Filmene som nesten skremte livet av meg

Skrekk er noe jeg elsker av hele mitt hjerte, og det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Selv som liten, uvasket pjokk var det få ting jeg satte mer pris på enn når fattern leste spøkelseshistorier eller fortalte sine egne historier fra barndommen på landsbygda i Småland. Som han selvfølgelig krydret med masse overnaturlige usannheter. Alt fra hjemsøkte loft til slektninger som hadde blitt murt inne levende. Moren hans var naturligvis alt annet enn glad for dette, men etter hvert aksepterte hun det for det det var.

Men selv om jeg tilsynelatende var ganske godt forberedt, eller rettere sagt vant til å være livredd, har det alltid vært filmer, selv i ung alder, som har forvandlet meg til en patetisk liten ball i sofaen, med teppet trukket over meg som en beskyttende barriere av varm trygghet. Så hva passer vel bedre enn å reflektere over disse grusomme kreasjonene nå, når Halloween og høstmørket står for døren. Skrekk kan man konsumere året rundt, men det er noe helt spesielt å kose seg i sofaen med vinden susende og regnet piskende mot vinduene.

Når det er sagt, vil jeg understreke at dette på ingen måte er en liste over de skumleste eller beste skrekkfilmene i historien. Det har vi selvfølgelig dekket flere ganger her på Gamereactor. Enten som artikler eller topplister. Nei, dette handler rett og slett om et knippe ruller som av ulike grunner klarte å ryste meg og krype inn under huden på meg - uavhengig av deres eventuelle andre kvaliteter eller sjanger - og ga meg en god dose skikkelige frysninger.

The Goonies
Kanskje det mest tilsynelatende bemerkelsesverdige og merkelige valget på denne listen. Som i all rimelighet først og fremst burde (og vil) inneholde skrekkfilmer. Men faktum er at da jeg så The Goonies for aller første gang som femåring, ble jeg helt livredd for, ja, du gjetter kanskje, Sloth. Hans introduksjon i filmen, der man skimter ham i skyggene, innelåst og brølende i kjelleren på den gamle restauranten. Det ble rett og slett for mye for lille meg, og jeg løp gråtende bort fra TV-en.

Som vi alle vet, har Lotney Fratelli, som han egentlig heter, et hjerte av gull. Verdens søteste, overdimensjonerte kosebjørn som tilfeldigvis har vært så uheldig å bli mistet i gulvet en gang eller to for ofte av Mama Fratelli. Hvorfor jeg reagerte så sterkt på ham, vet jeg ærlig talt ikke. Foreldrene mine lot meg se en underlig mengde filmer beregnet på langt mer voksne øyne da jeg var barn, og det var tradisjon å leie videokassetter sammen med en Esselte Moviebox på fredagskveldene.

Traumet satt også igjen. Noe som resulterte i at det tok mange, lange år før jeg faktisk ga The Goonies en ny sjanse og dermed også gjenoppdaget min kjærlighet til filmen. Noe som selvfølgelig fortsatt gjelder i dag. Heldigvis er Sloth og jeg nå bestevenner, og han skremmer meg ikke det minste.

A Nightmare on Elm Street 3: Dream Warriors
Her er et annet interessant barndomstraume som sannsynligvis også var den første skikkelige skrekkfilmen jeg faktisk prøvde å se. Skolegården på barneskolen på det glade 80-tallet og det tidlige (og litt mørkere) 90-tallet var som kjent et sted der det handlet om å skryte av skrekkfilmene man hadde sett på video. Motorsagmassakren ble selvfølgelig nevnt, i tillegg til alle mulige andre grøssere som oftest bare var ren fiksjon. Husk at vi ikke hadde internett eller tilgang til filmmagasiner. Vår forståelse av filmens verden strakte seg sjelden lenger enn til det vi så i hyllene hos den lokale aviskiosken. Et latterlig begrenset utvalg av filmer etter moderne målestokk, men det vi den gang trodde var et uuttømmelig bibliotek.

Så da en klassekamerat fortalte oss om hvordan hans mye eldre bror hadde klart å lage en kopi av "verdens skumleste film", ble vi selvsagt svært nysgjerrige. Dels fordi hele konseptet med innspilte filmer fremdeles føltes magisk, men også fordi beskrivelsen av en morder med kniver på hendene hørtes litt for god ut til å være sann. Så etter skolen dro jeg og vennene mine hjem sammen med denne kameraten for å se denne forbudte filmen, full av blod og vold. Med andre ord alt det vi tøffe ungdommer påsto at vi elsket.

Ingen andre var hjemme, så det var ikke noe problem å okkupere storebrorens rom, komplett med den lille 14-tommers TV-en hans og en videospiller tilkoblet. Men lenger kom vi ikke. For etter at A Nightmare on Elm Street 3: Dream Warriors hadde startet, tok det ikke mange sekundene før alle vi ellers så kjepphøye gutta begynte å vri oss i sofaen og kaldsvette. Å si at vi ble fullstendig skremt av de første minuttene av filmen er en grov underdrivelse. Noe som også resulterte i tilbakevendende mareritt. Filmen ble raskt lagt ned, og ingen av oss snakket noen gang om hendelsen igjen.

