Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Nyeste
Atrás

Blogger

Her kan du kommentere alle brukernes blogger
Solmyr Raven
Offline
Solmyr Raven
Jeg sitter og mimrer litt på hvor mye "The Legend Of Zelda" har betydd for meg mens jeg tar en pause fra Great Bay i "Majora's Mask". Denne serien har fulgt meg siden barndommen, gjennom oppveksten, ten-årene, da jeg ble myndig og nå når jeg ikke er mange år unna tretti og godt voksen. For hvert storspill har jeg vært i en ny del av livet. En ny fase. Det er egentlig ganske merkelig å tenke på, men jeg er glad jeg har fått oppleve de spillene jeg har fått. Uten Zelda hadde nok ikke mitt syn på spill vært helt det samme...


Mitt første møte med Hyrule, Zelda og Link var klassikeren "Ocarina Of Time" på Nintendo 64. Jeg var rundt syv år da jeg fikk spillet i bursdagsgave. En kjedelig og mørk eske med kun en gylden logo på skillte seg ut fra de andre coverene jeg hadde som derimot var fargerike og med enten Super Mario eller Yoshi på fremsiden. Hva var dette for et spill? Hadde jeg visst bedre, ville jeg kunnet forstå at det innholdsløse og enkle coverdesignet betydde at dette var noe stort. Noe mektig.

Vel, jeg forsto likevel raskt at dette var noe større enn noe annet jeg hadde spillt så snart kassetten sto i maskinen og Kokiri Forest åpenbarte seg. Dette var seriens sprang inn i den tredimensjonale verden. Et spill som jeg tror jeg kan hevde har betydd aller mest for meg i hele min gaming-tid. Et spill...nei, en hel verden som virkelig levde. Like mektig som de levende verdenene vi i dag finner i spill som Skyrim og Red Dead Redemption. Det føltes iallfall slik på 90-tallet.
Desverre forsto jeg ikke hva karakterene preiket om da engelsk var nokså fremmed for mitt unge sinn. Min far var den som fortalte meg alt dette, og som også gjorde gåtene og hovedhistorien mens jeg spent tittet på. Jeg fikk spille fritt, oppdage og leke meg når han ikke skulle gjøre oppdrag. Med dette fikk jeg et av tidenes mest episke historier servert samtidig som jeg fikk løpe løpsk i Hyrule. Dette spillet toppet alt annet den gang, og for meg har ingen enda kommet høyere.



"Majora's Mask" er oppfølgeren til "Ocarina Of Time", og ble pakket opp fra en julegave. Spillkassetten var i gull. Det betydde mye. En kassett i gull! Hvor kult er vel ikke det?
Jeg visste at dette ville by på mere herlige spilløyeblikk da jeg enda hadde forgjengeren friskt i minne. Det som dog dukket opp på skjermen var noe mer mystisk og uhyggelig enn hva selv de zombie-lignende Undead greide å mane frem fra "Ocarina Of Time".
I "Majora's Mask" dro vi nemlig til Termina, en forvrengt versjon av Hyrule, hvor en gigantisk måne var på vei mot jordflaten. Det ble nok en gang min far som måtte dra i gang historien da denne var veldig innviklet. Her hadde man tiden som fiende hele tiden. Man hadde tre dager på å redde verden. Min far greide aldri å redde verden. Han ga opp i Stone Tower Temple og verden fikk seile sin egen sjø.



Appropo sjø; det neste Zelda-spillet hadde sjøen som hovedformål da "The Wind Waker" seilte inn med den splitter nye maskinen Gamecube. Dette ble min bursdagsgave, og det ble et strålende møte med Link i ny drakt. Her så det nesten ut som om vi var i en anime-tegnefilm. Hyrule var oversvømmet av både hav og ondskap, og vi fikk seile med en rød seilbåt. Nå var jeg gammel nok til å pløye meg gjennom templer på egen hånd. Jeg kunne lese teksten og jeg hadde lært en del knep av å se på fattern spille de forrige spillene. Desverre gikk jeg i hans fotspor og ble stående fast i jakten på et tempel jeg ikke forsto hvordan jeg skulle finne. Dette var før Youtubes storhetstid. Jeg måtte gi meg.



