdener er ganske morsomt. Det er vanskelig å beskrive konseptet og innholdet uten å føle at man må tvinge frem en haug med ord for å gi det hele innhold. For selv om det kan være tilfredsstillende at noe er lett tilgjengelig og enkelt å spille, er det selvfølgelig en begrensning. Til syvende og sist blir det fremfor alt den perfekte gjennomsnittskarakteren for et lite hyggelig eventyr.