Fortsettelse av: http://www.gamereactor.no/blog/cheezdoodle96/92113/#3023913.

Hvorfor sa jeg alt dette? Bryr noen seg? Bryr jeg meg? Høres kanskje dumt ut, men jeg vil ikke at noen skal se annerledes på meg bare fordi jeg har ME. Sykdommen har tidligere blitt sett på som en ikke-sykdom, noe som sitter i hodet, og en betegnelse man gir hvem som helst som har antydning til tretthet. Jeg har som nevnt tidligere flere problemer enn bare ME, noe jeg kanskje føler for å utheve ettersom ME-navnet har blitt så belastet etter hvert. Men for meg sitter det definitivt ikke i hodet. Hadde jeg virkelig ville sittet hjemme i ni år hvis det gjorde? Men ja, jeg vil ikke bli sett annerledes på bare fordi jeg har ME. Det er veldig greit med familien min som tar hensyn hvis vi skal på tur eller noe, men jeg vil ikke bli sett på som syk. Var noen venner av foreldrene mine på middagsbesøk en gang. Hun ene begynte å snakke med meg litt etterpå, og vi hadde en normal samtale helt til hun fant ut at jeg var «den syke». Da begynte hun med en gang å snakke om hvor flink jeg var som hadde orka å bli med å spise, at det var kjekt jeg kunne bli med... Jeg synes ikke jeg var flink. Jeg tenkte ikke over det engang. Jeg ville bare spise pizza med foreldrene mine og vennene deres, så da gjorde jeg det. Det var ikke slik at jeg kavet og strevet for å komme meg til middagsbordet. Det var ikke et tema å ikke være der. Hvis jeg skulle vurdert i timesvis om jeg var i stand til å gjøre noe eller ikke så hadde jeg aldri fått noe gjort. Hvis jeg vil gjøre noe så gjør jeg det. Da får jeg heller være litt ekstra sliten etterpå. Du kan godt ha forståelse for at jeg kan slite med å si nei til ting jeg egentlig ikke orker, du kan ha forståelse når jeg begynner å gå saktere, når jeg ikke orker å bli med på ting. Men ikke behandle meg som om jeg er syk. Et vrak som så vidt greier å eksistere. Jeg husker ikke hvordan det er å være frisk. Jeg vet ikke om jeg kommer til å vite det om jeg en dag blir frisk. Jeg er vant til å være syk. Hvis noen spør hvordan jeg har det, aner jeg ikke hva jeg skal si. Jeg har det kanskje bra i forhold til meg, men i forhold til deg? Det var dette som var så bra med skoleverkstedet. Vi fortalte dem minst mulig om sykdommen min bare for å kunne ha noen upartiske, og de var virkelig vidunderlige. De var blide for å se meg når jeg kom, behandla meg som en helt vanlig elev, og hvis jeg ikke kom så var det full forståelse for det, med full beskjed om at de kom til å ta meg imot med åpne armer dagen jeg orka å komme tilbake. Selv etter snart to år borte.

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg vet hvordan livet mitt hadde sett ut om ingenting av dette hadde skjedd. Jeg var fortsatt et barn da jeg ble syk, og til og med før det så hadde jeg blitt født med halv hoftekule på venstre hofte, som førte til at foten er én cm eller noe kortere, og at jeg måtte gå med alt fra rullator til krykker til rullestol, og jeg måtte gå til fysioterapeut bare for å lære å gå i en trapp med ett trinn per fot. Så helt normal har jeg vel aldri vært.

Men jeg kan da prøve å «ruminate» om hvordan livet mitt kunne ha vært, hvor enn vanskelig det er. Siden jeg var så ung da jeg ble syk så er det vanskelig å si om sykdommen min har hatt noe å si på utviklingen min som person. Eller, den har jo det, men hvor annerledes hadde jeg vært uten? Ikke så veldig, forhåpentligvis. Men hvor hadde jeg vært i livet? Jeg hadde nok enten tatt en utdannelse som kokk eller som noe innen vitenskap. Kanskje noe med data. Vet ikke hvordan det er med jobber for vitenskapsmenn, så la oss si jeg ble kokk, en av to barndomsdrømmer (den andre? Paleontolog, eller dinosaurforsker som vi kalte det). Jeg hadde nok endt opp med å ta kokkelinja på Time videregående, og hadde per dags dato nok hatt en jobb som kokkelærling på en eller annen restaurant. Det er det som er dumt med utdanning og jobbing, at du må jobbe deg opp. Drømmen min er egentlig ikke å bli kokk, det er å være kokk. Ha bygd meg opp et godt nok rykte til å kunne starte opp min egen café. Med arcademaskiner, bøker du kan lese, sofaer du kan henge i, og selvfølgelig god mat. Drømmen er å allerede være en etablert kokk, ikke å måtte bli en. But I digress. Jeg hadde nok fortsatt bodd hjemme, hatt de samme vennene, kanskje et par nye, og... ja. Det hadde vært ganske likt. Men samtidig det totalt motsatte. Som sagt (tror jeg) så aner jeg ikke hvordan det er å være frisk. Har vært syk så lenge jeg kan huske, så er veldig vanskelig for meg å prøve å sette meg inn i skoene til en frisk person. Sikkert like vanskelig som det er for en frisk person å prøve å sette seg inn i mine sko.

