F1

Helt siden det store tapet i Formel 1 har eneren Sonny Hayes (Brad Pitt) følt at livet hans har mistet retning og mening, helt til en gammel venn (Javier Bardem) lokker Hayes tilbake til Formel 1-scenen for å redde Expensify racingteam fra å bli solgt. Dette viser seg å ikke være noen enkel oppgave, siden Hayes' selvsikre personlighet kolliderer med resten av teamet, spesielt den kjepphøye unggutten (Damson Idris) som drømmer mest om berømmelse og penger. Men sammen kan de oppnå store ting, så lenge de lærer seg å samarbeide.

Filmen F1 er en klassisk sportshistorie forkledd som Formel 1-reklame, eller omvendt, avhengig av hvor kynisk man er. For en som aldri har sett et eneste minutt av denne fartsfylte motorsporten, gjorde det ikke så mye at filmen var så tydelig Formel 1-besatt. Jeg er en av dem som fnyser mest når arbeidskameratene mine begynner å diskutere helgens løp i lunsjpausen, så for meg passet den klisjéfylte historien godt sammen med Formel 1-reklamen og ga et vanvittig underholdende innblikk i noe jeg aldri har brukt et eneste minutt på. Filmen F1 klarer med andre ord å gjøre denne motorsporten til en lettfordøyelig og vanvittig underholdende filmopplevelse med teknisk presisjon.

Joseph Kosinski er en dyktig teknisk regissør, noe han senest demonstrerte i den makeløse Top Gun -oppfølgeren, og den intenst svette "sitt i førersetet"-stilen finner vi også her, der alle mulige kameravinkler - særlig fra selve bilene - tegner opp en nærmest gladiatoraktig kamparena med gnistrende gummidekk og stadige depotstopp. Den dundrende audiovisuelle opplevelsen av å befinne seg midt i Grand Prix er filmens store attraksjon og en fryd å se på, gjerne på et IMAX-skjermbilde. Hans Zimmer bidrar også til å bygge opp spenningen med sitt elektronisk pulserende lydspor, selv om musikken egentlig ikke skiller seg ut på noen måte.

Dramaet som utspiller seg utenfor førersetet, er derimot ikke fullt så dynamisk. Det er ikke fullt så manusbasert som Ford v Ferrari eller Rush, der mye av dialogen føles som om den er skrevet for å bli implementert i trailere, og dramaet mellom teammedlemmene er så "by the numbers" som det overhodet kan være. Samtidig er historiefortellingen så utrolig stram og velredigert at man raskt overser svakhetene, og det høye tempoet matcher adrenalinet på racerbanen. Det hjelper også at Pitt er karismatisk som en plaget veteran, og Kerry Condons fyrige sjarm er umiddelbart smittsom. Filmen er to timer og 35 minutter lang, men du føler aldri at tiden går, den bare flyr av gårde.

Det spiller ingen rolle at filmens sportskommentatorer overforklarer alt for en novise som meg, og det er lett å tilgi visse latterlige elementer (hvor mye får filmens hovedperson egentlig lov til å manipulere sportens regler?) takket være den klassiske Hollywood-sjarmen som filmen utstråler. Dette er en bombastisk, melodiøs og vilt underholdende publikumsfavoritt med imponerende actionsekvenser; det er en velbygd motor av den gamle skolen som oppfyller alle kravene en typisk sportsfilm bør ha, men som gjør det så godt at den krysser målstreken med selvtillit og bravur.