Jeg føler at jeg begynner å kvalifisere til å kunne kalles en sinnabloggforfatter, men denne gangen handler det derimot ikke så mye om hva jeg misliker. I stedet har jeg kanskje en forklaring på hvorfor jeg ikke liker noe - denne gangen manifistert i det vi nordmenn kaller "norsk film".

Ofte har jeg vridd meg i sofaen i rent ubehag under en privat visning av en norsk film, og jeg har som regel tilskrevet ubehaget til dårlig skuespill, elendig manus, grusom timing, amerikanisering av Norge gjennom filmkulturen eller trist produksjon.

Jeg tror ikke lenger på mine gamle unnskyldninger.

Åpenbaringen kom da jeg ga Rottenetter en sjanse. Det er ikke fordi filmen føles veldig realistisk eller sannsynlig i sin skildring av norsk aksjehandel. Nei, det er snarere det motsatte. Ved at filmen tar et så langt skritt utenfor hva man kan oppleve her til lands innså jeg plutselig hvorfor jeg opplever ubehag ved enkelte elementer i norsk film.

Det er fordi filmene ofte tar samtaler, reaksjoner og til tider også samfunnsutviklingen på kornet. HVA?! Jo, jeg mener det. Jeg har ikke hatt det minste lyst til å innrømme det, men det er altså dette standpunktet jeg har i dag. De kleine samtalene, de lite gjennomtenkte formuleringene og merkelige håndteringene av sosiale sammenkomster er ubehagelige fordi det ofte er slik det er. Det er ikke noe problem i utenlandske filmer, for da har jeg en naturlig distanse til innholdet. Det blir ubehagelig fordi det kommer for nært, og jeg føler meg avkledd og dum.

Ikke et vondt ord om skuespillet til Fridtjov Såheim og Christian Rubeck.

Dette var uventet. Kan nok ikke si at jeg har tenkt over det samme selv. Du burde gjøre Tor Eriks Åpenbaringer til en bloggserie.

Selv om filmer som "Få meg på for faen" og "Kill Buljo 2" har fått meg til å sjemmes av nasjonaliteten min (mest den første, den andre var bare en dårlig film), så ble håpet mitt for Norske filmstudioer gjenopprettet av bl.a. "Død Snø 2", som jeg fant fabelaktig! Planlegger faktisk å skrive en blogg på de to sistenevnte ogderes sjanger.

Selv om filmer som "Få meg på for faen" og "Kill Buljo 2" har fått meg til å sjemmes av nasjonaliteten min (mest den første, den andre var bare en dårlig film), så ble håpet mitt for Norske filmstudioer gjenopprettet av bl.a. "Død Snø 2", som jeg fant fabelaktig!

Få meg på for faen har jeg aldri sett, men det er jo åpenbart en klein film som ikke prøver på noe annet. Jeg elsket både Kill Buljo 2 og Død Snø 2 - Kort sagt elsker jeg alt som Tommy Wirkola kommer med. Du burde se Kurt Josef Wagle og Legenden om Fjordheksa.

Dette var uventet. Kan nok ikke si at jeg har tenkt over det samme selv. Du burde gjøre Tor Eriks Åpenbaringer til en bloggserie.

Skulle ønske jeg hadde nok åpenbaringer til å kunne lage en bloggserie av dem. Dessverre er det lenge mellom hvert lyse øyeblikk...

Jeg liker dem ikke på grunn av begredelig skuespill. De mumler og de snakker unaturlig. Ofte høres det ut som om at replikkene fint kunne passet i en bok, og i et manus man leser, men når de blir lest høyt føles det bare sykt unaturlig. Ingen snakker sånn lissom.

Mammon, sier jeg bare. Tv-serie, ikke film, men anyways. Ser ikke regissøren at skuespillet ser unaturlig ut? Ta grep!

Tror du tar norsk film på kornet der. Helt enig.

Tror det kan være mye sant i den åpenbaringen.

Generelt er vel mye av kritikken mot norsk film kun et resultat av at vi føler de små nyansene i mimikk og språk som vi ikke oppfatter i samme grad i fremmedspråklig film. Ja selv i svensk og dansk film har de færreste god nok kjennskap til språkene til å vite hva som er naturlig tale og oppførsel. Mange tror nok de har større forståelse for språk enn de egentlig har. Det handler om mer enn å forstå ordene som blir sagt... vel det ihvertfall min teori.

Selv om jeg helt klart lettere legger merke til unaturlig språk i norsk film, synes jeg det finnes mye bra norsk film. Føler at mange er litt vel forutinntatte og harde mot filmindustrien her hjemme.