Flint: Treasure of Oblivion

Hvis du har lest den klassiske litteraturen som er Treasure Island vil du være godt kjent med den legendariske Captain Flint. Dette er egentlig det mest historiske og beryktede eksemplet på en fiktiv sjørøver, og han er også inspirasjonskilden til flere minneverdige sjørøvere, blant annet Toby Stephens' portrett av ham i serien Black Sails. Nå er imidlertid Captain Flint også stjernen i et videospill, ettersom utvikleren Savage Level har bestemt seg for å ta historien hans og gi et alternativt blikk på den, alt i form av strategi-eventyret Flint: Treasure of Oblivion.

Som du kanskje kan lese ut av spillets tittel, handler det om kaptein Flints jakt på en mystisk skatt, en skatt som utallige sjørøvere i Robert Louis Stevensons bok begynner å krangle og slakte hverandre i jakten på. Så ja, Flint: Treasure of Oblivion er i utgangspunktet en prequel til Treasure Island, og med det i tankene kan du forvente en historie som ser på hvordan han ble en sjørøverherre, hvordan han først fikk vite om denne berømte skatten, hvordan han satte sammen mannskapet sitt og fikk kontroll over et skip, og også hva som skjedde som førte til at han tok denne formuen for seg selv og gjemte den for verden.

Hvis du liker historier om sjørøvere, eller til og med setter pris på Treasure Island, vil fortellingen som Savage Level har satt sammen her, vekke din interesse. Den byr på alle de typiske tropene du forventer av en karibisk sjørøverhistorie, det være seg sverdkamper med flintlåsskudd som runger rundt omkring, skipsvrak og lange reiser over åpent hav, utallige flasker rom å konsumere, og gull, edelstener og åtte stykker å samle og enten horde eller dele blant mannskapet ditt for å øke moralen. Det er ærlig talt stereotypisk for en sjørøverfortelling, men det eneste området der utvikleren ser ut til å bryte med tradisjonen, er i hvordan den formidler historien.

I de mest avgjørende delene av fortellingen dukker det opp tegneserieinspirerte paneler som gir deg et nytt innblikk i hva som skjer, samtidig som den muntlige dialogen gir ekstra farge. Det blåser definitivt nytt liv i kjernefortellingen og gir den litt ekstra kunstnerisk teft som ikke bare gjør at den skiller seg ut blant andre i sjangeren, men som også løfter den et hakk opp. Men dette elementet gjør også at resten av historiefortellingen føles såpass mangelfull at det kan være utfordrende å leve seg inn i og engasjere seg i det som skjer i historien når tegneserieelementene mangler. Dette blir ikke bedre av at det ikke er noen muntlig dialog i spillet, bortsett fra disse tegneseriepanelene og en og annen setning som slenges inn mens man vandrer rundt i verden. Savage Level hadde sjansen til å gjøre noe virkelig storslått med denne fortellerretningen, men klarte ikke helt å realisere potensialet fullt ut i spillet.

Apropos verden, så er dette et av de områdene som Flint: Treasure of Oblivion skuffer meg mest. På den ene siden er de ulike nivåene spekket med detaljer og farger, og virker som steder man har lyst til å utforske og lære mer om. Uansett om det er et skip i flere etasjer, en travel by eller en pittoresk kystlinje, er det mange utsikter som du ønsker å oppleve i større dybde, men hovedproblemet er at dybden egentlig aldri blir gitt. Verden er rett og slett et medium å bevege seg gjennom, verken mer eller mindre, og etter hvert som du kommer deg videre i spillet vil du oppdage at den eneste fordelen med å gå utenfor allfarvei er å finne utropstegn som definerer hvor det finnes en gjenstand du kan plukke opp. Ellers sliter nivåene og verdensdesignet rett og slett med å inspirere spilleren.

Dette blir ikke bedre av at bevegelsene er ujevne og trege. Flint: Treasure of Oblivion er ikke et spill som er spesielt enkelt eller morsomt å spille. Bevegelsene er utrolig tunge, og å gjøre noe annet enn å gå rundt på en flat overflate føles som et ork. Enten det er å klatre opp en vegg, hoppe over et gap eller klatre opp en stige, vil du etter noen få ganger ønske at du slapp å se Flint og gjengen hans slite med å sakte dra seg opp avsatser og så videre. Hovedproblemet er at kontrollene rett og slett er dårlige generelt, spesielt i kamp og spesielt når du bruker en kontroller. Dette spillet er et mareritt å kontrollere når du er i kamp. Du vil slite med å bytte mellom figurene, sikte presist på angrep og bevegelse, aktivere evner og bruke gjenstander. Etter et par timer er det vanskelig å anta at dette spillet er designet for kontrollere, om det i det hele tatt er det, noe som er en stor bekymring med tanke på at det er tilgjengelig på Xbox, PlayStation og Switch.

Problemene med kampene strekker seg ikke bare til kontrollene, da det er en tydelig mangel på klare og tilgjengelige veiledninger, da spillet i stedet foretrekker å kaste det som i utgangspunktet er en brettspillmanual på deg for å fortelle deg hvordan handlingen utspiller seg. Det er en bisarr løsning, siden det stort sett bare er tradisjonell turbasert strategi med noen tilfeldige vendinger takket være terningbaserte kamper. Hvorfor det ikke kunne vært en strømlinjeformet og tydeligere tutorial i starten av spillet for å forklare noen av de mer kompliserte elementene, er for meg uforståelig, og jeg kan forestille meg at mange spillere vil se dette som en grunn til å gå videre og avslutte tiden med spillet. Når du kombinerer dette med et grovt brukergrensesnitt som ikke gjør det noen tjenester i det hele tatt, får du et spill som kan være litt av en utfordring å elske og ofte frustrerende å spille.

Men det mest frustrerende med dette spillet er at det finnes elementer som imponerer, og som du ønsker å se mer av. Det er helt klart et talentfullt fortellerteam bak dette prosjektet, et allsidig og kreativt kunstnerisk mannskap som kan levere en interessant verden og nivåer og også spennende tegneseriepaneler. Det er deler av kampene som viser stort potensial, som den tilfeldige naturen og hvordan det tvinger spilleren til å tenke ut av boksen. Men alle disse positive sidene tynges av problemer og negative sider som rett og slett overskygger dem. Kontrollenes stivhet og stive natur og det faktum at du føler at du kjemper mot spillet for å få det til å gjøre grunnleggende ting, er nok til at du får lyst til å rive av deg håret, og selv om jeg faktisk beundrer den strammere og kondenserte lengden på eventyret, er mangelen på sidemål eller måter å faktisk nyte verden på bare skuffende.

Hvis Savage Level kan forbedre hvordan dette spillet føles å spille, og redusere noen av de irriterende frustrasjonene, så tror jeg at Flint: Treasure of Oblivion kan underholde i sin korte varighet. Men slik det er nå, spesielt for spillere på konsoll eller som har tenkt å bruke en kontroller på PC, er det rett og slett for mye å ønske seg fra dette spillet for øyeblikket.