Drag Me to Hell
På godt og vondt er det ikke like lett å bli skremt i voksen alder som det var da man var liten. Om ikke annet reagerer man definitivt på helt andre ting. Men Drag Me To Hell var en helt spesiell opplevelse, full av billige overraskelser og bygget opp som et spøkelseshus på et tivoli. Rett og slett en serie galskaper som ustanselig bombarderer deg og aldri gir deg noe reelt pusterom. Det var opplevelsen av å se Drag Me To Hell i en bekmørk teatersal i Irland.

Det var som en hvilken som helst annen fredagskveld etter jobb. Vi hadde månedskort til Cineworld. Det var vanvittig billig, knapt 100 euro for et helt år på den tiden, og det ga deg mulighet til å gå på kino så ofte du ville, med adgang til alle forestillinger, alle dager i uken. Jeg kommer nok aldri til å forstå hvordan det konseptet fungerte økonomisk. Men uansett, vi befant oss der i kinosalen, og ingen av oss hadde egentlig noen anelse om hva Drag Me To Hell var. Trailere på YouTube var ikke noe som fantes på den tiden.

Det som fulgte var en av de mest minneverdige kinoopplevelsene noensinne. For selv om salen ikke engang var kvart full, ristet seteradene av hvor voldsomt folk (inkludert oss) hoppet og rykket til med jevne mellomrom. Folk skrek av ren og skjær frykt, og pulsen var rett og slett unødvendig høy. En helt fantastisk og skremmende herlig kveld, og uten tvil den filmen som mer enn noen annen virkelig fikk meg til å føle meg som om jeg var seks år gammel igjen, gående gjennom et spøkelseshus på Liseberg. Livredd, men lykkelig.

Mungo Lake
Av ulike grunner kom jeg sent til festen når det gjaldt Mungo Lake. En brutal indieperle fra "down undah" som i flere år var ganske vanskelig å få tak i, helt til noen distributører i Storbritannia faktisk hadde den gode smaken å gi den ut på blu-ray. Jeg var altså godt oppe i 30-årene da jeg så Mungo Lake for aller første gang, og selv om jeg hadde hørt en del på forhånd, var jeg ekstremt avventende. Found footage er ikke en sjanger jeg har mye til overs for, og selv om Blair Witch var skummel på den tiden den ble laget, ble markedet oversvømt av billig søppel etter suksessen til Paranormal Activity.

Men Mungo Lake trosset alle odds og var uten tvil en av de skumleste filmopplevelsene jeg har hatt på mange år. Filmen er ærlig talt mer en dokumentarfilm enn ren found footage, og den tragiske historien om 17 år gamle Alices drukningsulykke, samt de påfølgende oppdagelsene som broren hennes gjorde. Ja, de kryper under huden på deg som ingenting annet. For ikke å snakke om alle detaljene som finnes i etterkant, hvis du våger å se Mungo Lake en gang til. En stille, lavmælt historie som ikke innebærer noen plutselige lyder eller sjokkerende overraskelser, bortsett fra EN scene, som de fleste av dere som har sett filmen vil huske.

Nei, Mungosjøen er så mye mer enn en enkel thriller om det overnaturlige. Det er en veldig menneskelig historie om ubesvarte spørsmål, om å håndtere et plutselig dødsfall og om tomheten som oppstår når man mister en kjær venn eller et familiemedlem. Mungo Lake rystet meg i min innerste kjerne, og jeg tør påstå at ingen annen film i mitt voksne liv har rørt meg på en så dyp og samtidig ubehagelig måte.

The Entity
The Entity. En historie basert på den sanne historien om en alenemor i Los Angeles, og det voldelige og usynlige vesenet som hjemsøker, plager og voldtar henne i hjemmet hennes.

Provoserende, utfordrende og dypt urovekkende. Ja, The Entity er en blanding av alt dette, men enda viktigere er det at den er genuint skremmende. Såpass mye at da jeg så filmen for første gang som voksen, hadde jeg problemer med å sitte gjennom hele historien. Og nei, ikke på grunn av temaet, selv om voldtekt i seg selv er skummelt nok. Det er først og fremst Barbara Hershey som Carla Moran, den sårbare alenemoren, hvis prestasjon virkelig selger konseptet.

Det usynlige spøkelset og dets rene ondskap, samt de overraskende voldelige scenene og ondskapen som gjennomsyrer hele filmen. Det gjør opplevelsen ikke bare unik, men også dypt ubehagelig og urovekkende. Det er selvfølgelig også mulig å analysere mye av det som skjer i filmen, og trekke paralleller til alt fra vold i hjemmet til psykisk sykdom. Men når alt kommer til alt, er det en svært effektiv thriller som skandaløst få ser ut til å snakke om, og som fortsatt har evnen til ikke bare å sjokkere, men også å opprøre og gi frysninger nedover ryggen.

Hvilke filmer har skremt deg opp gjennom årene - fra barndom til voksen alder?