Everspace 2: Wrath of the Ancients

Jeg elsker Everspace-serien. Helt siden det gamle Freelancer, som kom ut i 2003, har jeg elsket denne typen romspill. Du flyr rundt i galaksen, samler tyvegods, kjemper mot fiender, løser små mysterier og har full frihet til å bare ha det gøy og utforske. Det er den typen spill som får meg i gang og holder meg på kanten av stolen når handlingen starter. Kontrollene i Everspace 2 er også en del av det som gjør det så bra. Stramme responser og en følelse av kontroll over skipet ditt som føles oppbygd over timer med kamp og plyndring. Jeg var fornøyd med grunnspillet fordi det var så mye bedre enn det første Everspace. Men den første utvidelsen, Titans, var jeg ikke fan av. Den føltes litt puslete og manglet det innholdet som en nerdete romgud som meg ville ha lyst til å fordype seg i.

Nå har Wrath of the Ancients kommet, og jeg har spilt det intenst. Det er den siste DLC-en, og den bygger videre på kampanjen fra grunnspillet. Du spiller fortsatt som Adam Roslin, som etter tapet av sin venn Dax prøver å gjenskape ham ved å klone ham fra en DNA-prøve som ble funnet i graven hans. Han lykkes, men klonen husker bare tiden før han ble kjent med Adam, noe som naturlig nok fører til en rekke pinlige og anspente situasjoner. I mellomtiden er den menneskelige siden av galaksen under angrep fra de mystiske Ancients. De ankommer gjennom sprekker i rommet og går rett på menneskenes infrastruktur, mens de lar andre raser være i fred. Spørsmålet er selvfølgelig: hvorfor? Det er flott å ha enda et mysterium å løse i det vakre Everspace-universet, og jeg håper Rockfish lager en oppfølger en dag, for dette er som kattemynte for meg.

For å finne svaret må du forhandle med gamle fiender som Okkar-rasen, som tilber de gamle som guder. Du begir deg dypt inn i territoriet deres og prøver å finne ut hva som har gjort disse eldgamle skapningene sinte. Og det er her DLC virkelig skinner. Den første utvidelsen manglet en spennende historie. Her får du det du savnet. Jeg ventet hele tiden på neste del av historien. Det er akkurat den typen historiefortelling som gjør Everspace 2 spesielt på sitt beste.

Men det finnes også kritikk. Nivåtaket er fortsatt 30. Det har det vært siden grunnspillet, og det er uendret i DLC. Det betyr at du når maks nivå allerede midtveis i hovedspillet, og du blir værende på det nivået uansett hvor mye DLC-innhold du fullfører. Det er ingen nye frynsegoder, ingen nye evner og ikke noe nytt progresjonssystem. Det er virkelig synd. Det føles som om ROCKFISH Games har gått glipp av en åpenbar mulighet til å gi spillerne noe mer å jobbe mot. En høyere cap, nye evner og kanskje noen unike DLC-ferdigheter hadde gjort en verden til forskjell.

Når det er sagt, er det fortsatt mange godbiter å finne. Du får tilgang til et nytt skip, Wraith, som kommer fra Okkar-raseen. Det spiller annerledes enn de eksisterende skipene og har en evne kalt Spectral Form, som gjør deg til et spøkelse i rommet i en kort periode. Det er ikke overmektig, men det åpner opp for en mer aggressiv spillestil. Det er også en ny utstyrssjeldenhet: Ascendant. Dette utstyret kan oppgraderes med spesielle Okkar-katalysatorer og har evner du ikke finner noe annet sted i spillet.

De legendariske våpnene har også blitt utvidet. Du kan nå finne enda villere varianter, for eksempel en laserkanon som roterer mellom tre ulike skadetyper hvert tredje sekund og til slutt avfyrer alle tre på en gang. Det er voldsomt, og det gjør virkelig en forskjell i de større kampene. Det er den typen ting som får min indre loot-freak til å juble. Og det er en av grunnene til at jeg elsker spill som dette. Å finne et våpen som endrer hele måten du spiller på, det føles bare fantastisk.

Det er også fire nye stjernesystemer å utforske, med massevis av små oppdrag, hemmeligheter og de velkjente gåtene som Everspace 2 elsker å legge inn. Noen av gåtene er nye, men mange er resirkulerte, noe som kan føles litt lat. Jeg skulle gjerne hatt litt mer variasjon, noen flere nye mekanikker i miljøene, noen flere overraskelser. Det er også Ancient Rifts, der du kan skru opp vanskelighetsgraden med det nye Lunacy-systemet, som nå går opp til 4000. Det er vanvittig vanskelig, men også vanvittig givende. Jeg døde hele tiden, og jeg vil ikke anbefale det for de med svakt hjerte, men det er fint å ha den variasjonen.

Utover det får du en håndfull livskvalitetsforbedringer: Du kan nå merke utstyret ditt som en favoritt, oppgradere det til ditt nåværende nivå uten å finne nye versjoner, og du har en ekstra skipsplass i hangaren. Små ting som gjør livet enklere, som du ikke tenker over før du har dem, og så vil du ikke være foruten dem igjen. Det er også derfor jeg har vanskelig for å spille det originale Everspace.

Så er Wrath of the Ancients verdt det? Det kommer an på hvem du er. Hvis du er en fan og har spilt Everspace 2 i hundrevis av timer, er dette en siste tur gjennom galaksen med stil. Du får mer av det du allerede elsker, pakket inn i nydelig grafikk og solide kamper. Men hvis du hadde håpet at DLC ville revolusjonere spillet, legge til en ny progresjon eller gi deg nye systemer å dykke ned i, blir du kanskje litt skuffet. For dette er mer Everspace. Ikke nødvendigvis bedre, men fortsatt ganske kult.

Jeg håper ROCKFISH Games velger å gå videre med serien og kanskje tenke litt større for Everspace 3. Det er så mye potensiale her, og det ville vært synd om det stoppet opp nå.