Til sist så vil jeg beklage om/at dette har blitt en rotete blogg, men jeg er ærlig talt lei av å skrive den nå, så det får bli som det blir. Jeg var i et litt dystert humør da jeg starta, som jeg som regel må være for å snakke om sykdommen min. Og jeg er ikke dyster. Ikke egentlig. Jeg liker å si at jeg blir deprimert og begynner å gråte av noe (personlig) én gang før jeg kommer over det. Og det er i de fleste tilfeller sant. De få gangene jeg virkelig har tenkt på situasjonen min så har jeg bare blitt skikkelig lei over det én gang for hver tanke jeg har, hvis det gir mening. Jeg kan selvfølgelig bli deprimert nå også, men ikke på samme måten. Tror jeg. Jeg pleier ikke å tenke noe særlig på det, og lever bare hver dag som den kommer. Som sagt så var jeg i et trist humør da jeg starta på denne bloggen, noe jeg ikke lenger er, så det er derfor vanskelig for meg å avslutte bloggen. Nå gleder jeg meg bare til venna minne kommer bort og vi skal game Tekken 7. Dat hype doe.

Ja, det får'n si. Tekster som dette setter ting i perspektiv. Selv om jeg har utviklet noen diagnoser i løpet av livet selv, har jeg aldri vært fysisk syk i den forstand at jeg tror jeg kan klare å kjenne meg igjen i det du beskriver. Det jeg derimot kan kjenne meg igjen i og som jeg både tror og håper du også sitter igjen med etter å ha skrevet dette, er en følelse av tilfredshet. Det letter godt på trykket å snakke om ting/blåse det ut, selv på internett.

Dette må være den mest personlige bloggen jeg har lest på GR ever, ganske tøft av deg å åpne deg så mye. Må innrømme jeg var usikker på hva jeg skulle svare her, men alt hørtes ganske slitsomt ut mtp sykdommen, men virker som du allikevel har humøret oppe. Glad det ble bedre for deg etter at du fikk skrevet dette, det å snakke ut og fortelle andre hjelper enormt.

Denne bloggen fortjener langt flere kommentarer

Samtidig er det nok vanskelig for de aller fleste å vite hva de skal si eller svare til en så personlig tekst. Jeg ventet bevisst en stund før jeg satte meg ned for å lese bloggen din - som er mye mer enn bare ukens bidrag til stafettbloggen - fordi jeg ville være i rett mental tilstand til å sette meg tilstrekkelig inn i det du skriver. Så, siden Glorfindel og Quinzel ikke ga deg noe i sine svar (neida) skal jeg gjøre mitt beste nå som turen er kommet til meg. Alle gode ting er tre, right?

Man kan vel trygt si at du har valgt å dele livshistorien din og din kamp mot verdens forjævlige virkelighet, for du spiller livet på HARD mode. Som Glorfindel sier setter det ting i perspektiv, fordi enkelte andres hverdagslige problemer og utfordringer består av å bli avvist av en jente de er forelsket i med hele livet, og de vurderer kanskje å ta livet sitt fordi de ikke vil leve uten vedkommende. Mens du kjemper en helt annen type kamp.

Ikke desto mindre, som en fyr som har CP og ble født 3 måneder for tidlig, kjenner jeg meg igjen i en del av tankemåtene du har, spesielt når det gjelder det å ikke ville bli behandlet annerledes. Ja du har en sykdom som er one of a kind og som tar på energinivået ditt, men du er jo for faen fremdeles et menneske med like rettigheter som alle andre. Det å tre forsiktig er som oftest ment godt og skyldtes folks manglende forståelse, men for deg blir det gjerne oppfattet på en helt annen måte enn de tenker over.

