Exoprimal

Exoprimal, Capcoms inntog i PvPvE-verdenen, lener seg på det jeg liker å kalle Pacific Rim -effekten. Filmen fra 2013 om kjemperoboter som slåss mot Godzilla-lignende monstre kom aldri til å sende oss ut i en eksistensiell krise, men den kom til å by på helt vanvittig action som får deg til å føle deg som om du er tilbake på barnerommet ditt og knuser plastfigurer sammen.

Da jeg først gikk inn på Exoprimal, var dette egentlig alt jeg hadde forventet. Det har noen søte mechs, et interessant premiss og løftet om spennende action. Som vi skal se i løpet av denne anmeldelsen, treffer Exoprimal blink på flere måter, men det er også noen problemer i spillets kjerne som har vedvart gjennom alle spilløktene mine.

Først, skjønt, en rask merknad før vi setter i gang. Exoprimal Serverne ble offisielt lansert 14. juli. Det var da alle fikk tilgang, inkludert oss, og selv om jeg har tilbrakt så mye tid som mulig i spillet, og har spilt det før i forhåndsvisningsversjoner, har jeg ennå ikke opplevd alt det har å by på. Betrakt dette som en foreløpig anmeldelse, om du vil, som skal oppdateres etter hvert hvis mine meninger om spillet endrer seg. Men med den tiden jeg har brukt så langt, tviler jeg på at jeg vil få en plutselig åpenbaring om dette spillet.

På overflaten er premissene for Exoprimal enkle. Du er en Exofighter, en pilot i en av spillets ti Exosuits, og du har fått i oppgave å drepe dinosaurer for den vitenskapelige forskningen til en AI kjent som Leviathan. Du er imidlertid ikke en frivillig deltaker i Leviathans krigsspill, og du har blitt dratt inn i dem sammen med tusenvis av andre Exofighters fra andre dimensjoner. Dette er bare toppen av det overraskende dype isfjellet som er Exoprimal sin historie. Den er ganske sprø i sitt oppsett, men det kan vi tilgi med tanke på premisset. Med et persongalleri som er større enn livet, og en handling som føles som tatt rett ut av en actionfilm på B-listen (på best mulig måte), ble jeg hekta på å se hva som ville skje videre med den brokete gjengen vår i jakten på mysteriene bak Bikitoa Island, dinosaurene og Leviathan.

For å gjøre deg fortjent til mellomsekvensene og komme videre i historien, må du dykke ned i Dino Survial, som i praksis er det eneste du kan gjøre i Exoprimal. Dette går ut på at du og fire andre lagkamerater skyter ned horder av dinosaurer, kombinert med en og annen stor boss, før du møter fiendelaget (eller ikke, hvis du velger alternativet kun PvE) i en kaotisk sluttspurt for å vinne krigsspillet. Mechsene du kan velge mellom, er som sagt en visuell godbit, og hver av dem har sine egne evner og spillestiler. Deadeye, for eksempel, er en typisk soldat-mech med automatrifle og granatkaster, mens Barrage gjør stor AoE-skade med sine eksplosiver. Selv i de tre mech-gruppene (Damage, Tank og Support) er det stor variasjon i spillestilene. Noen liker å komme tett på, mens andre kan sveve i luften i det uendelige.

Morsomme og prangende effekter følger alt du gjør i Exoprimal, og de ser alle flotte ut i spillet. Fra de enkle dinosaurene til de mer dødelige neosaurene du finner senere, er fiendens design nesten like enestående som mechaene selv, og selv om kartene ofte føles som om du bare løper ned de samme korridorene fra et spillperspektiv, har de hver sin egen oppslukende og imponerende grafikk.

Hva er det da som ikke fungerer? Vel, dessverre, i hvert fall for meg, lever ikke spillets kjerne i Exoprimal opp til hvor spennende premissene får det til å virke. Det er et par forbehold til dette. Den siste delen av spillet, der laget ditt møter et annet, kan være morsomt på en kaotisk måte, og det er også morsomt å kjempe mot sjefer senere i spillet. Men når det gjelder det du bruker mesteparten av tiden din på, nemlig å skyte horder av dinosaurer, kan Exoprimal føles kjedelig. Ofte ender du bare opp med å sitte der og hamre løs med pistolen eller sverdet og se på tallene som flyr opp i luften over raptorene som løper mot deg. Kulene føles som papir, og ingenting har noen særlig effekt. I motsetning til andre hordeskytespill som klarer å få det å slåss mot hundrevis av fiender til å føles truende og spennende, føles PvE i Exoprimal ofte som et pliktløp der du bare må gjøre det for å komme til en av de mer interessante delene.

Kampene føles også utrolig like. Du løper fra et sted til et annet, dreper et visst antall dinosaurer, og så skyller og gjentar du dette rundt fem ganger før du skyter mot det endelige målet. Selv da kan det endelige målet noen ganger bare være å drepe flere dinosaurer. Når Dino Survival er det eneste man kan gjøre, og den eneste måten å fortsette historien på, kan det bli utrolig nedslående å måtte gå tilbake til den ofte livløse flerspilleropplevelsen. Det klarer ikke å gripe deg på samme måte som kongene av live-service gjør. I tillegg virker det som om det er noen balanseproblemer i spillet, for hvis du på noe tidspunkt havner bakpå, er det utrolig vanskelig å komme tilbake. Du blir alltid påminnet om at du ligger bak fienden, men spillet gir deg sjelden noen sjanse til å ta igjen tapt tid eller hente inn et forsprang. Selv når du får en antatt fordel i form av en Dominator, som forvandler deg til en massiv dinosaur, blir den samme innretningen gitt til fiendelaget. Jeg skjønner at man ikke vil straffe spillere som ligger foran, men på tapersiden betyr dette at 20-minutters kamper føles som om de er avgjort allerede etter de første minuttene.

Capcom har hatt en utrolig varm periode i 2023 så langt, men det ser ut til at det er her det tar slutt. Exoprimal er på ingen måte et forferdelig spill, men det når bare ikke de høydene du forventer når du hører om premissene. Det er en blandet fornøyelse, men hvis du er ute etter en ny flerspilleropplevelse og tåler Dino Survival-modusen, er det kanskje spillet for deg.