Echo Valley

Jeg har vært ganske tydelig i min kritikk av Apple TV+ sine langfilmer, og har bemerket at selv de enormt høye produksjonsverdiene og de typisk mange skuespillerne og filmskaperne bak hvert prosjekt vanligvis ikke er nok til å heve dem over middelmådighet. Strømmetjenestens filmer er aldri direkte dårlige filmer, men sammenlignet med den kvaliteten vi forventer og kjenner fra seriene, er de vanligvis ikke helt i nærheten. Det er på grunn av dette at jeg synes det er så forfriskende å snakke om Echo Valley i dag, en film som mangler den iøynefallende tiltrekningskraften til Wolfs, The Gorge, The Fountain of Youth, og andre dyre actionfilmer.

Echo Valley er et drama, og et spennende et av slagsen. Det dreier seg om Julianne Moores hovedrollefigur Kate, en mor og ridelærer, som etter en rekke vanskeligheter i livet befinner seg på bunnen. Dette ville vært nok for én person å forholde seg til hvis man ikke i tillegg hadde lagt til en narkoman datter ved navn Claire, spilt av Sydney Sweeney, som utnytter morens hengivenhet til å misbruke deres forhold og trekke henne inn i grufulle hendelser som man bare kan drømme om, hendelser som når kokepunktet når Domhnall Gleesons hevngjerrige skurk Jackie blander seg inn i samtalen.

Kort fortalt overtaler Jackie Claire til å få moren til å gjøre noe, slik at han kan utnytte Kate ved å bruke gårdens rikdom til egen vinning. Som du kan forestille deg, er det ikke mye rom for lykke i en historie som dette, og ærlig talt er Echo Valley en eneste stor spiral inn i elendighet, depresjon og smerte i mesteparten av sin én time og 40 minutter lange spilletid. Det virker kanskje ikke så overbevisende, men regissør Michael Pearce og manusforfatter Brad Ingelsby gikk tydeligvis inn i dette prosjektet med en veldig klar kreativ visjon, en visjon som manglet det fluffet som mange moderne actionepos har, for å levere en stram, velspilt, strukturelt solid og utmerket tempofylt fortelling.

Gjennom hele filmens spilletid blir du tatt med på en ekte berg-og-dal-bane av følelser når du knytter deg til Kate, føler smerten hennes, og så blir du målløs hver gang den metaforiske kniven vris om med hver avsløring i handlingen. Igjen, dette skyldes delvis et godt sammensatt premiss, med sterk dialog og karakterutvikling, men det skyldes også delvis det fantastiske arbeidet til skuespillerne, som leverer topp prestasjoner.

Moore er, som man kunne forvente, det perfekte midtpunktet i denne filmen, og leverer en prestasjon som aldri unnlater å imponere, men som heller ikke blir overspilt. Hun er filmens ankerfeste, det ideelle balanseringsverktøyet i forhold til Sweeney, som her faktisk leverer sin kanskje beste prestasjon til dags dato, særlig i øyeblikk der hun fremstår som manipulerende, ondskapsfull og kvelende å være i nærheten av. Gleeson bruker også Echo Valley som et comeback, og bytter ut sin ærlig talt dårlige innsats i The Fountain of Youth med en antagonistrolle der du vil forakte ham, finne ham frustrerende og mektig på samme tid. Denne kjernetrioen er selve livsnerven i Echo Valley, men resten av skuespillerne, først og fremst Fiona Shaw, er heller ikke noe å kimse av.

Dette er en film som lever opp til sin idé med glans, og som byr på kvalitetsdrama og så mye spenning og gys at du til tider kan skjære spenningen med en smørkniv. Den er ubehagelig å se på i enkelte øyeblikk, vanskelig å se bort fra i andre, og alt sammen med en varighet som er litt lengre enn noen episoder på TV. Igjen, jeg kan være kritisk til Apple TV+ sine filmer, men Echo Valley er en seier for strømmetjenesten, og beviser at teltpole-action kanskje ikke alltid er veien å gå.