Fem elskelige konsollflopper
Ikke alle konsollanseringer har gått etter planen opp gjennom tiårene. Her er fem konsoller som solgte dårlig, men som var ganske fantastiske likevel.
Master System (1985)
Når vi snakker om 8-bits-generasjonen i dag, snakker vi først og fremst om NES, som på mange måter er den moderne konsollens stamfar. Ikke fordi den var den beste eller den første, men fordi den hadde de beste spillene i en perfekt designet konsoll med en genial kontroller. Men den hadde en konkurrent, selv om den ikke bød på mye konkurranse. Sega lanserte den langt kraftigere Master System (1987 i Europa) og leverte mange flotte spill. Men Nintendo var smarte forretningsmenn og sørget for at de som ga ut spill til NES, ikke fikk lov til å samarbeide med konkurrenter. Det hjalp ikke at Master System hadde massevis av kult tilbehør som avslørte Segas vilje til å eksperimentere allerede den gang, og bare tre år senere ble Mega Drive lansert i Europa, noe som beseglet Master System s skjebne for alltid. Totalt ble det solgt rundt 12 millioner enheter.
Atari Lynx (1989)
Noen dager før Game Boy ble lansert og forandret bærbare spill for alltid, hadde Atari lansert Lynx. Der Game Boy kunne vise fire nyanser av grått, fylte Atari den med 4096 farger og en spillopplevelse som langt overgikk alle stasjonære konsoller som fantes. I tillegg så kassettene ekstremt høyteknologiske ut, og jeg husker at jeg nesten ikke kunne snakke da jeg så en første gang, og hvor begeistret jeg var da jeg kjøpte en og tok den med på klassetur. Dessverre spiste den batterier som om de var cornflakes, men takket være en medfølgende adapter var det likevel mulig å holde den i live. Som med PS Vita manglet det imidlertid spill, og til slutt solgte Atari Lynx bare to millioner enheter, selv om den utvilsomt var ambisiøs som få andre på den tiden.
PlayStation Vita (2012)
Vi husker alle denne konsollen, ikke sant? Få trodde Sony ville vende tilbake til bærbare konsoller etter PSPs død, men de annonserte det teknologiske mirakelet PS Vita, som i dag virkelig utstråler like deler ambisjoner og luksus. I tillegg var den utrolig smart designet med tanke på at både maskinvare og programvare fungerte perfekt sammen, og hele baksiden var en eneste berøringsflate som muliggjorde nye typer spill. Men Sony mistet raskt oversikten og ga ut halvferdige bærbare versjoner av sin største konsollserie, slik at PS Vita måtte leve av indiespill før Sony fikk nok og trakk ut støpselet. PS Vita ville ha ligget høyere på listen som maskinvare hvis Sony hadde gitt den mer kjærlighet, men dette høyteknologiske vidunderet fikk lov til å dø av seg selv, og da Switch ble lansert, var det god natt for alltid, med anslagsvis i underkant av 16 millioner solgte enheter.
Neo Geo (1990)
Da Neo Geo ble lansert i 1990, var det først og fremst en arkademaskin. Men systemet ble populært, og SNK lanserte hjemmeversjonen AES - og aldri før eller siden har en konsoll vært så overveldende overlegen konkurrentene når det gjelder ytelse. Men det hadde sin pris, og Neo Geo var opprinnelig ment å være et system som kun skulle leies ut. Heldigvis ombestemte SNK seg og begynte å selge konsollen med spill som i dagens valuta koster rundt 200 dollar stykket (ja, det er ingen overdrivelse). De nådde aldri et stort publikum med disse prisene, men Neo Geo ble en kultklassiker og levde i syv år, med et salg på en million enheter for hjemmeversjonen - og spillutviklingen fortsatte helt frem til 2003. Selv i dag er det bare å se på Neo Geo for å skjønne at det oser av eksklusivitet, og å spille Art of Fighting, Magician Lord eller Metal Slug 3 på en ekte enhet er fortsatt mektig.
Dreamcast (1998)
En seriøs utfordrer til å bli kalt min favorittkonsoll gjennom tidene er også floppen som var så dårlig at Sega bestemte seg for å slutte å lage konsoller og fokusere på spill i stedet. Jeg snakker selvfølgelig om Dreamcast, som jeg så for første gang hjemme hos en Gamereactor-kollega lenge før den ble lansert i Skandinavia. Jeg hadde gode japanske kontakter på den tiden og klarte å kjøpe en enhet selv, som jeg hadde det veldig gøy med. Konsollen i seg selv var helt fantastisk og utrolig stilig, komplett med en uovertruffen ergonomisk kontroller, tilbehør og spill rett fra arkadehallene. Alt sammen toppet med innebygd internett og et minnekort med skjerm som du plugget inn i kontrollerne slik at de også hadde skjermer (slik at du kunne se karakterens liv i Resident Evil - Code: Veronica uten en måler på skjermen). Det er vanskelig å beskrive hvor mye moro jeg hadde med denne overlegne innretningen, som forsvant da Sony lanserte tidenes mest solgte konsoll - PlayStation 2 - samtidig som Nintendo lanserte sin elskelige GameCube og Microsoft plutselig ville ha sin egen konsoll. Dreamcast var elsket og savnet, men solgte bare ni millioner enheter.
