Filmoppfølgerne jeg ikke vil se

Jeg vil ikke se: Mission: Impossible - The Final Reckoning

Høydepunktet for Tom Cruises elskede spionfilmserie er for meg Mission: Impossible III. JJ Abrams spillefilmdebuterte og regisserte med et driv og en frenesi som var og er vanskelig å motstå, og den tragisk avdøde Philip Seymour Hoffman bød på en av filmhistoriens beste skurker. Det var ikke noe galt med del fire, og heller ikke med del fem. Men tiden har gått. 19 år, for å være nøyaktig, og med den siste Mission: Impossible filmen ble det klart for meg at Tom Cruise, Ving Rhames og Simon Pegg alle var for gamle til å spille spioner. Mission: Impossible - Dead Reckoning virket på meg som en gjeng pensjonister iført falske masker og dyre briller som prøvde å spille topptrente spioner. 60-åringer som prøvde å se ut som om de var 20, eller på det meste 30 år gamle. Ingenting av det fungerte for meg, noe som betyr at jeg mer enn gjerne hopper over den kommende filmen The Final Reckoning. Mission: Impossible fortjener nytt blod. Hunt bør trekke seg tilbake selv i filmenes mytologi, og gi plass til nye talenter portrettert av unge, atletiske, sultne skuespillere på samme måte som Sean Connery og Roger Moore ga plass til nye versjoner av Bond.

Jeg har ikke lyst til å se: Star Wars: New Jedi Order

Det er sannsynligvis ikke en eneste kommende storfilm jeg gleder meg mindre til enn den første (av tre) Star Wars filmer som utelukkende dreier seg om karakteren Rey. Det er visstnok James Mangold fra Indiana Jones and the Dial of Destiny som skal regissere, og Daisy Ridley vender tilbake til rollen som Rey. Jeg føler at jeg er ferdig med Disneys nye Star Wars saga, jeg vil ikke høre om Rey lenger, eller Kylo Ren, eller Poe, eller Finn heller. Når alt kommer til alt, anser jeg The Last Jedi og The Rise of Skywalker for å være dårligere filmer enn The Phantom Menace og Attack of the Clones, noe jeg en gang ikke engang trodde var mulig. I stedet vil jeg gjerne se en film om Kyle Katarn, regissert av Leigh Whannell, fyren bak Upgrade og The Invisible Man.

Jeg har ikke lyst til å se den: Avatar: Fire and Ash

Uansett hvor mange ganger jeg hører og leser at James Camerons sci-fi-suksess bare var en "enkel Pocahontas-kopi", vil Avatar for alltid stå som en av de beste blockbusterne jeg har sett på kino. Den var episk, storslått, enkel i historien, men fylt med flotte karakterer og fenomenal action. Den andre filmen, derimot... Denne var like tynn, flat og tom som den første var underholdende. Cameron gjentok i bunn og grunn bare den første filmen og tilsatte vann i ligningen. Dette etterlater meg med absolutt null lyst på den kommende Fire and Ash. I ettertid hadde én film vært nok for meg. I stedet skulle jeg gjerne sett Cameron fokusere mer på en fortsettelse av Strange Days.

Jeg har ikke lyst til å se den: Happy Gilmore 2

Jeg elsker Happy Gilmore. La meg bare gjøre dette klart med en gang. Happy Gilmore er, sammen med Big Daddy, min favoritt Sandler-komedie, og jeg har sikkert sett den over 20 ganger, alt tatt i betraktning. Det betyr i bunn og grunn at jeg vil ha mer, en god toer, en morsom treer, en morsom firer, en vellykket femmer. Jeg vil ha og har alltid villet ha mer Happy Gilmore. Når det er sagt, vet jeg med sikkerhet at Netflix' kommende oppfølger ikke bare kommer til å skuffe meg fælt, den kommer også til å ødelegge arven etter den første filmen, ødelegge mer enn den tilfører, på samme måte som Prime Videos Coming 2 America gjorde. Strømmegigantens komedieproduksjoner mangler bitt, originalitet og nerve. De er som regel så oppskriftsmessige, forutsigbare og lite morsomme at jeg rett og slett ikke har lyst til å se Happy Gilmore 2. Jeg er lei for det.

