«War never changes». Slik setter Ron Perlman stemningen for Fallouts beinharde univers. Som vanlig er dette en hensynsløs og kynisk verden, som er beiset i støv etter å ha blitt bombet sønder og sammen. Menneskene er livredde, og en overflod av muterte monsterbeist lusker i ruinene. I dette radioaktive helvetet skal du, og bare du, utrette mirakler.
Du befinner deg stående på knærne med hendene bundet. En stilig herre i et pent antrekk opplyser deg om at det ikke er uflaksen som er skylden i tilstandene - dette har vært planlagt fra første stund. Med det skjenker han deg en kule i knollen, og skuffer jord over restene. Er dette en ulykkelig slutt? Neida. Dette er begynnelsen på historien.
Det er ikke bare-bare å jobbe som kurer. Du skulle bare levere en mystisk pakke, men endte opp med å betale livet som garanti. Dette er selvfølgelig før du våkner opp på en sykehusbåre med livet i behold - komplett med et kraftig hukommelsestap. Fallout: New Vegas starter sterkt, og fortsetter med et balder.
Jeg er glad for at handlingen utgjør en større del av spillet enn tidligere. Der Fallout 3 hadde en ganske enkel historie, følger Fallout: New Vegas et mer markant spor med tilstedeværelse gjennom hele eventyret. Veiene gjennom New Vegas er mange, og historien strekker seg over flere spektre enn forgjengeren. Fundamentet i historien er bedre skrevet, med mer variasjon enn sist - til og med stemmeskuespillerne gjør en bedre jobb her enn i Fallout 3. Obsidian er en vant traver, og denne gang har de klart å inngå så få spillmessige kompromisser som mulig.
Om noe er Fallout: New Vegas en sårt etterlengtet avstikker til Fallout 3. Spillmessig og visuelt er begge spillene identiske; Nevadas distinkte landskap fremstår som ødemarkene utenfor Washington DC. Men dette er alt annet enn negativt. New Vegas føles til tider som en tilleggspakke, og iblant som et helt nytt spill. Denne miksturen gjør det lettere å føle seg bekvem og kjent med spillet, uten å ødelegge forventningene og suget etter nye overraskelser.
På den tekniske fronten er imidlertid Fallout: New Vegas mindre imponerende. De har brukt samme spillmotor siden Elder Scrolls IV: Oblivion imponerte med sin grønne og mektige middelalderverdenen. Men Obsidian vet å hente seg inn, og har integrert et statussystem som gir deg bilde av hvor du står i forhold til Nevadas forskjellige grupperinger. Så godt som alt man gjør i løpet av eventyrets gang får konsekvenser for en eller flere av spillets ulike grupperinger, og oppførselen din påvirker hvordan folk behandler deg. Her kan man bli alt fra en lokal helt til en bespottet lurendreier. Jo bedre rykte du har, desto flere fordeler får du. Jo mer mislikt du blir, jo større er risikoen for å bli kjeppjaget. En kan argumentere for at forandringene hver for seg er uradikale, men når du blander så mange småsaker sammen blir sluttresultatet friskt og morsomt - selv for den mest innbitte Fallout-fanatikeren.
Mens det tekniske har stått stille mellom Fallout 3 og Fallout: New Vegas har spillsystemet fått et par ytterst trivelige tilskudd. Til å begynne med kan spilleren bryte ned ulike former for ammunisjon for å lage nye varianter. Dette gjøres med en ny og spesiell arbeidsbenk. Våpenmodifikasjoner og andre nødvendigheter kan nå snekres sammen i beste MacGyver-stil, og ingrediensene finner du i Nevadas ørken.
Ammunisjonen finnes dessuten i flere variasjoner. Alt justeres avhengig av dine ambisjoner, så om du vil forårsake mer skade på offerets kroppsvev eller trenge gjennom en pansret rustning kan du finpolere det i systemet. Dialogoppsettet har også gjennomgått en aldri så liten forandring, og nå er kunsten å kunne være veltalende blitt betydelig viktigere - nok et tilskudd som fremmer variasjonen og de nye mulighetene.
Dessverre har Fallout: New Vegas en akilleshæl, som irriterer nok til at det ikke når helt opp til nieren. To ord: tekniske småfeil. Flere småfjær blir som kjent til tusen høns, og det samme er tilfellet med Obsidians post-apokalyptiske eventyr. Mennesker som skulle ha vært døde begynner plutselig å kakle, jeg deiser gjennom bakken utilgivelig ofte, og ved flere anledninger har spillet kræsjet ved lagring. Det er synd at Obsidian ikke fikk finpusse det litt lenger.
Fallout: New Vegas er et utspring, som står på egne bein takket være flere strålende spillmessige tillegg og en langt mer sammenflettet historie. Dessverre har det for mange småfeil til at jeg kan rykke opp spillet på karakterskalaen. Triste greier - hadde det ikke vært for de mange tekniske feilene ville dette vært en naturlig kandidat til årets beste spill.