Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Nyeste
Atrás

Blogger

Her kan du kommentere alle brukernes blogger
Solmyr Raven
Offline
Solmyr Raven
I dag er jeg litt betenkt. Litt dyp. Dette handler om gaming. Gaming som hobby. Ja, og de fire veggene. Du vil snart forstå hva jeg mener, men skulle du lete etter en blogg om hva jeg spiller for tida kan du lete andre steder. Forøvrig spiller jeg Badlands og Nightmare-delen er et torturkammer uten like, laget av onde spillskapere som vil oss gamere vondt!!! Der var det sagt. Over til det jeg skulle skrive om...


Jeg leste forleden at forskere og allskens forstå-seg-på-ere nå mener de kan si at de som gamer mye har en slags psykisk lidelse. Forstå meg riktig; psykisk lidelse har mange ulike grener og betyr ikke nødvendigvis at man er komplett gal.

Joda, jeg kan forstå at spillavhengighet på lik linje med skjermavhengighet etc. kan regnes som en lidelse siden man bli avhengig og ikke kan leve en dag uten. Selv er jeg klistret til både spillskjermen og mobilskjermen godt over grensen i gjennomsnittet for hva som regnes som et sunt bruk. Tar jeg skade av det? Nei, for jeg kan godt gå en dag uten gaming. Jeg MÅ ikke game hver dag. Er du avhengig, nesten som en alkoholiker, får du nok abstinenser av å ikke game en dag. Er du så avhengig kan man kanskje si at det er blitt en lidelse. Ikke på lik negativ basis som feks. alkohol eller rusmiddler, men likevel ikke helt positivt heller.

Men jeg kjenner samtidig at jeg blir provosert over alt vi ikke bør gjøre her i livet. Spiller du ca. 2-5 timer om dagen er du stemplet som en som har en psykisk lidelse. Jeg vil bare si at dette ikke trenger å gjelde alle og en hver. Nei, for selv fikk jeg gaming som hobby igjen, etter å ha blitt bitt av basillen ved release-en av "Zelda - Breath of the wild" for ca. et år siden.
Dette var en hobby jeg hadde i mange år. Helt til det ble mer tid brukt på jobbing samt festing når jeg hadde fri. Gaming forsvant . En trofast hobby som sto som en venn i mange år.

I barndommen vokste jeg opp i et strøk uten mange barn på min egen alder. Jeg elsket å leke ute og fantasere om drømmeverdener og slikt. Når jeg tenker etter, føler jeg meg gammel ved å fortelle det. Jeg var ca. 5 år da jeg fikk en brukt, gammel Nes med en håndfull spill. Super Mario Bros. og Mega Man 1-3, samt noen til. Jeg elsket å spille med mamma på Super Mario samt se på pappa spille Mega Man (for det var for vanskelig for meg).
En jul litt senere fikk jeg Nintendo 64. En ny verden åpnet seg for meg. Ved å spille Mario 64 var det som å entre fantasiverdenene mine på en måte, og det skapte nye som jeg kunne utforske på en skjerm, samt tredimensjonalt. Dette toppet seg helt da jeg fikk Zelda - Ocarina Of Time til min bursdag. Det var en helt spesiell følelse. Et gaming-moment jeg sent ville glemme.
Spill ble hobbyen min. Samtidig likte jeg fortsatt å leke ute, så min kjærlighet for gaming overtok ikke livet mitt.

Gaming fulgte meg gjennom barndommen. Jeg vil ikke skryte av at jeg hadde en drøss med spill. De jeg hadde satte jeg stor pris på. Jeg var ikke bortskjemt. Det var kun ved spesielle anledninger jeg fikk spill.

