Final Fantasy XVI: The Rising Tide

The Rising Tide er den andre og siste utvidelsen som slippes til Final Fantasy XVI og som tilfører noe vi savnet i den forrige utvidelsen; Echoes of the Fallen. For The Rising Tide er på mange måter en utvidelse rettet mot de som allerede har fullført spillet, men som ønsker å dykke enda dypere og finpusse ferdighetene sine. Nøyaktig hvordan, skal jeg spare til senere, men Square Enix har i hvert fall et ess i ermet denne gangen.

I den nye utvidelsen drar Clive og hans følgesvenner Jill, Joshua og Torgal ut på havet for å nå den nordlige regionen Mysidia. Et sted som er helt isolert fra resten av verden, og hvor den mektige Eikon, Leviathan, sies å hvile. Her blir vi introdusert for den helt nye karakteren Shula, som leder den lille gruppen i Mesydia, og som i likhet med Clive ønsker å redde personen som Leviathan henter sine krefter fra.

Historien er en grei historie som inneholder flere rørende øyeblikk, men Shula føles dessverre som en ekstremt flat og kjedelig karakter som aldri blir stille. Måten Square Enix har klart å flette inn den nye Dominant (personen Eikon tilhører) og hva som har skjedd med regionen er høydepunkter. Det er mystikken og atmosfæren som bidrar til spenningen, mens karaktertilleggene gjør det stikk motsatte.

Sideoppdragene som introduseres i The Rising Tide, er for det meste fullstendig uinteressante og føles mer som et ork enn som noe av verdi. Et av de første sideoppdragene går ut på å løpe noen titalls meter for å samle inn en blomsterbukett som vi skal gi til landsbyens smed, bare fordi smedens kone syntes det var en god måte å introdusere oss på. Det er totalt uinteressant og meningsløst når spillerne allerede har spilt Final Fantasy XVI i flere titalls timer. Det er først mot slutten av den tre timer lange utvidelsen at vi får et par mer fornuftige sideoppdrag der vi får i oppgave å drepe Tonberry King for å stoppe en invasjon av Tonberrys.

Det Square Enix hovedsakelig har markedsført utvidelsen med, er at vi selvfølgelig får sjansen til å styre en helt ny Eikon. Tidlig i eventyret klarer Clive å absorbere en stor nok porsjon til å utnytte vannmonsterets evner, noe som tilfører spillet noe nytt. Fra før kan vi kontrollere vind, ild, torden og is, men nå kan vi også sprenge fiender med vann. Med Leviathan oppfordres spilleren til å skape avstand til målet sitt og sprenge dem med vann for raskt å tømme fiendens stagger-måler og sette dem ut av spill for en stund. Jeg trodde ikke jeg ville like kreftene så godt som jeg gjorde. Når du allerede har spilt spillet i over 80 timer og har byttet mellom seks andre krefter, kan det være vanskelig for en ny kraft å gjøre inntrykk. Men Square Enix klarer å gjøre det umulige. For som jeg nevnte innledningsvis, har utviklerne et ess i ermet.

Med The Rising Tide presenteres ikke bare en helt ny historie, men også en helt ny spillmodus som minner om roguelike-spill. Denne kalles Kairos Gate, som finnes i Clives hovedkvarter, og når spilleren tar fatt på denne opplevelsen for første gang, får de en gave fra spillets hovedskurk Ultima. Nemlig noen av kreftene hans. Dermed gir utvidelsen ikke bare tilgang til Leviathan sine evner, men også Ultimas, noe som nesten føles litt overveldende, men akk så kjærkomment.

I Kairos Gate står spilleren overfor utfordringen å komme seg gjennom alle de 20 nivåene, der hvert femte nivå består av en boss fra hovedspillet. Her er utstyret ditt forhåndsbestemt, og det eneste du kan endre, er Eikon-evnene dine. Den eneste måten du kan forbedre deg på er å gjøre det bra i kampene (varierte angrepsmønstre, tid osv.), noe som gir deg belønninger i form av forbedringer og velsignelser. Førstnevnte gir deg permanente oppgraderinger for den aktuelle runden du spiller, og sistnevnte gir deg fordeler i ett eller to nivåer. Jeg skal ikke lyve - Kairos Gate er kjempesvært og vil virkelig teste deg på alt du har lært. Når alt kommer til alt, er dette noe for dem som ønsker en utfordring etter rulleteksten. Square Enix har til og med laget en ledertavle der du kan konkurrere mot andre spillere og få så mange poeng som mulig. Det eneste jeg hadde ønsket meg, var muligheten til å lagre midt i en gjennomspilling, ettersom 20 nivåer tar sin tid, men dessverre er ikke den muligheten tilgjengelig, og du må avslutte og begynne på nytt, i stedet for å kunne fortsette på det nivået du var på.

The Rising Tide er en utmerket avslutning på sagaen om Final Fantasy XVI som tilbyr akkurat det den første utvidelsen ikke gjorde. Dermed føles spillet nå komplett, og sammen med de to utvidelsene føles dette som en magisk reise. Jeg vil virkelig understreke at dette sesongkortet er vel verdt å investere i hvis du vil ha mer og virkelig ønsker å bli utfordret. The Rising Tide byr på ca. tre timer med historie og to timer ekstra hvis du vil gjøre sideoppdragene i utvidelsen. Det er imidlertid vanskelig å sette en tidsramme for hvor lenge du vil bli underholdt av Kairos Gate, ettersom det er mye gjenspillingsverdi. Hadde ikke denne spillmodusen eksistert, ville prisen på det nye eventyret vært vanskelig å forsvare, men nå er det ingen tvil om at det definitivt er verdt hver eneste krone.