La dette være sagt først som sist. Jeg fortrekker heller å se at travhesten på Bjerke - den som kan skaffe meg milliongevist - brekker beinet i første sving og blir avlivet, enn å tape i Fifa over nett.

Aller verst er det å lide nederlag mot en eller annen avskylig snørrunge på andre siden av dammen som påstår at han er bedre i "soccer" enn hva jeg er. Da skal det vanskelig gjøres å ikke lire av seg et par amerikanske gloser, tygge de godt og spytte de tilbake gjennom mikrofonen i ren frustrasjon, pur forbannelse og vilt raseri. Omkamp er det ikke snakk om, da kontrollen min har blitt nykonstruert mot veggen på andre siden av rommet. Fytti pokkern, det føles alltid som et superemosjonelt kick i det analogene forlater håndflaten min og flyr gjennom rommet som et skjenebrett i slottsparken på sensommeren. Man kan jo spørre seg, er det verdt å sløse hundrevis av kroner kun for et øyeblikks tilfredsstillelse? Nei, veldig sjelden. Det er som å spise seg for mett på godteri. Det føltes så riktig der og da, som om kun et valg lyste foran meg, nærmest med en glorie rundt seg. Faen...

Mannen bak disken på Elkjøp smiler bredt når han ser meg spasere mot kassaområdet med hodet på skakke, blikket fokusert på det blå-grønne, møkkete teppe.
- Jasså gitt, er det deg igjen? Ny kontroll formoder jeg?
Jeg kikker opp med et forfalsket halvsmil og svarer tilnærmet høflig.
- Ja, sånn er det vet du. Man glipper den fort i kampens hete.
Underteksten var mer lik "hold kjeft, ellers...".

Jeg har ikke andre enn meg selv å takke. Det er bare det at følelsen av å konkurrere mot en menneskelig motstander på andre siden av planeten gir meg et enormt konkurranseinstinkt. For mye for mitt eget beste. I mitt sinn er det alltid snakk om et oppgjør mellom en mester og en uverdig utfordrer. Tror virkelig denne spilleren han har en brøkdels sjans mot selveste Brekken? Her må noen settes på plass, og det er ikke meg. Med det som utganspunkt blir fallhøyden er par hundre prosent høyere. Poenget er at jeg skal være best. Jeg er best! Hvertfall til det motsatte er bevist, som det ofte blir. Og det er nettopp da jeg må ta "the walk of shame" til Daniel på Elkjøp. Ja, han heter faktisk det. Daniel. For en idiot.

Jeg nekter å tro at jeg er den eneste som lar seg begeistre over nettspillets fantastiske utfordringer. Det åpner for helt nye arenaer, om ikke dimensjoner. Forskjellige mennesker, med forskjellige spillestiler. Ulike lag, med ulike taktikker. De er totalt annerledes å bryne seg på enn kompiser og annen lett oppvarming. En større, mer utfoldende mental forberedelse finner sted, for man vet at ens navn og rykte står på spill. Vinneren står igjen med all rett til å rakke ned på sin motstander. Om det er drittslenging eller psykisk mobbing er opp til hver enkelt. Det er fælt å si det, men en seier smaker som bacon etter fylla når man i tillegg får skyte rivalen med verbale klasebomber. Men så har du også de som velger å frede sportsånden , takke for kampen, og ta fatt på nye oppdrag. Ikke så mye som et "EID!!!" engang. All respekt til de, jeg klarer deffinitivt ikke. Tar selvkritikk.

Det er igrunn ganske merkelig hvordan et spill kan få oss bergtatt i årevis. Nå har ikke Fifa 09 vært ute så lenge enda, men jeg tar det for gitt at jeg fremdeles storkoser meg med tittelen når det runder ettårsdagen. Så bytter jeg til 2010 selvsagt. Men la oss se på andre spill da, som f.eks Halo serien. De to siste tilskuddene har jo gått, og treern går vel fremdeles sin seiersgang på norske og internasjonale Xboxer, samt nettlinjer. Lenge etter sin lanseringsdato. Hva får oss til å logge på Live og skyte oss gjennom de samme banene gang på gang? Jeg har mitt personlig svar, men det kan ikke defineres som en holdbar fasit. Min erfaring er at det å møte ny motstand med forskjellige ferdigheter hele tiden blir en ny utfordring, og hver gang man nedkjemper sin motstander føler man mestring. Man erkjenner for seg selv at man er en vinner, en sabla god spiller. Et voldsomt konkurranseinstinkt kicker inn i det man plukker opp sin første battle rifle og kaster skeptiske blikk over skulderen. Alltid en fryd å få "first blood".

