Fatal Fury: City of the Wolves

Det svir nesten litt når jeg starter min første kamp i Fatal Fury: City of the Wolves. Jeg hadde sett trailerne og skjermbildene, men det er vanskelig å komme unna det faktum at sist gang et nytt Fatal Fury ble utgitt, var det Fatal Fury: Mark of the Wolves for Neo Geo og Dreamcast for 25 år siden, og det var det flotteste todimensjonale kampspillet jeg noensinne hadde sett med semi-urealistisk pikselarbeid... mens dette ser ut som et KI-designet spill.

Det høres kanskje hardt ut, men det betyr ikke nødvendigvis at det er stygt, men snarere at det mangler personlighet og føles generisk. Fatal Fury: City of the Wolves føles livløst, litt sterilt, og hvis du skulle be ChatGPT om å lage en Xbox One-inspirert versjon av Rock Howard med de riktige instruksjonene, tror jeg du ville komme ganske nær det vi får her. Og på toppen av det hele er bakgrunnen ekstremt sparsom, noe som betyr at karakterene ikke går så godt i ett med omgivelsene.

Bortsett fra dette førsteinntrykket, er det verdt å merke seg at dette fortsatt er uten å komme til det som faktisk betyr mest: gameplayet. Et kampspill står og faller med gameplayet, så la meg med en gang slå fast at innholdet og oppbyggingen av denne kampspillpakken er betydelig bedre enn den papirtynne presentasjonen den er pakket inn i.

Totalt er det 17 karakterer å velge mellom og enda flere nivåer å kjempe på. Blant disse finner vi et flertall fra forgjengerne, inkludert ikoner som Mai Shiranui, Rock Howard og Terry Bogard, men også et par nykommere. Sistnevnte inkluderer Joe Higashis elev Preecha, som naturlig nok minner oss om sin mester, men også to gjestekarakterer av det litt mer uventede slaget. Det er den svenske musikkprodusenten Salvatore Ganacci, som viser seg å være litt av en comic relief-fighter som faktisk er veldig morsom å spille, og fotballlegenden Cristiano Ronaldo. Det er altså mer enn forgjengeren, noe som kan sammenlignes med Street Fighter 6, men et stort steg ned fra Mortal Kombat 1 og Tekken 8. Som vanlig skal SNK ha ros for den generelle utformingen av profilbildene deres, som drypper av kul japansk stil.

På 25 år har det skjedd mye når det gjelder spill, og T.O.P.-systemet (som gir karakteren din spillfordeler når du når et visst antall liv) som ble introdusert den gang, samt Just Defence (et svar på det ekstremt prestisjefylte Parry fra Street Fighter III: Third Strike) er nå ganske standard i kampverdenen.

SNK har løst dette på en ganske ukonvensjonell måte. I sin iver etter å være relevante har de implementert ulike systemer med en frenesi jeg aldri har sett i et større kampspill før. De har lagt til flere varianter av superblokker, inkludert Hyper Defence, men beholdt Just Defence mens de la til Gear meter. Dette kan deretter brukes til å skyte Ignition Gear, Redline Gear, eller Hidden Gear - sistnevnte kan bare brukes i forbindelse med en aktivert S.P.G. (som er det nye navnet på T.O.P.).

Så er det den store nye Rev System, som gir en mengde ulike muligheter, blant annet en ny blokkeringsvariant kalt Rev Guard og bedre verktøy for å holde større avstand til motstanderen og koble sammen kombinasjoner. For sikkerhets skyld har SNK supplert dette med en ny måler for å sørge for at du ikke bruker Rev System for mye, slik at du blir overopphetet og ikke lenger kan utføre spesialangrep på samme måte. I tillegg finnes det flere andre systemer, for eksempel to typer kanselleringer som gjør at du kan starte angrep, men ikke fullføre dem, eller bare spille av startanimasjonen til et angrep for å lure motstanderen.

Jeg har spilt mange kampspill i mine dager, og jeg vil si at det er en topp tre-favorittsjanger for meg, men jeg kan like gjerne være ærlig og si at jeg i løpet av anmeldelsesperioden bare har skrapet i overflaten av dette spillet. Folk finner fortsatt på nye varianter av det 34 år gamle Street Fighter II, og her er det uendelig mange flere kombinasjoner å oppdage. Selv om dette er imponerende og sikkert vil appellere til noen, ikke minst de gamle Guilty Gear -folket som synes de nyeste spillene mangler dybden til de eldre, må jeg si at det definitivt ikke er nybegynnervennlig. Riktignok finnes det en tutorial, men selv med den er det svært vanskelig å få et godt grep om det grunnleggende i spillet for dem som ønsker å fordype seg i det SNK har skapt.