Tilstanden min når jeg ble født var så kritisk at de trodde jeg skulle dø, og legene sa til foreldrene mine at jeg aldri kom til å bli noen fotballspiller. Som følge resultat har jeg aldri likt fotball eller hatt noen spesiell forståelse for hvorfor folk er så glad i det. Det var først da jeg leste en blogg fra vår alles kjære Predator at det gikk opp en pære for meg om at fotball kunne være så mye mer enn bare folk som løp rundt på en bane og sparket en ball.

Men jeg skal ta for meg deler av det du skrev også, sånn at du kan få følelsen av at jeg har lest gjennom viktige punkter i din historie.

Del 1: Som barn med sterk astma var jeg også mye syk, spesielt i andreklasse. Men jeg husker ikke noe fra den tiden - har sikkert en megastalker på snap som husker enkelte detaljer, dog. Det tok også et par år før kontaktlæreren jeg hadde på barneskolen fikk forståelse for utfordringene mine. Enkelt forklart var at jeg ble tre ganger så sliten som de andre da jeg gjorde noe. Så hvis de andre hadde gått til og fra skolen eller til butikken én gang, så hadde jeg tilsvarende gjort det tre ganger.

Det første jeg kjenner meg igjen i er følelsen av anger du sitter igjen med etter å ikke ha fått oppleve leirskolen.

(Sidehistorie: Leirskole ja! Når søsteren min på 12 begynner å snakke om at hun gleder seg til hun skal på leirskole, vet man at man begynner å bli gammel. En følelse som virkelig har en tendens til å kicke inn når jeg fører seksuelle samtaler med en 16-åring på snap)

Har en tendens til å forveksle leirskolen med konfirmasjonsleiren, det var én av de jeg hatet så intenst, og jeg tror det var konfirmasjonsleiren. Husker heller ikke helt hvordan opplevelsen på leirskolen var, jeg husker bare at vennskapet jeg hadde med en fyr jeg hang veldig mye med i perioden, endte på en veldig brutal måte. Et par år senere var han blitt en kvinne, bokstavelig talt. Skrev en blogg om det på GR også.

Men der hvor jeg kjenner meg igjen, kommer når klassen skulle på klassetur til Gol i tiende, en tur jeg valgte å droppe fordi jeg heller ville sitte hjemme og spille Mafia II - hvorfor nedprioriterte jeg en klassetur for å spille et spill?! Hadde jeg bare den gangen forstått konseptet med hva det vil si å være sosial...

(hopper litt frem i del 1 av bloggen din)

Så du har også hatt benner'n for lærer'n!

Hadde crush på den 29-30 år unge kvinnelige kontaktlæreren jeg hadde på ungdomsskolen. Et noe utradisjonelt valg jeg gjorde der var å bli flyttet fra tyskklassen hvor hun underviste, og til spanskklassen fordi jeg ville være i samme klasse som barndomsvennene mine i de språktimene - venner jeg allerede hadde mistet kontakten med by that time. Når det gjelder læreren min, så ble hun gravid TO ganger i løpet av tiden jeg hadde henne - som om det hjalp på fantaseringen, liksom.

Ikke nok med det, men jeg hadde også crush på og var besatt av lillesøsteren til bestekompisen min i ganske mange år. Oh, but that's a story for another day - samtlige på GR vet navnet hennes. Skulle ha hjulpet kompisen min med Tekken 7 idag, hvis jeg ikke hadde hatt besøksforbud der...

Når det gjelder deg som person og bloggens tone, så må ikke disse taes under ett. På den korte tiden jeg har kjent deg har jeg på ingen måte fått inntrykk av at du er noen depressiv person i det hele tatt, men det er bare naturlig å formulere seg slik når temaet har en mørkere undertone. Hadde vært mer merkelig om du hadde brukt en i overkant positiv tone, men jeg tviler heller ikke på at du har masse humor i arsenalet ditt

Del 2: Bryr noen seg?-spørsmålet er veldig normalt og fornuftig å spørre seg når man deler noe av denne graden, men det at du er så bevisst på det sier det meste. Som jeg rådet en kompis til igår, så nøkkelen når man deler personlige tekster, hvordan man formulerer det frem og om man selv vet hvor man vil med det. Du har simpelthen tatt en oppgave fra Glorfindel der du har valgt å komme med en personlig touch, som samtidig gir brukere som leser denne bloggen en mulighet til å bli bedre kjent med deg og få et innblikk i hva du har gått gjennom i løpet av livet.