På ungdomsskolen ble alt et mareritt. Jeg fikk en slags reddsel. Mulig jeg følte meg anderledes, var redd for konflikter eller at det ble for mange personer å forholde seg til da klassen ble utvidet radikalt. Alt ble så røfft. Min komfortsone ble brutt ned. Hver dag gikk jeg med en frykt. Fristedet var hjemmet mitt. Der kunne jeg høre musikk og game, stort sett med min bror. Det ble min flykt fra virkeligheten. Jeg oppdaget Halo og størst av alt; The Elder Scrolls III: Morrowind.
Jeg mistet og fikk venner iløpet av ungdomstiden. Ved Videregående, hvilket var et fantastisk år, mistet jeg desverre alle vennene jeg hadde. Vi vokste fra hverandre, og de prøvde ikke å innkludere meg eller prøve å ta vare på det vi hadde. De forente en gjeng som jeg ikke fikk ta en del av. Etter to måneder som venneløs fikk jeg for første gang kjenne på total ensomhet. Min bror var der for meg, samt Master Chief og Marcus Fenix. Gaming ble min flykt atter en gang. Her var jeg min egen herre.

Årene gikk og plutselig var all skolegang over. Jeg jobbet mye. Jeg fikk utfordret min sosiale angst som jeg hadde utviklet ved ungdomsskolen. Jeg elsket nå å være med folk. Jeg var sjelden hjemme i mitt barndomshjem. Når jeg ikke jobbet, var jeg ute og festet. Drikkekompiser er stort sett ikke ekte venner, men jeg ble iallfall innkludert. Brennevin tok plassen for gaming. Brennevin og tobakk.

Livet mitt forandret seg til det bedre da jeg ble sammen med dama mi. En forrykende kjærlighetstid fulgte. Gaming var bare noe jeg gjorde med henne en sjelden gang. Jeg flyttet hjemmefra og startet et eget liv med min bedre halvdel.
Ute av intet, eller som resultat av en ulykke, ble alt et mareritt. En ulykke jeg kom med livet i behold ifra, ga meg et helvette uten like. Jeg aner ikke hvorfor, for jeg hadde jo alt jeg kunne drømme om. Alt skulle være perfekt.
Kort fortalt slet jeg med negative tanker, en slags sosial angst og et selvbilde som var helt rasert. En depresjon. Det merkeligste var at jeg skulle få en depresjon da jeg hadde det mer fantastisk i livet enn noen gang før. Merkelig. Man vet aldri når og hvorfor en depresjon slår til. Som regel er det en grunn, men det trenger ikke være det.

Jeg prøvde å fortrenge det med alkohol. Tro meg; det funker ikke. Det gjør ting verre. Jeg hadde flere jobber, men måtte gi slipp på noen da min mentale tilstand ble for tøff. Jeg var ikke gal, men det føltes slik. Det var tanker som jeg måtte lære meg å styre. Negative tanker måtte fjernes da de bare gjorde meg vondt. Dama mi ble min beste støtte. Hun var der for meg gjennom en tøff prosess hvor jeg prøvde å få kontroll på meg selv. Det var ikke noen farlige tanker overfor andre, men tanker om at jeg ikke var god nok.
Og ja; det å bare avslutte det hele var fristende, men jeg hadde lært av venner som har tatt sitt eget liv. Jeg tenker ofte på hvor de kunne vært i dag om de ikke hadde valgt sin egen død. Jeg ville ikke ende opp slik. Uansett hvor tøft livet kan være, er det alltid bedre å kjempe seg gjennom det istedet for å ende alt. Vi har ingen garanti for at det er noe liv etter dette.

Jeg havnet i kjelleren og brukte nesten to år på å få bygget opp selvtilliten, mitt forsvar mot negative tanker og en noenlunde grei holdning mot det sosiale. På samme tid kjempet jeg og dama om å ha et sted å bo. Vi hadde nemlig problemer med økonomien da vi begge hadde lite jobb. I fjor ble jeg som sagt bitt av gaming-basillen da jeg som gammel Zelda-fan bare skulle prøve det nye tilskuddet til serien, Breath of the wild. Jeg ble atter en gang hobby-gamer igjen etter mange år foruten. Jeg hadde ny jobb hvor jeg jobbet tett med folk, og jeg fikk en grei selvtillit igjen. Som følge av jobb og en grei lønning fikk vi endelig føle at pengene strakk til. En dårlig økonomi hjelper ikke når man plages på det indre, det jobber psykisk mot deg, så det å kunne ha nok lønn til å forsørge sitt hjem pluss ha penger til gode gjorde mye for oss.

