Forhåndsvisning av Unknown 9: Awakening: Et eventyr med mange oppturer og nedturer

Du kan nesten kjenne lukten av krydderselgerne på markedet når Anya Chalotra sniker seg gjennom den fiktive indiske byen Chamiri en gang tidlig på 1900-tallet. Chalotra spiller Haroona i Unknown 9: Awakening, men hva målet hennes er vet jeg ikke helt ennå. Det som er åpenbart er at hun har mystiske krefter til rådighet, ettersom hun er en såkalt Quaestor med evnen til å manipulere mennesker på en måte jeg ikke har sett i spillverdenen før.

Når to bevæpnede vakter ser meg og tilkaller hjelp fra sine følgesvenner, får jeg muligheten til å utforske mulighetene hun har, som rett og slett er å overta andre mens tiden fryser. Vi har gjort dette før, men den store vrien er at her kan du gjøre dette i flere faser. Hvorfor ikke ta en fiende og slå til mot en bensintank i nærheten av andre fiender, for så å ta den farligste motstanderen og smelle langøksen hans inn i en annen gruppe fiender, før du tar en tredje fiende og slår til mot den største trusselen bakfra.

Når du har gjort alt dette, starter tiden på nytt, og du får se kommandoene dine utspille seg i sanntid, i et system som er like tilfredsstillende som det er unikt. Jeg har aldri vært noen fan av stealth-konseptet, men dette oppsettet gjør det mye morsommere og mer kreativt å prøve å snike seg ubemerket rundt. For å oppnå dette kan du også enten dytte eller trekke fiender på en måte som minner om hvordan kraften ofte brukes i Star Wars-spill. Det finnes selvfølgelig et kampsystem også, som kommer godt med når du blir oppdaget og du ennå ikke har ladet opp systemet, kjent som Stepping, som lar deg overta andre menneskers kropper.

Dette er et standardoppsett og inkluderer øyeblikkelig drap av fiender du kan snike deg innpå bakfra, samt lette og tunge angrep som utføres med skulderknappen. På toppen av dette har du det vanlige utvalget av ulike pareringer og muligheten til å vike unna. Normalt sett tror jeg at jeg er ganske god på denne typen spill, men i løpet av de to timene jeg fikk muligheten til å spille fikk jeg aldri følelsen av god flyt i spillmekanikken, som dels virket stiv og dels ikke så responsiv som et godt kampsystem bør føles. I tillegg følte jeg at det var veldig rigid med take-downs bakfra, noe jeg håper utviklerne jobber med, da det er frustrerende å mislykkes med de enkle angrepene og bli oppdaget selv om man har sneket seg som en ninja og kommet seg ubemerket hele veien frem.

Etter å ha beveget meg gjennom den indiske byen, som på mange måter fungerer som en opplæring for Unknown 9: Awakening, blir jeg tatt med på en båttur der jeg møter Luther, en amerikansk cowboy-inspirert gentleman som Haroona snart slår seg sammen med etter at det viser seg at begge har mål som i det minste delvis overlapper: Hevn mot antagonisten Vincent Lichter. Alt dette presenteres i mellomsekvenser, som i Unknown 9: Awakening er gjengitt i sanntid. Dette gjør at de smelter godt inn i spillet, samtidig som de føles litt upolerte. I det hele tatt merkes det at utvikleren Reflector Entertainment er et litt mindre studio, og spillet balanserer hele tiden mellom å være lekkert og å ha en mer budsjettert stemning. Det kjører også konsekvent med 30 bilder i sekundet på konsoll, noe som er synd, da jeg tror dette virkelig ville hatt godt av 60 bilder i sekundet. For å gi en idé om hva du kan forvente deg grafisk kan jeg som en parallell nevne Banishers: Ghosts of New Eden.

Etter båtturen med Luther venter et jungelnivå, der sistnevnte er på jakt etter Morning Star uten å forklare nærmere hva det er (det er slett ikke det vi kanskje tror - men det skal jeg la deg oppdage selv), mens Haroona skal hevne drapet på sin mentor. Jungelscenen fungerer stort sett på samme måte som byen Chamiri, med høyt gress å gjemme seg i, stokker og steiner å gjemme seg under og mange fiender å snike seg forbi.

Etter hvert får jeg imidlertid flere verktøy å spille med takket være tre ferdighetstrær med opplåsbare fordeler. Siden jeg er glad i kampspill, går jeg for pareringskombinasjoner, mens de som vil også kan forbedre evnen til Step og overta andre figurer, eller dytte og dra fiender eller lignende. Om det er nok til å holde eventyret friskt i den estimerte spilletiden på 12-14 timer gjenstår å se, men den litt kortere spilletiden lover likevel godt for en innholdsrik spillopplevelse i disse tider hvor så mange titler er altfor lange.

Jungelnivået avsluttes med en bosskamp, som jeg dessverre ikke var helt imponert over. På den ene siden har vi det tidligere nevnte problemet med at kampmekanikken rett og slett ikke er stram nok, men jeg føler også at sjefen tåler altfor mye juling, og at det derfor blir en urimelig lang kamp som rett og slett ikke fyller møtet med spennende gameplay.

Alt i alt er det likevel et ganske positivt inntrykk jeg får fra Unknown 9: Awakening. I dag snakker vi ofte om AAA-spill, hvor AA-kategorien i utgangspunktet har forsvunnet, men det er i sistnevnte jeg hadde plassert dette eventyret basert på de to timene jeg spilte. Kampsystemet og de noe dårlige (og ofte tvilsomme) mellomsekvensene er mine største bekymringer, men forhåpentligvis vil alle som leter etter et klassisk eventyrspill i samme ånd som Banishers: Ghosts of New Eden eller A Plague Tale: Requiem ha noe å se frem til neste måned.