Norsk
Nyeste
Atrás

Blogger

Her kan du kommentere alle brukernes blogger

I visshet om at jeg må i vei å handle julepresanger, er jeg også klar over at jeg er nødt til å innom et kjøpesenter ettersom hele Steinkjer sentrum er nedlagt som følge av monstersenteret vi har fått bygd bare et hundretalls meter nedom det som tidligere var ei yrende handlegate. Nå er Kongensgata forlatt, hjemsøkt og svært lite majestetisk. Derfor går jeg nå mot de svære skyvedørene på det enda større handlemagasinet som hviler i horisonten som en forvokst, kolossal klump trolldeig ingen egentlig har tenkt å bruke. Jeg trer inn i betong- og glasskonstruksjonen, og i det dørene glir igjen bak meg kan jeg høre en stemme i hodet mitt. "Velkommen til Amfi Steinkjer; kapitalismens rævhøl."

Jeg er fast inventar på kjøpesenteret. De aller fleste er nødt til å være det, ettersom næringsliv kun kan overleve i symbiose med andre butikker og tjenester. Også så mye folk. Uansett hvor du går er det folk. Noen ser på deg, andre ikke, men det er så mange øyne på senteret at du alltid har øyne på deg. Samme hva du gjør er du nødt til å hold armene unna deg, helst tre-fire meter unna skrittet, nesa eller andre kroppsåpninger. Du vil jo ikke at tilfeldig forbipasserende, som etter en lang dag med handling vagger mer utslitt fram og tilbake enn de faktisk passerer forbi, skal tro at du er ekkel og pervers. Og gud forby om du skulle plystre på en sang eller gi fra deg noen lyder om du går alene. Da ser de på deg som om du burde hatt på deg tvangstrøye, kjetting eller lignende.

Problemet med å handle inn julegaver er å blinke ut riktig gave til riktig person. Spesielt søstrene mine er vanskelige å plukke ut noe til. De er tross alt jenter, noe jeg ikke er. Jeg trulter inn på et foretak som, av en eller annen grunn, har spesialisert seg på juggel og nips. Selv kaller de det interiør. Det virker som om interiørdesign er en konkurranse om å ha flest mulig ting som ikke ligner det fjerneste på hva de egentlig er beregnet på å brukes til. Krus med dekorasjoner og en skulptur på kanten av koppen slik at det gjør vondt å drikke av den? Check. Ei sukkerskål med flere valker enn Erna Solberg? Check. Salt- og pepperbøsse formet som respektivt ei larve og en do? Forstyrrende, men check. Det virker som om designere har bestemt seg for å kollektivt gå i mot alt som heter bruksverdi for deretter å fylle tomrommet med misformede vederstyggeligheter til hjemmet. Jeg ender opp med ei skål med horisontale striper og noe jeg håper er tegninger av Hattifnatter fra Mummidalen og ikke noe i overkant kontroversielt.

Pappa får ei bok, noe som jeg egentlig hadde tenkt å holde kjeft om, men jeg røpte skålgaven i forrige avsnitt, så da må jeg gjøre et poeng ut av det å drite i resten av familiens ønske om en spennende gaveåpningsøkt. På bokhandelen, som er pent gjemt vekk mellom to hundre klesbutikker og sekstisju parfymeri, finner jeg ei kø som kunne strekt seg på tvers over et lite europeisk land. Etter å ha kjempet jeg gjennom rundt regnet en time med køventing er det min tur i kassa. Jeg betaler for boka og kvinnen bak disken spør om hun skal pakke den inn for meg, noe jeg så klart takker ja til. Deretter sukker hun og sier at hun kan sende med meg papir hjem slik at jeg kan pakke inn den selv. Dette gjør meg irritert fordi (1) jeg allerede hadde brukt over seksti minutter av mitt liv med en svett nepeånde i nakken. (2) Hvorfor i alle dager spør hun om hun skal pakke inn en gave for meg, når hun et halvt sekund etter skal fortelle meg at jeg er nødt å gjøre det selv? Hun bør seriøst bli flinkere på practical jokes. Dessuten så (3) suger jeg til å pakke inn selv.