Det er brikker som faller på plass, deriblant reaksjonen din når jeg spurte om du ville ta over Stafettbloggen. Når man tilbringer mye tid på nett, er det en følelse uten like å oppleve at man blir SETT og ANERKJENT for den man er. Enten det er SirThomas med sine kontroversielle innlegg og gale historier, Quinzel som elsker all oppmerksomheten hun får av å være eneste jente på et spillforum, eller cheezdoodle96 som får det store ansvaret med å bære ukens aktivitetstiltak på sine skuldre.

Når jeg gikk gjennom en veldig tung periode i desember 2013, fikk jeg en privat melding av Tor Erik som ville jeg skulle vite at GR brydde seg. Han har siden den gang vært en av de personene jeg har hatt aller størst respekt for, siden han strakk ut en hånd til meg da jeg lå nede for telling.

For meg er det dette hva GR handler om - når du blir trygg nok på deg selv og forumet til å dele hva enn det måtte være, enten det er en blogg om noe som opptar deg veldig, en sterk mening som du vil slenge ut og ha innspill på, eller en personlig historie. Jeg er i hvert fall veldig glad for at du ga meg muligheten til å bli kjent med deg, og jeg håper du ser på GR som en form for familie, et fristed du kan komme og være akkurat den du har lyst å være

Wow, SirT. Den kommentaren din var ganske personlig den også, men vil gi deg skryt for en kjempefin tilbakemelding til cheezdoodle96! Det var bra skrevet And you got some good points right there.

Quinzel som elsker all oppmerksomheten hun får av å være eneste jente på et spillforum

Haha, måtte le der :p Det er vennskapelig og hyggelig oppmerksomhet her, føler meg inkludert, og det betyr mye u know. GR er amaaazing!^^ Jeg ble jo helt skremt bort fra spill.no eller hva den siden het for noen år tilbake, der var det en mye drøyere tone.

For meg er det dette hva GR handler om - når du blir trygg nok på deg selv og forumet til å dele hva enn det måtte være, enten det er en blogg om noe som opptar deg veldig, en sterk mening som du vil slenge ut og ha innspill på, eller en personlig historie. Jeg er i hvert fall veldig glad for at du ga meg muligheten til å bli kjent med deg, og jeg håper du ser på GR som en form for familie, et fristed du kan komme og være akkurat den du har lyst å være

This! Yes! Finnes ikke noe forum der ute som GR og brukerne her!

Lest og forstått

Tok meg endelig tid til å lese alle de tre bloggene. Har vært veldig lite innom GR den siste uken i hvertfall. Men, som Quinzel , dette var en meget, meget personlig blogg. Setter pris på at du delte dette, det var veldig kult gjort av deg. Som hun sier det må ha hjulpet mye å få skrevet dette og glad at det har blitt bedre.
Setter jo selvsagt også ting i perspektiv som Glorfindel nevner.
SirThomas kommer også med et par meget gode punkter.
Så uansett setter pris på at du delt litt historie om deg selv. Meget personlig blogg, ganske så tøft å lese dette. Syns ikke du skal bekymre deg for at bloggen ble rotete tvert imot vil vel jeg heller si.

Det jeg derimot kan kjenne meg igjen i og som jeg både tror og håper du også sitter igjen med etter å ha skrevet dette, er en følelse av tilfredshet. Det letter godt på trykket å snakke om ting/blåse det ut, selv på internett.

Var nær å skrinlegge hele bloggen, men er i ettertid glad jeg ikke gjorde. =)

Dette må være den mest personlige bloggen jeg har lest på GR ever, ganske tøft av deg å åpne deg så mye.

Hehe, jo takk. =)

Må innrømme jeg var usikker på hva jeg skulle svare her.

Det skjønner jeg godt, er ikke helt sikker på hvordan jeg skulle svart selv. Men setter veldig pris på alle ord.

Denne bloggen fortjener langt flere kommentarer

Mange takk.

Samtidig er det nok vanskelig for de aller fleste å vite hva de skal si eller svare til en så personlig tekst. Jeg ventet bevisst en stund før jeg satte meg ned for å lese bloggen din - som er mye mer enn bare ukens bidrag til stafettbloggen - fordi jeg ville være i rett mental tilstand til å sette meg tilstrekkelig inn i det du skriver. Så, siden Glorfindel og Quinzel ikke ga deg noe i sine svar (neida) skal jeg gjøre mitt beste nå som turen er kommet til meg. Alle gode ting er tre, right?