Jeg unnet meg å kjøpe Xbox One da jeg følte trangen til å begynbe å game igjen. Mitt problem var som regel de gangene jeg var alene. Min bror hadde flyttet nokså langt unna og blitt hybelrotte, og ofte jobbet jeg og dama motsatt av hverandre. Det var tiden jeg satt alene på kveldene når hun jobbet, jeg kunne plages av negative tanker. Uten en omgangskrets eller hobby kan man raskt bli sittende og gruble. Det er farlig. Nå hadde jeg en hobby. Noe å holde meg opptatt med. Gaming. En interesse. Det ble en reddning. Derfor kan jeg påstå at både de nærmeste samt gaming faktisk har hjulpet meg. De nærmeste har betydd mest, men siden dette er en gaming-side vil jeg trekke frem det. Og jeg kunne spille i timesvis. Oppdage nye spill, faktisk ha råd til å kjøpe dem og dermed mate hobbyen min. Det hjalp meg mye.

Jeg ser ikke på gaming som en lidelse for meg, men noe som var med på å hjelpe meg ut av en lidelse.

De fire veggene er et symbol på et sted som har vært hellig for meg gjennom livet. Barndomshjemmet og min egen bolig. De trygge stedene som har stått som grunnpilarer og gitt meg trygghet. De fire veggene kan være farlige å ikke gå ut av. Dørstokkmila kan bli tøff. Men vi gamere har også en gylden mulighet til å være sosiale. Jeg bruker Xbox Live slik at jeg kan game med folk fra hele verden når jeg føler for det. For en som ikke har så stor omgangskrets i nærmiljøet gjør det godt. Ja, jeg vet at fysisk face-to-face sosial kontakt er viktigere og at spilling over nett er litt mer negativt. For de som måtte slite med å være sosiale kan derimot dette bli positivt også. Ja, jeg husker mitt første spill over nett. Minecraft med noen fra USA. Klart det var en utfordring å skulle snakke i mic-en, men det gikk raskt over. Skulle det bli for tøft, kunne jeg jo når som helst slå av.
Jeg liker likevel å spille med noen som sitter i samme rom bedre. Jeg liker det sosiale rundt det. Man slipper liksom å sitte å lure på hva man skal si. Slipper pinlig stillhet.

Jeg har fortsatt tider hvor jeg sliter på innsiden, men det er blitt så mye bedre. Dessuten vet jeg det finnes mange som sliter, og de som har det mye vanskligere enn meg. Den verste fienden man kan ga, er en selv. Det kan jeg skrive under på. For det er så himla vanskelig å vinne over seg selv hvis deler av en selv kontrollerer deg. Jeg vet jeg ikke er hundre prosent healet, det tar som regel mange år, om jeg noen gang blir healet. Det viktigste er å kunne kontrollere det. Få dritten på avstand. Da kan man leve med slike ting. Og de fleste av oss har vel noen ondsinnende demoner på innsiden.

Jeg vet det er flere der ute som har blitt hjulpet av gaming. Senest i går leste jeg om en som gamer fem timer daglig og at det hjelper han med det som gnager på innsiden. Jeg har ikke som mål eller noen trang til å game fem timer daglig. Noen ganger blir det fem timer pluss-pluss, andre ganger to timer, og noen ganger ingen. Men intetessen er der. Hobbyen lever. Det er viktig. Så lenge du har noe å fordrive tiden med, gjør det ikke noe hva du gjør. Det er mye bedre enn å kaste vekk livet på negative tanker. Tiden som går får man aldri tilbake.
Og skulle det være et liv etter døden, har jeg nok såpass uflaks at jeg ender opp som kokt biff i Helvetes hav av lava likevel he, he.

Med dette runder jeg av. Dette ble en noe ærlig blogg, men jeg føler det er på sin plass og forsvare gaming som hobby når kyniske forskere velger å sette oss i en bås og stemple oss som psykopater.