Årene gikk. Faktisk ganske mange år. Et nytt Zelda skulle komme. Det var underveis, men det ble aldri ferdig. Ikke før gutten med tenna på tørk hadde fått regulering, samt også fått den av igjen. I mitt nest siste år på grunnskolen dukket "Twilight Princess" opp på Gamecube og Wii. Jeg kjøpte Gamecube-versjonen til meg selv i bursdagsgave og var syk den dagen spillet lå i postkassen. En perfekt dag å være syk på.
"Twilight Princess" ga oss den mer voksne Link vi hadde blitt lovet gjennom trailere til "The Wind Waker". Den gangen fikk vi det motsatte, men nå var det på tide med en eldre Link og et mørkere og mere dystert spill igjen.
Som en tvilling av "Ocarina Of Time" var dette som å vende hjem. Jeg kjente Zelda såpass godt at jeg håpet å endelig kunne fullføre et Zelda spill på egen hånd. Templene var episke. Dette spillet er fortsatt det Zelda-spillet som inneholder de beste templene etter min mening. Desverre gikk det atter en gang ad dundas da jeg ble stående fast i Arbiter's Grounds. Selv med en guidebok kunne jeg ikke forstå hva jeg gjorde galt. Ikke før en kompis av meg fikk bryne seg i samme tempel og til slutt knekket koden. Endelig! Deretter ble det bare å fullføre. "Twilight Princess" ble dermed det første spillet i serien jeg så og si greide å spille rundt på egen hånd. Men joda; med litt hjelp, selvsagt.



Årene gikk atter en gang. Jeg fikk "The Adventure Of Link" i retro-utgave til DS. Det spillet er etter min mening det vanskeligste, og i ren frustrasjon ble det heller aldri fullført. Deretter kom "Phantom Hourglass" på samme håndholdte konsoll. Her ble jeg også stående fast et sted og måtte unnvære å fullføre. Jeg fikk derimot fullført "The Wind Waker" ved å starte på nytt, bli stående fast på samme sted som sist, men derimot greide jeg endelig å finne løsningen. Dette ble altså mitt andre Zelda-spill som jeg greide å fullføre. Med litt hjelp av min bror som var tilskuer, må jeg vel innrømme.
Jeg fikk også fullført "Majora's Mask" på den filen min far ga opp mange år tidligere. Dette var nok det mest innviklede å fullføre, og da hadde jeg allerede fått tre templer fullført av fattern. Brodern hjalp også til da vi sammen fikk skapt fred i Termina igjen. Det er nok dette jeg er stoltest av å få fullført, selv om jeg egentlig ikke skal ha noen heder for å faktisk ha fullført det helt selv.

Jeg var sent ute med å kjøpe Wii. Derimot ble det en fin julegave da jeg fikk "Skyward Sword" like etter at jeg hadde kjøpt en Wii. Motion-kontrollerne ble som forlengelser av mine hender og jeg som hadde fryktet at det ville bli uvant å spille slik, fikk sjokk da jeg hadde knappene i fingrene fra første stund. Desverre mistet jeg gnisten nokså raskt. Var jeg lei av å veive med hendene, eller var det andre ting i livet som fristet mer? Hvem vet?
Det som utmerker seg mye i mine tilfeller er at Zelda-spillene har jeg stort sett sanket til meg via julegaver eller bursdagsgaver.

I årene etter fikk jeg prøvd både det første Zelda-spillet "The Legend Of Zelda" på NES via Wiis Virtual Console, samt også SNES-klassikeren "A Link To The Past". Det jeg derimot greide å fullføre, var "A Link Between Worlds" på 3DS. Dette var det første spillet i serien jeg greide å fullføre helt på egen hånd, og det var en formidabel spillopplevelse. Helt fantastisk! Muligens det beste håndholdte om du ser vekk fra Nintendo 64-remakene "Ocarina Of Time" og "Majora's Mask" som ble gjengitt til 3DS.
Joda, jeg fikk også kjøpt disse Nintendo 64-remakene til 3DS, men de ble aldri fullført. Det var vel mest av ren nostalgi. De ble også kjøpt til Wii, med den samme nostalgiske bakgrunn.
Jeg kjøpte dessuten "Spirit Tracks" til DS som jeg enda ikke har fått startet på. Har heller ikke fått sommlet meg til å starte på "Link's Awakening", "Oracle Of Ages" og "Oracle Of Seasons" som jeg lastet ned via Virtual Console til 3DS.



Årene hadde sust forbi og jeg fant endelig min egen Zelda. Ja, det er en klissete klisje-måte å fortelle at jeg ble sammen med dama mi på, men det får så være. Vi prøvde å komme oss gjennom "Skyward Sword" hvor hun holdt den ene Wii-spaken mens jeg styrte Nun-Chuck-en. Heller ikke denne gang ble spillet helt fullført. Jeg hadde også skaffet meg Wii U med en remastret utgave av "The Wind Waker". Atter en gang av ren nostalgi. Men gnisten for gaming hadde egentlig slukknet noen år før dette.

