Exit 8

Hvis du kjenner meg, vet du at jeg elsker skrekkfilmer, og til en viss grad også skrekkspill. Gjennom denne doble kjærligheten til sjangeren på tvers av det interaktive skillet, prøvde jeg faktisk The Exit 8 tilbake i sin spede begynnelse, mest fordi denne spesifikke settingen appellerte til den delen av hjernen min som spilte Kojimas P.T. om og om igjen og sørget over tapet av spillet det kunne ha vært.

Hvis du ikke er kjent med The Exit 8, er premisset enkelt: En person tar undergrunnen, akkurat som alle andre dager, men i stedet for den tradisjonelle ruten ned og opp som ender i en trapp, går den... rundt. Plutselig er man fanget, fanget i en sirkulær knute, og ikke nok med det; man er på sett og vis ikke alene i disse ellers klinisk hvite underjordiske veggene.

Her finner vi hovedpersonen vår, "The Lost Man", som febrilsk forsøker å holde nervene i ro mens denne åpenbart paranormale opplevelsen utspiller seg, men samtidig handler det, akkurat som for en spiller i den interaktive versjonen, om å forholde seg rolig, pragmatisk og konsekvent til oppgaven, som er malt så direkte ved inngangen til hver loop. Det handler om å oppdage uregelmessigheter, og hvis du finner en, snu. Hvis ikke, fortsetter du rett frem.

Det er en barnelek, hvis man får øye på dem, og filmen presenterer denne dobbeltheten mellom å utføre denne oppgaven på en relativt klinisk måte, i tråd med vår stadig mer stressede hovedperson, og samtidig undre seg over og bli skremt over at dette i det hele tatt ... ja, skjer.

Regissør og manusforfatter Genki Kawamura ønsket tydeligvis å la spillets interaktive, strukturelle mål være filmens narrative nerve, og i stedet for å gi dette gåtefulle, men overbevisende premisset litt kontekst, fokuserer han helt og holdent på spillets eneste, direkte premiss om, du gjettet riktig, "å oppdage uregelmessigheter, og hvis du finner"... du skjønner hva jeg mener.

Det er litt av et tveegget sverd, for selv om The Exit 8 ikke er spesielt skremmende (det er ikke spillet heller), sitter man igjen med en følelse av at det kunne ha vært mer effektivt hvis det hadde våget å ta noen sjanser med sitt kildemateriale. Kanskje litt skygge her, et par stirrende øyne der, litt mer spenningsoppbygging mellom disse systematiske gjennomgangene av den klinisk hvite metrokorridoren.

Men samtidig må man gi Kawamura honnør for å være trofast og stole blindt på at det nyskapende premisset og den enkelte lokasjonens estetiske profil og formspråk er nok i seg selv, og det stemmer faktisk. Filmen er velspilt, solid konstruert og koreografert, og som du sikkert skjønner, er det ikke et eneste ekstra gram å kutte bort. Dette er minimalistisk filmkunst, selv om det kan være litt kjedelig enkelte steder.

The Exit 8 følger imidlertid i kjølvannet av en rekke andre sterke filmatiseringer av spill som ikke bare respekterer kildematerialet, men stoler direkte på at det alene kan overbevise seeren. Det er ganske kult, selv om jeg gjerne skulle sett at den hadde våget å være litt mer enn det.