Man kan vel trygt si at du har valgt å dele livshistorien din og din kamp mot verdens forjævlige virkelighet, for du spiller livet på HARD mode. Som Glorfindel sier setter det ting i perspektiv, fordi enkelte andres hverdagslige problemer og utfordringer består av å bli avvist av en jente de er forelsket i med hele livet, og de vurderer kanskje å ta livet sitt fordi de ikke vil leve uten vedkommende. Mens du kjemper en helt annen type kamp.

Jeg har ikke så mye å si her, men veldig bra sagt, kanskje en smule rørende også. Bitte litt. Føles virkelig som du forstår meg.

Ikke desto mindre, som en fyr som har CP og ble født 3 måneder for tidlig [...] tilstanden min når jeg ble født var så kritisk at de trodde jeg skulle dø [...] Som barn med sterk astma var jeg også mye syk [...]

Har nesten akkurat samme historie, faktisk. Lå i kuvøse i lang tid, veide faretruende lite da jeg ble født. Innså ikke hvor alvorlig det faktisk var før nylig (" ") da vi snakka om min eldste brors fødsel, som også var for tidlig og med kuvøse. Han har, som meg, min mor og min søster, også astma, men hos han var det så ille at han måtte tilbringe flere måneder på Geilomo som barn. Jeg har heldigvis ikke hatt den mest alvorlige form for astma, men blir veldig tungpustet og får blodsmak av å f. eks gå mye. Har i tillegg allergi (gress, pollen og bjørk, tror jeg det var) i likhet med de tidligere nevnte familiemedlemmene.

Det tok også et par år før kontaktlæreren jeg hadde på barneskolen fikk forståelse for utfordringene mine.

Slet med skolen jeg også. På barneskolen var de greie, men på ungdomsskolen ble det bare vanskeligere og vanskeligere. De trodde faktisk det var snakk om skolevegring, og at moren min holdt meg hjemme. Noe jeg husker veldig godt fra åttende var da en av lærerne tok meg til siden og sa at hun og foreldrene mine hadde blitt enige om at jeg skulle begynne å ha gym, da det f. eks var flere folk med forkjølelse som fortsatt hadde gym. Jesus, hvor begynner jeg?

#1 Jeg hadde hatt fritak fra gym nesten hele skolegangen grunnet den halve hoftekula mi (en historie som nesten kunne vært en hel blogg i seg selv), med unntak av noen ungdomsskole elever som tvang meg og min venn med forstua fot til å ha gym da vi hadde en eller annen ordning hvor de var gymlærere. Nå skulle jeg plutselig begynne å ha gym fordi "forkjølte folk" hadde det?

#2 Dette er nesten det verste av alt: Jeg ble helt knust da læreren sa dette til meg. Jeg ble lei meg, opprørt, følte meg sviket av foreldrene mine. Og så kom jeg hjem, klar til å krangle med foreldrene mine. Jeg var kjempe sint. Men foreldrene mine? De ante ikke hva jeg snakka om engang. Det var første gang de hadde hørt noe av dette. Ikke bare hadde hun læreren sagt jeg plutselig måtte ha gym selv om jeg hadde hatt en ordning på det siden barneskolen, hun hadde løyet til meg. Blant alt snakket om hvordan folk som var forkjølte fortsatt greide å ha gym så satt hun der og løy meg i trynet. Løyet om hvordan hun og foreldrene mine hadde rottet seg sammen.

Tror kanskje hun kan ha vært ernæringsfysiolog, faktisk. Er i så fall enda en grunn til at jeg hater dem, alle sammen.

Enkelt forklart var at jeg ble tre ganger så sliten som de andre da jeg gjorde noe. Så hvis de andre hadde gått til og fra skolen eller til butikken én gang, så hadde jeg tilsvarende gjort det tre ganger.

Kjenner meg utrolig igjen i den setningen der!

Det første jeg kjenner meg igjen i er følelsen av anger du sitter igjen med etter å ikke ha fått oppleve leirskolen.

Var liksom det vi hadde gått hele året og gleda oss til. Er det jeg mener når jeg sier at det er "eneste grunnen til at man går i sjette/syvende".

Et par år senere var han blitt en kvinne, bokstavelig talt. Skrev en blogg om det på GR også.

