Fear Street: Prom Queen

Som stor fan av den forrige Fear Street -trilogien, som blandet tenåringsdrama, 90-tallsnostalgi og et uventet dypt tema, hadde jeg høye forventninger til denne frittstående oppfølgeren. Dessverre leverte den verken spenning, originalitet eller emosjonell tyngde. I stedet fikk jeg en overfladisk, forutsigbar og til tider irriterende generisk filmopplevelse som i beste fall er middelmådig. Det er synd, for potensialet var der.

Filmen utspiller seg på slutten av 1980-tallet og handler om Lori Granger. Hun er en utstøtt high school-elev som, i et forsøk på å renvaske familiens skamplettede navn og ta kontroll over sin egen fremtid, bestemmer seg for å stille som ballets dronning. Men det som skulle være en klassisk coming-of-age-reise, forvandles raskt til en slasher da de andre kandidatene på ballet begynner å bli drept, én etter én. Opplegget kunne ha vært en effektiv blanding av tenåringsdrama og mordmysterium, men utførelsen faller flatt. Bortsett fra de brutale og velutførte mordene...

Det største problemet med Prom Queen er dens totale mangel på identitet. Den prøver å være retro-slasher, tenåringssatire og mordmysterium på en og samme tid, men lykkes ikke helt med noe av det. De 80-tallspregede miljøene og musikken er godt gjengitt på overflaten, men det føles mest som et tomt skall, som en TikTok-filterversjon av tiåret snarere enn noe autentisk. Og der filmer som Fear Street: 1994 og Fear Street: 1978 utnyttet sin tidsånd til å bygge opp en sterk følelse av sted og sosial kontekst, føles Prom Queen mer som om den bare pynter på seg selv. Selv om det er fint med litt Eurythmics og Roxette, er 80-tallsfølelsen dessverre for billig til å overbevise meg.

Karakterene er også et stort minus. Lori skal liksom være en kompleks, misforstått hovedperson, men til tross for et tappert forsøk fra hovedrolleinnehaveren på å gjøre henne sympatisk, forblir hun mest en karikatur. Dialogen hennes er oppstyltet, og hun mangler en tydelig utviklingsbue. Enda verre er det med resten av rollebesetningen, der særlig rivalen Tiffany er flat, stereotypisk slem og unyansert. De voksne karakterene (spilt av blant andre Chris Klein og Lili Taylor) er så overdrevne at det grenser til parodi og er mer skremmende enn selve mordene. Det er som om manuset ikke stoler på at publikum forstår subtilitet, så alt må skrives med store bokstaver.

Uten å røpe filmens vri, føles det som om manusforfatterne har tatt snarveier i stedet for å bygge opp et troverdig plot. Motivet for hvorfor mordene skjer på det etterlengtede ballet og ikke andre steder, er ikke bare svakt, det er også dårlig integrert i resten av historien. Ingenting i de første to tredjedelene av filmen peker mot denne avsløringen på en meningsfull måte, og i stedet for å gi tilskueren en aha-opplevelse, blir det mest et skuldertrekk.

I tillegg er tempoet i filmen ujevnt. Første halvdel av filmen er treg og fylt med langtrukne scener der karakterene krangler om overfladiske ting, og når skrekken setter inn, føles det for sent. Det er slasheraction uten sjel, som om noen har krysset av på en sjekkliste i stedet for å prøve å skape noe minneverdig. Filmen føles aldri farlig, aldri spennende, bare mekanisk. Et annet aspekt som virkelig mangler her, spesielt i forhold til de tidligere filmene, er den emosjonelle kjernen. Den originale Fear Street -trilogien klarte å overraske ved å faktisk ta opp temaer som marginalisering, undertrykkelse og klasseforskjeller, uten at det føltes påtvunget. Prom Queen mangler dette fullstendig.

Matt Palmer, som har regissert filmen, har tidligere laget den sterke thrilleren Calibre, der han viste at han kunne bygge opp psykologisk spenning og moralsk kompleksitet. Her ser det imidlertid ut til at han har gått seg vill, kanskje i et forsøk på å lage noe lettere og mer kommersielt. Resultatet er en film som føles mer som en pilot til en svak Netflix-serie enn som en frittstående spillefilm i en populær franchise.

Sist, men ikke minst, føles det som om den sliter med å finne sin plass i det større Fear Street -universet. Selv om det er en kort scene etter rulleteksten som ser ut til å antyde en forbindelse til den overnaturlige forbannelsen som lå til grunn for den opprinnelige trilogien, er det en svak og lite gjennomtenkt tråd. Snarere enn å vekke nysgjerrighet om fremtiden, føles det mer som et klønete forsøk på å holde sammen noe som allerede har falt fra hverandre.