Fort Solis

I markedsføringen av Fort Solis har den lille utvikleren Fallen Leaf gjort mye ut av de store skuespillerne de har klart å knytte til prosjektet. Roger Clark, kjent fra Read Dead Redemption 2, spiller hovedpersonen Jack Leary, som er i konstant radiokontakt med Julia Browns rollefigur Jessica Appleton, mens allestedsnærværende Troy Baker også har en viktig rolle som den (kanskje) gale vitenskapsmannen Wyatt Taylor. Dette gir mening, for det sterke stemmeskuespillet får skinne gjennom en lav lydmiks som ligger som en tynn atmosfærisk hinne over de foruroligende og ensomme omgivelsene på den forlatte romstasjonen på Mars, Fort Solis, der mesteparten av spillet foregår.

Heldigvis har de dyktige skuespillerne også fått et kompetent manus å jobbe med. De stadige vekslingene mellom Jack og den fraværende Jessica gjør den ensomme vandringen gjennom de sterile korridorene i spillets første halvdel mer utholdelig og fungerer som et mentalt lys i mørket. Fraværende er også forskerne og de andre ansatte som burde befolke den tilsynelatende øde gruvestasjonen. I stedet snakker de gjennom lydfiler og videoopptak, slik vi er vant til fra spill som Dead Space og System Shock. Disse loggene blir ofte en usammenhengende blanding av tung utlegning og uinteressante hverdagsobservasjoner, men her smelter det hele sammen til en spennende, stemningsfull bakgrunnsstøy som understøtter det sentrale mysteriet.

Fort Solis ble skapt under Covid-19, og spillets utviklere har tydeligvis noe å si om ensomhet og hvordan en digital erstatning for menneskelig kontakt ikke alltid er nok. Selv de vakkert designede og grafisk detaljerte miljøene dreier seg om dette, som måner i bane rundt en planet. Dette gjelder i det små, med de realistiske refleksjonene på et fettete nettbrett som illustrerer hvordan stasjonens innbyggere har klamret seg til enhver form for kontakt eller distraksjon, og det kan observeres gjennom interaktive objekter som boksesekker og Rubiks kuber som minner oss om hvordan vi noen ganger bruker både kropp og sinn for å overvinne en følelse av isolasjon. Ja, det er noen ujevnheter her og der, og miljøene har ikke helt det detaljnivået som de nyeste AAA-spillene skjemmer oss bort med. Men med tanke på utviklerens størrelse er presentasjonen svært, svært imponerende og absolutt et stort steg opp for denne typen historietunge spill. Det er også ypperlig optimalisert, og jeg opplevde ingen nevneverdige feil eller bugs.

Selv om utvikleren har hatt en klar visjon for spillets historie og miljø, kan man dessverre ikke si det samme om gameplayet. Faktisk er det vanskelig å forstå hvorfor Fort Solis i det hele tatt trenger å være et spill. Der gangsimulatorer som The Vanishing of Ethan Carter bruker spillmekanikker for å understøtte den sentrale fortellingen, og de mange eventyrspillene inspirert av Telltales The Walking Dead bruker interaktivitet for å skape intensitet og mulighet til å påvirke fortellingen, virker det som om Fallen Leaf har inkludert gameplay mer som en innrømmelse til spilleren.

Den primære spillsløyfen består av møysommelig leting i rom etter rom etter ledetråder som kan avsløre hva som skjedde på stasjonen. Det er ingen gåter, og du trenger aldri å tenke over hva du bruker en gitt gjenstand til. Av og til er du heldig nok til å snuble over et nøkkelkort som låser opp flere rom på stasjonen, og så kan du vandre gjennom de samme monotone korridorene på jakt etter nye gjenstander du kan se på og ta på, men sjelden interagere med.

Problemet illustreres tydelig når det faktisk skjer noe dramatisk, noe som typisk er mellom spillets fire akter, og oftere mot slutten av spillet. I det ene øyeblikket gir spillet deg en klønete, dårlig forklart quick-time-hendelse å forholde deg til, og i det neste tar det ganske enkelt kontrollen fra deg og overlater Jack (eller en annen spillbar figur) til seg selv. Hvis utvikleren hadde en plan for hvordan spillet skulle forbedre opplevelsen, gjemmer den seg like godt som den irriterende lille gjenstanden du trenger for å komme deg videre til neste rom, og som du må lete møysommelig etter.

Fort Solis tar omtrent fem timer å fullføre, men det hele kunne vært over mye raskere hvis Jack ikke hadde trasket av gårde i et så uendelig sakte tempo. Det gir absolutt mening at en tungt utstyrt karakter ikke løper og hopper rundt som en annen Super Mario. Men dessverre er tempoet så lavt at man mister lysten til å utforske stasjonen for å finne samleobjekter, lydfiler og andre gjenstander som understøtter spillets univers. En liten joggetur kunne virkelig ha gjort underverker og gjort Fort Solis til et morsommere og mer overkommelig spill.

Som det er nå, er Fort Solis en stemningsfull opplevelse med imponerende grafikk og en langsom, men interessant hovedfortelling. Men som spill kommer det til kort på mange parametere, med lav interaktivitet, dårlige quick time events og utforskning som sjelden føles givende. Jeg kan bare forestille meg at de faktiske spilldelene ble lagt til mest som en ettertanke, og det er synd, for det som til syvende og sist kunne ha vært ganske spesielt, ender opp med å bli ganske intetsigende.