Det hjelper ikke akkurat at det, i likhet med de fleste andre store spill i sjangeren nå for tiden, finnes et system som gjør det enklere å utføre angrepene. Det er egentlig det minste problemet, det er hvordan alt er satt sammen og utnyttet som SNK burde bruke mer tid på å forklare bedre... Personlig er jeg ikke helt glad i denne tilnærmingen og føler at sjangeren er litt fastlåst i at nye spillmekanikker og forskjellige målere må klistres på, komplett med et eller annet cheesy gimmicky navn, men det er ikke noe unikt for Fatal Fury: City of the Wolves, og mer en trend jeg håper vil forsvinne.

Kampene i seg selv føles litt mer stilige etter å ha spilt Street Fighter 6, Mortal Kombat 1, og Tekken 8 spesielt. Det er imidlertid mer et visuelt element enn et gameplay-element, og jeg synes ikke de generiske, litt AI-lignende fighterne gir noen reell tyngde til slagene sine. Jeg setter imidlertid pris på at SNK har valgt betydelig kortere animasjoner for superangrepene sine sammenlignet med de andre spillene som gjerne starter en animasjon som avbryter intense kamper med noe vi allerede har sett 100 ganger før. Det er aldri dårlig, snarere tvert imot, men jeg får stadig lyst til å spille Street Fighter 6 i stedet.

Teknisk sett flyter spillet godt under kampene, men det er et par mangler som heldigvis ikke påvirker kampene. Det er ganske mange sent lastede teksturer og uberettigede pauser, spesielt før og etter kampene. Dessuten liker jeg som sagt overhodet ikke hvor generiske fighterne ser ut utenom profilbildene deres. De stripete hudteksturene deres minner om hvordan prominente personer ser ut på pengesedler, de skiller seg ikke ut og føles billige. Et spill som Granblue Fantasy Versus viser tydelig hvordan et cel-shaded kampspill bør se ut, med mange detaljer og et tydelig 2D-utseende. SNK har rett og slett mer arbeid å gjøre her. Sjangeren pleide å være noe av et forbilde for hvor bra grafikk kan være, og SNK slo Capcom om å være aller best, noe som gjør meg litt trist over at jeg synes det 25 år gamle Fatal Fury: Mark of the Wolves ser bedre ut enn dette.

Kampspill skal først og fremst nytes mot menneskelig motstand, men i tillegg til offline og online versus-modus (med mange tilpasningsmuligheter) finnes det også en uventet morsom enspillermodus kalt Episodes of South Town. Den er riktignok litt svak fra et historieperspektiv, men lar deg velge kamper fra et bykart, hvor du får en liten kort innledning før du må utdele juling. Ved å spille dette kan du låse opp kosmetikk som lar deg endre hver karakters utseende. Det er langt fra de velutviklede kampanjene som Mortal Kombat 1 og Tekken 8 tilbyr, men opplegget er muntert og betydelig bedre enn de triste enspillermodusene som sjangeren ofte insisterer på å inkludere.

Til syvende og sist vil jeg si at Fatal Fury: City of the Wolves er et dedikert hardcore-spill med mange mekanikker som får det til å føles som et svar på Street Fighter 6, noe som er en litt morsom tanke med tanke på at forgjengeren for 25 år siden var et slags svar på Street Fighter III: Third Strike. Og kanskje er det riktig vei å gå, med tanke på at fightingmiljøet har vært på krigsstien de siste årene, misfornøyd med hva gigantene i sjangeren tilbyr, for under det plastikkaktige panseret er det som nevnt en gjennomtenkt motor her.

Når det er sagt, er det ikke et spill for deg som ikke ønsker å telle bilderammer, sette deg inn i ulike systemer for å forstå hvordan de samhandler med hverandre, eller for deg som er ute etter en mektig og bred kampopplevelse. Hvis det er deg, er det rett og slett bedre å gå for de mer etablerte seriene i stedet.