Takk for nå :)
 

Kristian
Online
GR®
Kristian
Tror er det er nok av utsultede koreanere og døde spedbarn i torva nå til å erkjenne at det finnes noe som heter "usunne nivå av gaming," en statistikk vi kan takke blant andre World of Warcraft for. Leste en litt allsidig forskningsrapport fra Universitetet i Tromsø forleden, og her til lands er heldigvis tallet på avhengighetsgaming ganske lavt, hvor det også sammenlignes med automatspilling slik en ville gjort på Narvesen. Forskning er mye statistikker, tall og resultater, og der har følelser ingen rådighet.

Det er nok et mer nyansert bilde enn det du presenterer her, vil jeg mene, hvor grensen bør trekkes når du bruker spilling som en metode for å unnslippe livets omstendigheter og ansvar, som du selv har fått erfare. Det er fint i et lite øyeblikk, og kanskje motiverende på en måte, å rive hornet av en helvetesbaron i Doom, for så å møte sjefen din på jobb rett etterpå. Men, det ene burde aldri ta plassen for de andre.

Det er en av livets leksjoner i det lille fantastiske øyeblikket hvor man innser at man er selvstendig, og ingenting stopper deg fra å spise sjokoladepudding og vaniljesaus til hvert eneste måltid. Og så, etter noen vanskelige runder på toalettet og kaldsvette vil du aldri se på det igjen. Jeg kjenner selv på den med spilling, ofte etter jeg er ferdig med et tretten timer langt spill og anmeldelsen til det - jeg vil egentlig aldri røre spillet igjen, og som en konsekvens svinner litt av gaminggleden hen.
 

Archana
Offline
Archana
Altså.. Det er vel stor forskjell på å ha et sunt forhold til gaming, altså vite når man skal stoppe, ikke ha problemer med å legge seg, gå på skolen/jobb, gjøre sine oppgaver osv, og det å faktisk mangle selvbeherskelse. Jeg har selv stått som 18åring og måttet være med på å bære og kaste en kompis av meg i dusjen fordi han ikke hadde dusjet på 1,5 uke pga World of Warcraft. Spilleavhengighet er ikke tull og ikke noe som skal fnyses av.
Spilleavhengighet må fram og settes på tapeten. Ja, det er en lidelse. Men det finnes også symptomer for hva man skal se etter. Hvis man ikke har symptomene, er det heller ikke vits å bli fornærmet over at spilleavhengighet er stemplet som en form for psykisk lidelse.
GAMING i seg selv er jo bare en hobby, det er jo (selvsagt) når det går for langt at det er farlig. Da mener jeg for egen psyke, i tillegg til at man kan ødelegge mye for seg selv.
Å drikke vann er ikke en psykisk lidelse det heller, men derimot om du drikker for mye kan det være skadelig.
 

Jeg er ikke lat, jeg er en chillpadde
Solmyr Raven
Offline
Solmyr Raven
Takk for gode svar. Jeg er helt enig i at når gaming er med på å drive en til å utøve vold eller gjøre det vanskelig å skille mellom spill og virkelighet, er det en lidelse. Tror jeg skrev en blogg om akkurat det for ca. et år siden. Jeg prøver bare her å også fremheve at de som gamer mye IKKE trenger å lide av noe psykisk.
 

Archana
Offline
Archana
Voldelighet og spilleavhengighet trenger ikke settes i samme bås det heller. Men nei, ikke all gaming er "usunt". Jeg kan game 8 timer per dag, og så kanskje 1 time per dag. Det er uansett ikke bare tiden brukt de ser på som symptom for lidelse, det ville jo vært forferdelig naivt. Selv om man kan tro det er korrelasjon mellom timer brukt på spill og spilleavhengighe/annen psykisk lidelse som omhandler spill, så går det ikke an å si det er kausalitet. Man må ha flere faktorer (dvs symptomer) først.

Poenget mitt er, ikke la deg fornærme av at "gaming er en lidelse". Nyt gamingtiden din, og dersom du skulle føle deg nedbrutt o.l., så trenger ikke det heller være påført av gamingen. Alle vi som fint greier å stoppe å spille når vi må, vet godt at vi ikke har en "gaming lidelse" bare fordi spill er en hobby.
 

Jeg er ikke lat, jeg er en chillpadde
avatar is Missing

For å diskutere må du være innlogget. Om du ikke er medlem ennå - bli medlem nå!