Etter mange år med gaming, la jeg nemlig spakene på hylla. Jeg fant ingen glede i å spille alene noe mer. Var det noe jeg spillte, måtte det være partyspill med dama. Gnisten for gaming hadde rett og slett slukknet. Alle år med både Zelda, Mario, Halo, The Elder Scrolls og andre spill var kun et lite stykke historie. Livet ble også snudd på hodet da en tung tid tok opp plassen i meg noen år før dette. Jeg flyktet fra gaming og hadde også forduftet fra Gamereactor sitt sosiale samlingssted.
Drikkeparty, festing, samt jobb kom hele tiden i veien, og den tiden hvor jeg ble sammen med dama, hadde jeg flyttet hjemmefra og levde mitt eget liv med henne. Den tunge tiden forsvant og alt ble lyst igjen. Likevel hadde tiden tatt fra meg gaming som hobby. Når man har fått dame er det dessuten lett nye hobbyer som kommer på banen, for å si det slik. Dessuten måtte man prøve å holde sitt nye hjem i sjakk. Jeg fikk ikke noen glede av å sette meg ned alene med et spill mer.



Så kom dagen da "Breath Of The Wild" ble lansert. Jeg lovet meg selv å styre unna selv om det var et Zelda-spill. Dette greide jeg ikke og jeg måtte bare kjøpe det, av en eller annen grunn. Og som jeg ble bergtatt! Oppslukt! Gaming-ånden var tilbake etter mange års fravær. Zelda hadde tennt gnisten igjen. Det var helt utrolig. Hvordan kunne det skje? Var det som å finne seg selv igjen, på en måte? Var det nostalgien? Jeg aner ikke, men hobbyen min var endelig der den pleide å være igjen. Og spillet var jo helt formidabelt og nytenkende med en åpen verden. Selv den dag i dag har jeg enda ikke fullført alt "Breath Of The Wild" har å by på men jeg har så absolutt ikke gitt opp.

Med et friskt pust i gaming-lungene, kjøpte jeg Xbox One og begynte med gaming for fullt igjen. Det vil si; den tiden jeg hadde til rådighet for det. Vi hadde nemlig akkurat kjøpt eget krypinn og jeg hadde mye jobb. Egentlig for mye, men det er en helt annen sak.
Likevel fikk jeg mettet sulten etter gaming og jeg greide faktisk å fullføre noe jeg hadde tenkt å gjøre i omlag 15 år. Ja, etter alle disse år skulle jeg på egen hånd fullføre "Ocarina Of Time". Og dette greide jeg til slutt via Virtual Console-versjonen jeg hadde på Wii. Det var jeg stolt over. Det var en av de tingene jeg bare måtte gjøre. Det hadde plaget meg i mange år, men endelig fikk jeg det vekk fra check-listen.



Dette har alt i alt vært min reise gjennom Hyrule i nærmere 20 år. Jeg har altså ikke spillt alle spillene, men jeg har prøvd nesten alle og fullført en god del av dem etter mye om og men. For tiden prøver jeg som sagt å fullføre "Majora's Mask" komplett fra start til slutt. Etter det skal jeg vurdere "Twilight Princess HD" til Wii U. Det er liksom litt tidkrevende og altoppslukende å starte på et Zelda-spill. Man må liksom forvente seg å sette av en del tid til det.

Er du ny til serien eller ikke har bestemt deg for om du skal gi det en sjanse, kan jeg med hånden på hjertet si at det burde du få gjort noe med. Mulig det kan virke tungt, tregt og kjedelig til å begynne med, men gi det en sjanse og ikke bare en times tid av din oppmerksomhet.
Jeg ville deretter anbefalt å enten begynne med "Ocarina Of Time", "Twilight Princess" eller "A Link Between Worlds". Deretter burde du bryne deg på resten av kartoteket, og for all del; ikke glem "Majora's Maske", da misser du et mesterverk uten like.


Til deg som kjenner serien godt; har DU noen minner fra den? Del dem gjerne, alltid hyggelig å høre andres erfaringer og opplevelser.

Takk for at du leste om hva Zelda har betydd for meg. Denne bloggen ble litt lang, men jeg kunnet skrevet så mye mer om dette altoppslukende universet. Dette får holde for nå.

Og husk sverdet...it's dangerous to go alone.

Ha en fin dag!
 

avatar is Missing

For å diskutere må du være innlogget. Om du ikke er medlem ennå - bli medlem nå!