Sigh er et band som har vært mye omdiskutert i metal-media i det siste. De er en ganske merkelig gruppe, de spiller en form for symfonisk metal med svartmetallvokal, orkestrale oppsett, masse merkelige ukjente instrumenter og synth. Og de kommer fra Japan. Det skulle forklare mesteparten av hvorfor de er så omdiskutert, men hva er det man diskuterer? Folk klarer rett og slett ikke å bestemme seg for om de liker gruppa eller avskyr alle de eksperimentelle ideene. Ut ifra denne plata skjønner jeg hvorfor. Hvor skal jeg begynne...

For det første, i Sigh sin verden, er det tydeligvis ikke mulig å lage en sang som er hundre prosent uten corny partier som får deg til å riste på hodet i ren irritasjon. Men det er heller ikke mulig å lage en sang uten en del fenomenale partier som gjør de tragiske partiene enda bitrere å høre på. Det er risikoen med å eksperimentere på det nivået disse japaneserene gjør.

De to første låtene er et testamente til dette faktum. "Purgatorium" er en symfonisk-inspirert låt, med en drøss med riff som fester seg på hjernen fra første sekund, på godt og vondt. Noen av melodiene er nemlig herlige og oppfriskende, imens andre melodier er banale og uoriginale som få. Vokalen har en tendens til å høres svak ut innemellom, mye takket være den tamme produskjonen som svekker mye av materialet for styrke. Pianoet og fiolinen legger et fint slør over de verste problemene, og sangen er i helhet ganske bra. Men som sagt, noe funker, noe feiler.

"The Transfiguration Fear" er eksempelet på hvordan Sigh roter det til. Melodiene i denne låta er helt grusomt uoppfinnsomme, og det hele kommer over som en hardcore MGP-låt. Vi får blandet inn irriterende synth og bongotrommer, og selv om det kvinnelige vokal-partiet er av de bedre, redder det ikke sangen fra å utvikle seg til en kolbøtte av en polka-jazz-metal fusion som heldigvis forsvinner opp sin egen ræv etter fem minutter.

Eksperimentelle band kommer ikke foruten noen konsept-komposisjoner, og det får vi her i form av en 40 minutter lang sang delt opp i syv deler, som handler om fobier mot søvn. "Lucid Nightmares"-sagaen viser seg også å være en polariserende komposisjon, og siden den omhandler så mye, skal jeg prøve å forklare hele låta i korte trekk.

For det første både inneholder låta utrolig mange små avstikkere, altså samples, tatt fra filmer, internett, you name it. For det andre er det bare på del 4, "Amnesia" at det faktisk gir en positiv effekt på låta. For det tredje har hele sangen like store humørsvingninger som resten av plata, og det er det som gjør at jeg ikke klarer å digge denne plata. Del 2, "Somniphobia" er en av de mer velbalanserte blandingene, den inneholder en lekker synth, og en del gode ideer som ikke går ned i dass. "Amnesia" er som en slags James Bond-hyllest med frekke rytmer som er halvt episk, halvt teit og kjedelig. Deretter fortsetter denne lange låta i denne duren hele veien ut, og til slutt står dommen klar; denne plata er halvveis genial, og halvveis oppkastfremkallende.

Det hjelper ikke at låter som "Amongst The Phantoms Of Abandoned Tumbrils" og "Fall To The Thrall" er nesten uten grusomheter. Plata står fram som et besudlet mesterverk som ikke er et mesterverk lenger fordi fyren som snekret sammen verket glemte å spikke vekk de dårlige ideene som dukket opp i prosessen. Men den får over gjennomsnittlig score, fordi de bra partiene er faktisk i et marginalt flertall, og fordi de bra partiene viser at dette bandet kan skrive fantastisk materiale som setter følelsene i sving.

Men faen for et rot denne plata er.

6.0 / 10

Nok et album som jeg aldri har hørt før og det var da ikke så gale dette her da

Takk for nok et tips på musikkfronten

vær så god, gleden er på min side