Et annet aspekt, og muligens det viktigste er community delen. Det er et myldrende sosialliv over Halo-nettet. Folk blir kjent og kaster seg inn i krigen som nye kamerater. Personlig har jeg skaffet meg venner for livet, og møtt opptil flere av de. Når en bunch med ungdommer kan kjøre en time for å dele felles interesse med en klan som dyrker satan til daglig, så sier det seg selv at Halo har klart noe ganske så utrolig. Vi ble advart på forhånd, vinner dere så dypper vi hele gjengen i sirup og kjører en ananas opp der sola aldri skinnner. Likevel tok vi utfordringen på strak arm og kjørte avsted til 666's hovedkvarter. Det viste seg at gutta var en hyggelig gjeng, med pølsekiosk og forkjærlighet for Master Chief. Når man kan møte så orginale karakterer via nettets fantastiske verden, så er det ikke rart man stadig rømmer til dette fascinerende universet. Man vet aldri hvem man støter på. Og støter jeg på nissen, så drar jeg han i... skjegget.

Ha en god helg!

Good Blogg;)

Har faktisk aldri kasta kontrolleren i veggen (med vilje) .

Eg må sei at eg får meir konkurranseinstinkt mot venner og slekt. Det er dei som er kjekke å knuse og le av^^

For en blogg!
Har nok ikke kastet kontrollen, men velger å tro at du tok deg en kunsterisk frihet og overdrev på dette området.

Jeg skal innrømme at jeg knuste min første Gameboy i sin tid, i ren frustrasjon over å ikke klare "den ene bossen" i "det ene vampyrspillet". Ettersom jeg ikke fikk noen ny da jeg klaget til mamma lærte jeg meg å kontrollere nervene når jeg spiller.

Artig blogg, og god helg til deg også. Spill med måte!

Feigt at Thor Bejamin får bloggen sin på sånn fet reklame på framsida

Jeg har også ødelagt 2 PS3 kontroller... men jeg kaster dem ikke i veggen, jeg knuser dem i tastaturet som er rett under meg

Det betyr 1 stk kontroller borte og 1 stk tastatur borte.... Så jeg har begynt å legge tastaturet en annen plass mens jeg spiller hehe

Synes aldri det å tape er noe ille, bare hvordan man taper.
Et klassisk eksempel er når du leder(FIFA, o.l.) med et mål på overtid på 90 min. og motstanderen klarer og snu det med ett da og ett til i ekstraomgangene, ja da er det ikke artig å spille! (Ingen ting som flyr i mitt rom, men heller litt hopping og stamping i gulvet + noen brøl(ingen skader skjedde). Et lite hint. Ikke kast kontrollen, men heller slå deg selv i hodet med en pute og/eller stapp fjeset ditt i den og brøl så høyt du kan(Not a personal experience) )

Skulle til og kaste ut tvn gjennom vinduet( fra andreetasje) på grunn av noen bugs som kosta meg mange hundre kroner Spillet som forsaket hendelsen var far cry wii et meget dårlig kjøp. Kjenner flere som har ødelagt spill utstyr i raseri.

For meg holder det bare å klipe ekstra hardt i kontrolleren så går det over etter en stund

Wow! Det er ikke urettferdig i det heletatt at du får denne på "førstesiden"! Denne bloggen er rett og slett det beste jeg har lest noen gang!

Kaste TV'n faktisk

Jeg pleier og delje kontrollen i hue, noe jeg bør slutte med siden det gjør veldig vondt xD

Når jeg tenker etter knuste broren min faktisk PSP'en en tid tilbake...

Tekken 2 får fram sinnataggen hos meg. 4stk psone controller. 1stk psone konsoll. På ps2 DOA2 og Tekken4 ut av vinduet.

En kompis av meg knuste xbox360 kontrolleren sin bare ved å klemme på den. Da hadde han død en gang på Call of duty 4.

Pleier som oftest å holde nervene under kontroll når noe jeg absolutt helst vil ungå skjer i et spill, pleier noen ganger å sparke i en pute eller no'...

Haha.. De 666 gutta er en koslig gjeng ja. Har ikke møtt dem i levende kjøtt og blod men spillt en del med de!(hvis vi tenker på de samme da^^)

Hehe, er nok samme gutta ja