Damn, boi! Høres ut som en blogg jeg må lese.

Men der hvor jeg kjenner meg igjen, kommer når klassen skulle på klassetur til Gol i tiende, en tur jeg valgte å droppe fordi jeg heller ville sitte hjemme og spille Mafia II - hvorfor nedprioriterte jeg en klassetur for å spille et spill?! Hadde jeg bare den gangen forstått konseptet med hva det vil si å være sosial...

Er så altfor lett å se tilbake og angre, er det ikke?

Så du har også hatt benner'n for lærer'n!

Har du noen gang sett Suits? Læreren min var en blond Rachel.

Har alltid syntes australsk og fransk var de "hotteste" engelske aksentene, men maaan, da læreren min snakka amerikansk, med de bløteste T-ene denne siden av Kristiansand... Kunne fått hvem som helst til å smelte.

Når det gjelder læreren min, så ble hun gravid TO ganger i løpet av tiden jeg hadde henne - som om det hjalp på fantaseringen, liksom.

På ungdomsskolen hadde vi en barmfager lærer som også hadde det med å bli gravid. Mon tro hvorfor kunst delen av kunst og håndverk var så populær.

Når det gjelder deg som person og bloggens tone, så må ikke disse taes under ett. På den korte tiden jeg har kjent deg har jeg på ingen måte fått inntrykk av at du er noen depressiv person i det hele tatt, men det er bare naturlig å formulere seg slik når temaet har en mørkere undertone. Hadde vært mer merkelig om du hadde brukt en i overkant positiv tone, men jeg tviler heller ikke på at du har masse humor i arsenalet ditt

Jo, takk. Liker da å tro at jeg har i hvert fall noe humor i arsenalet mitt. Er det ikke det de sier at søskenflokkens yngste også skal være den morsomste?

Del 2: Bryr noen seg?-spørsmålet er veldig normalt og fornuftig å spørre seg når man deler noe av denne graden, men det at du er så bevisst på det sier det meste. Som jeg rådet en kompis til igår, så nøkkelen når man deler personlige tekster, hvordan man formulerer det frem og om man selv vet hvor man vil med det. Du har simpelthen tatt en oppgave fra Glorfindel der du har valgt å komme med en personlig touch, som samtidig gir brukere som leser denne bloggen en mulighet til å bli bedre kjent med deg og få et innblikk i hva du har gått gjennom i løpet av livet.

There he goes again, den vise, kloke ordsmeden Thomas. =)

Det er brikker som faller på plass, deriblant reaksjonen din når jeg spurte om du ville ta over Stafettbloggen. Når man tilbringer mye tid på nett, er det en følelse uten like å oppleve at man blir SETT og ANERKJENT for den man er*. Enten det er SirThomas med sine kontroversielle innlegg og gale historier, Quinzel som elsker all oppmerksomheten hun får av å være eneste jente på et spillforum, eller cheezdoodle96 som får det store ansvaret med å bære ukens aktivitetstiltak på sine skuldre. [...] For meg er det dette hva GR handler om - når du blir trygg nok på deg selv og forumet til å dele hva enn det måtte være, enten det er en blogg om noe som opptar deg veldig, en sterk mening som du vil slenge ut og ha innspill på, eller en personlig historie. Jeg er i hvert fall veldig glad for at du ga meg muligheten til å bli kjent med deg, og jeg håper du ser på GR som en form for familie, et fristed du kan komme og være akkurat den du har lyst å være **

*Virkelig. Stafettbloggen åpna virkelig opp en ny verden for meg. Har luska rundt på GR og sett hvor trivelig familien har virket, men det er noe helt annet nå som jeg virkelig har blitt en del av det.
**Likewise! Det har vært en ære, Tommy Gun. Der er som Quinzel sier, finnes virkelig ikke maken til Gamereactor.

Tok meg endelig tid til å lese alle de tre bloggene. Har vært veldig lite innom GR den siste uken i hvertfall. Men, som Quinzel , dette var en meget, meget personlig blogg. Setter pris på at du delte dette, det var veldig kult gjort av deg. Som hun sier det må ha hjulpet mye å få skrevet dette og glad at det har blitt bedre. [...] Så uansett setter pris på at du delt litt historie om deg selv. Meget personlig blogg, ganske så tøft å lese dette. Syns ikke du skal bekymre deg for at bloggen ble rotete tvert imot vil vel jeg heller si.

Takk! Setter veldig pris på alle tilbakemeldingene.