Jeg har ikke lyst til å se: Avengers: Doomsday

The Avengers er sannsynligvis den beste ensemblebaserte actionfilmen som er laget siden Predator. Så bra er den. Fantastisk godt skrevet med tanke på at et dusin veldig sterke, ikoniske tegneseriefigurer alle får plass og ytes absolutt rettferdighet, samtidig som den er gjennomsyret av karakter, personlighet og strålende action. Avengers: Infinity War er ikke fullt så strålende, men veldig bra, og Endgame er et klart pass. Det var slutten på det hele. De ble kvitt Thanos, de reddet universet, og Tony Stark ofret seg selv for menneskeheten. Sirkelen var sluttet. Den mest egoistiske superhelten på planeten gjorde det mest uselviske vi kunne drømme om. Slutten. Nettopp av den grunn, og med tanke på at Marvel Studios i dag er direkte elendig sammenlignet med den storheten det en gang var, gjør dette at jeg ikke ønsker å se den neste Avengers -filmen. Jeg vil ikke se Avengers igjen med Doctor Hulk, en elsket karakter desimert til en genserkledd chinos-bærende enfoldig. Jeg vil ikke se Avengers uten Iron Man, uten den virkelige Captain America, og jeg vil ikke se en film der de bruker multiverset til å gjenopplive Stark, for Robert Downey Jr. er nå for gammel og bør aldri spille superhelt igjen. I stedet vil jeg at Marvel skal gå for Punisher. Frittstående, uavhengige filmer for 18 år og oppover. Mørk, hypervoldelig, superstilfull og gritty - helt i tråd med de beste Punisher tegneseriene.

Jeg har ikke lyst til å se den: The Batman: Part II

Planet of the Apes regissør Matt Reeves' The Batman film skiller seg ut (mye takket være den Oscar-vinnende filmfotografen Greig Fraser) som en av de flotteste storfilmene jeg noen gang har sett. Utrolig, brutalt nydelig, og full av stemningsfulle scener. Men den var ikke særlig "Batman", og Pattinson passet overhodet ikke inn som den nye, tynne Emo-Batman. Filmen var pannekaketynn, det var merkbart at 90 % av den var spilt inn i effektstudioet "The Volume" (drevet av Epics Unreal Engine), og det var tydelig at Reeves var mer opptatt av det visuelle enn av effektiv historiefortelling og tegneserienøyaktig mytologi. Derfor kan Warner Bros. hoppe over den andre filmen, hvis jeg måtte velge. Batman bør gå tilbake til Affleck, om noe. Gi meg Frank Millers Batman, igjen. Enda gråere, enda mer følelsesmessig skadet, enda mer voldelig. Gi meg filmen der Joker dreper Robin og Batman hengir seg til tegneserieverdenens blodigste vendetta.

Jeg vil ikke se: Riddick: Furya

Vin Diesel Riddick: Furya ser tydeligvis på seg selv som evig ung. Filmstjernen som trosser tid og rom, som kjører sin 2000 hestekrefters Charger nedover Hoover Dam og som går rundt i sin hvite tank top selv om han er ute på Nordpolen. Jeg kan sette pris på alt dette, og jeg gleder meg merkelig nok til Fast 11 (selv om jeg vet at den kommer til å være elendig). Jeg gleder meg derimot ikke til den kommende Riddick: Furya, der den snart 60 år gamle Diesel skal spille en voldelig, dyktig, uforutsigbart mørk, superdødelig rasende alien med gigantiske overarmsmuskler. Fordi det ikke kommer til å fungere. Riddick var bra i Pitch Black (den ikoniske indiefilmen), men allerede i oppfølgeren sporet det av, og selve karakteren burde ha blitt begravet like etter, spør du meg.