Vel hjemme igjen, glad for å ha unnsluppet det forferdelige marerittet av folkemengder, butikker og offentlige toaletter, hvor det for øvrig også var en buttload med folk, no pun intended, men likevel fortvilt over oppgaven som ligger for mine føtter. Jeg skal pakke inn ei bok. Bordet er gjort i stand på forhånd, og foran meg ligger ei bok, gavepapir, teip, silkebånd og en slik fancy rosett. Først prøver jeg å brette gavepapiret rundt boka slik jeg har fått det for meg at det skal gjøres, etter timeslange observasjoner av mine søsken når de har pakket inn pakker. Det går mildt sagt til helvete og etter Norli-papiret mitt er knøvla i stykker, er jeg nødt til å finne en substitutt for glanspapiret jeg forsøkte med først. Kopipapir får duge, og det funker faktisk. Trikset er å teipe fast papiret til selve gaven i stedet for å pakke det rundt gaven. Der papiret ikke henger sammen eller papiret revner, noe som kan skje, dekker du bare med noen rosetter. Til den du er mest glad i av alle kan du også bare dekke hele dritten med rosetter. Kreativt innpakningspapir om ikke noe dyrt.

Men selv ikke etter å ha klart å pakke inn min første gave på egenhånd er jeg spesielt lykkelig. Jeg vet at jeg bare har kjøpt to gaver og at jeg må tilbake til det dårlig ventilerte og alt for store kjøpesenteret. I den visshet om at jeg må tilbake, sitter jeg på kanten av senga og fostervugger. Samme hva jeg gjør blir jeg kjent med folk. Folk som hele desember hinter om at de har tenkt å kjøpe julegave til deg, men du aner ikke hvilken verdi julegaven har, og vet ikke om du skal kjøpe en kaviardrapert tjuefirekarats diamant- og platinaring eller om du skal kjøpe en pakke Corn Flakes. Samme hva du gjør vil det kapitalistiske dragsuget ha kjørt enda hardere fast og enda lengre ned i den gjørma som er økonomien. Snart havner du nede på bunnen sammen med EU og USA, så bare pass på menneske! Selv om du er nordmann så betyr det ikke at du har økonomisk udødelighet. I juletida venter alle på et mirakel, men mirakler hender sjeldent, spesielt på bankkontoer.

Darling! Fetch The Battle-Axe! Det er bare ti dager igjen.
  • 0
Har jeg ikke lest denne tittelen før et sted?
  • 0
Glad jeg unngår alt stresset med å kjøpe gaver.
"Jeg har fått Xenoblade til wii, som jeg vil anbefale på det varmeste. Spillet er så bra at det er flaut at det ikke er mer kjent." - Royality Indeed.
  • 0
Julehandel er noe av det morsomste i hele året, sånn ellers er jeg ikke en man-lady
Skraper pengekassa mitt hvert år, og følelsen av gavmildhet gruser følelsen av å være blakk
Førjulsmareritt, bra tittel! Tenker på filmen så klart
Å tenke seg om før man snakker er som å tørke seg i ræva før man driter
  • 0
A Nightmare Before Christmas er selvfølgelig inspirasjonskilden til navngivninga av teksten.
  • 0
Elsker måten du skriver på!
  • 0
Jeg sverger på at du, med disse fantastiske skriftene, er eneste grunn til at jeg klarer å stå opp kl altfor-tidlig på morgenen!
A sense of humor is a major defense against minor troubles. -Mignon McLaughlin
  • 0
  • gnyg
  • gnyg
Enda en god blogg.

Kjøpepress er det jeg hater med jula.
Is it the fear to fall in space that keeps us from understanding? The only way to find the power is to look inside Increase your fall on purpose and let this river flow Now you hold this secret, appeared out of the vacuum of space - Gojira
  • 0

For å diskutere må du være innlogget. Om du ikke er medlem ennå - bli medlem nå!