Norsk
Gamereactor
film-anmeldelser
Blade Runner 2049

Blade Runner 2049

Er det i det hele tatt mulig å lage en oppfølger til en kultklassiker som Blade Runner 35 år senere? Svaret er tydeligvis et rungende ja.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Cyberpunk har lenge vært en av mine favorittsjangre, særlig innenfor visuelle medier som film, TV og spill. Det grelle synet på fremtiden, neonlys i regnværstunge storbyer som gir deg assosiasjoner til asiatiske millionbyer, den underliggende «high tech, low life»-tematikken hvor teknologiske fremskritt går på bekostning av menneskeverdet og menneskets betydning, og ikke minst filosoferingen over hva det faktisk vil si å være menneske er alle kjennetegn som karakteriserer flere cyberpunk-verk. Ikke minst gjelder alt dette for Blade Runner fra 1982.

HQ

Blade Runner er Ridley Scott-filmen med Harrison Ford i hovedrollen som ikke ble noen kinosuksess, men som har blitt en ekte kultklassiker i ettertid. Uten Blade Runner er det vanskelig å se for seg at verk som Ghost in the Shell, The Matrix, Deus Ex, Beneath a Steel Sky eller det kommende Cyberpunk 2077 ville eksistert. Den stilfulle filmen er et audiovisuelt mesterverk hvor lyd og bilde forteller langt mer av historien enn det selve dialogen gjør, og hvor vi møter spennende tankerekker om hva det vil si å være menneske i en fremtid hvor menneskelignende maskiner kalt replikanter er så realistiske at de er «more human than human.»

Listen henger med andre ord skyhøyt når fransk-kanadiske Denis Villeneuve nå er aktuell med oppfølgeren Blade Runner 2049. Er det i det hele tatt mulig å følge opp Blade Runner, og er Blade Runner 2049 en oppfølger vi egentlig trenger, 35 år etter originalen? Svaret er uten tvil «ja, og absolutt ja.»

Blade Runner 2049
Gjør deg klar for en dystopisk, spennende og fargerik fremtidsvisjon. Gjør deg klar for Blade Runner 2049!

Verden vi møter i Blade Runner 2049 er både gjenkjennelig og ny. Siden forrige film har replikanter bitt videreutviklet, forbudt, reintrodusert og forbedret (alt dette får man et glimt av i tre kortfilmer: Blade Runner: Black Out 2022; 2036: Nexus Dawn; og 2048: Nowhere to Run). Tyrell Corporation har forsvunnet til fordel for et nytt og mektige replikant-produksjonsfirma kalt Wallace Corporation. Jordens økosystem har kollapset, og mennesker som ikke har råd til å reise til andre planeter bor under deprimerende forhold i storbyer som Los Angeles. I denne settingen møter vi K (Ryan Gosling), en replikant som samtidig er en blade runner hvor jobben er å «pensjonerer» rebelske replikanter. Et tilsynelatende vanlig oppdrag setter i gang et uforutsett hendelsesforløp der K kommer over ledetråder som vitner om et barn født av en replikant, noe som egentlig skulle vært umulig. I et kappløp mellom myndigheter og Wallace Corporation må K begynne å nøste opp i gamle tråder, tråder som går helt tilbake til vår originale blade runner, Rick Deckard (Harrison Ford).

Dette er en annonse:

Det er nesten noe messiansk og juleevangeliet-stemning over plottpremisset. «Et barn er født,» erklærer Niander Wallace (Jared Leto), før han tar på seg Herodes-rollen og iverksetter en klappjakt etter dette barnet. En fødsel som skulle vært umulig har nå funnet sted, og selv om ingen vet eksakt hvilke konsekvenser det vil medføre vet alle at nyheten vil snu alt på hodet om det skulle bli kjent. Mer enn noe annet stiller nyheten likevel de store spørsmålet i rampelyset: Hva vil det si å være et menneske eller en replikant? Kan et slikt barn ha en sjel? Hvilke rettigheter har replikanten? Og hvilke roller vil mennesker og replikanter spille i den nye verdensorden?

Blade Runner 2049
Ryan Gosling innser litt for sent at dette ikke er Drive 2 likevel, slik han først hadde tenkt ...

Selvsagt er det ingen av disse spørsmålene som diskuteres eller nevnes høyt i filmen. I likhet med sin forgjenger er Blade Runner 2049 en film hvor budskapet først og fremst formidles gjennom det audiovisuelle. Dialogen spiller andrefiolin, og det er opp til deg som seer å analysere, betrakte, tenke og konkludere.

Det er også her filmens briljans ligger. I en filmhverdag hvor det nesten går sport i å overforklare tynne plottpunkter, viser Villeneuve tillit til at du som seer fint klarer å trekke disse linjene selv. Alt du trenger er presentasjonen, og den er til gjengjeld også mesterlig. Denne filmen tar seg god tid til å fortelle historien gjennom presentasjonen (filmen er med sine 165 minutter en hel del lengre enn forgjengeren), men hva betyr vel det når filmen knapt kan sies å ha overflødige scener? Kameraføringen er nesten uten sidestykke, for ikke å snakke om hvordan lys og skygge til enhver tid brukes for å fremkalle de rette effektene, de subtile hintene og de underliggende tematikkene. Lyseffektene i scenene hos Wallace Corporation er grøssende gode, for ikke å glemme neonlysene som trenger seg innpå deg. Hvis Roger Deakins ikke får Oscar for beste cinematografi for denne filmen, er det noe grunnleggende feil med verden. Filmen stiller også med noen imponerende spesialeffekter, ikke minst presentasjonen av Ks heldigitale kvinnelige motstykke, Joi (Ana de Armas).

Dette er en annonse:

Men la oss for all del ikke glemme musikken. Herlighet, så ambient og gritty det elektronisk-pregede soundtracket er! Her er mer enn nok gjenkjennelig fra Vangelis' komposisjoner fra den forrige filmen, samtidig som den har mer enn nok egenart. Mer enn noe annet passer den hele tiden inn i konteksten, og til enhver tid vet den å sette den rette stemningen og bygge opp under den. Tanken på at Hans Zimmer og Benjamin Wallfisch har satt dette sammen siden juli gjør ikke bragden mindre imponerende.

Blade Runner 2049
Det er noen ordentlig kule referanser til den originale Blade Runner i Blade Runner 2049, slik som dette øyebikket med selveste Deckard (Harrison Ford).

Blade Runner 2049 er kort og godt cyberpunk på sitt aller beste. Dette er en film som virkelig tar seg tid til å fortelle en mesterlig fortelling, og hvor presentasjonen gir deg mer enn nok hjerneføde i timene etter at filmen er slutt. Bruken av lys og skygge er elegant ned til sin minste detalj, og forholdet mellom menneske og maskin stilles på prøve på et plan som langt ifra er uaktuelt for oss som lever i dag. Det er en film som kan granskes og analyses opp og i mente, og hvor de store spørsmålene får sin plass uten å bli stilt direkte. Bilde og lyd gjør dessuten dette til en heftig kinoopplevelse. Dette er oppfølgeren jeg trodde jeg ikke trengte, men som jeg nå ikke kan se for meg Blade Runner-fortellingen uten.

09 Gamereactor Norge
9 / 10
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

9
Blade Runner 2049

Blade Runner 2049

FILM-ANMELDELSE. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

Er det i det hele tatt mulig å lage en oppfølger til en kultklassiker som Blade Runner 35 år senere? Svaret er tydeligvis et rungende ja.



Loading next content