Fragpunk

Den kinesiske spillmonolitten Netease finner ikke opp hjulet, de stjeler det. Da tegningen til det ultra-suksessrike Marvel Rivals ble utarbeidet, var intensjonene klare fra starten. Ta de beste delene av Overwatch og lag et spill ut av det. Null originalitet, null original tenkning - noe som, i likhet med Forza Motorsport (skamløst Gran Turismo-plagiat i utgangspunktet), Diddy Kong Racing (Mario Kart) og Bayonetta (Devil May Cry), skulle vise seg å være en helt riktig idé. Med det nylig utgitte gratisskytespillet Fragpunk har Netease (via Bad Guitar Games-studioet) gjort det igjen. Den grunnleggende planen er like enkel som den er smart. Stjel helteaspektet, spillmekanikken, oppsettet og deler av det generelle designet fra Valorant, kombiner det hele med Hearthstone - Voila! Fragpunk i et nøtteskall. Men er det noe bra?

Det korte svaret er: Ja! Fragpunk er ikke fullt så vellykket som Marvel Rivals, men det er fortsatt et fornøyelig actionspill. For det første har Bad Guitar fokusert på de riktige tingene når det gjelder den generelle spillbarheten og hvordan våpnene føles. Det er litt av Apex Legends her, litt av Call of Duty: Modern Warfare III og en heftig dose Valorant. Jeg liker løpstempoet, jeg liker følelsen av nesten alle våpen, og det er en mer tilfredsstillende følelse å både trykke på avtrekkeren og treffe med kulene dine her enn i for eksempel Apex Legends. Utviklerne har tydeligvis søkt inspirasjon på de rette stedene (som sagt) og bygget et skytespill som drypper av presisjon og nøyaktighet, noe som er fint å se, ikke minst med tanke på hvor klissete og vilkårlig det føles å spille Call of Duty i dag, med de enorme forskjellene mellom tid-til-drap og tid-til-død som finnes for tiden.

I Fragpunk kalles heltene "Lancers", og i karaktergalleriet finner vi en hel haug med virkelig sprø typer i tillegg til mer standard Valorant-plagiat. Her er det en gutt som løper rundt med noe som ser ut som en Guitar Hero-gitar som skyter lyn, og en svevende magiker med manbun som kan klatre på vegger. For min del er det mange karakterer her som er verdt å prøve ut, som føles finurlige om enn ikke superoriginale, og variasjonen mellom karakterdesign og spesialangrep og hvordan man kan bruke dem for å være effektiv på slagmarken er veldig bra. Fragpunk er heller ikke spesielt balansert, noe som på en eller annen ubegripelig måte bare har vist seg å være en god ting. Axon er den skarpeste karakteren i spillet med ganske stor margin, og Broker er en nær nummer to hvis du spør meg, og jeg har egentlig ikke noe imot det. Jeg føler snarere at mangelen på balanse mellom de ulike Lancers skaper et kaos i spillene som føles gammeldags og utdatert. Og det liker jeg. Det er litt som Marvel Rivals, der Moon Knight og Spider-Man har dominert lobbyene siden begynnelsen, og ikke gjør spillet dårligere for det.

Når det gjelder kortspillaspektet ved Fragpunk, er jeg også imponert og fornøyd. Jeg er absolutt ikke en spiller som slår meg ned med Gwent, Balatro eller Hearthstone hvis jeg har et øyeblikk til overs, og var derfor skeptisk på forhånd til at Fragpunk ville være et spill for meg. Men det er det, jeg liker det, og jeg liker det originale preget som kortene og kortenes evner gir. Utviklerne hos Bad Guitar har, som i tilfellet med karakterbalansen, tillatt seg å gå ganske vilt til verks med evnene i spillets Shard Cards, og det setter jeg stor pris på. Ett kort gjør fiendenes hoder enorme og dermed superenkle å treffe, mens et annet lar deg legge egg som gir deg mer helse. Det finnes også et kort som gjør at du spontant kan kaste honningduggmeloner på motstanderlaget, som da sklir (!) på melonen og kan bli truffet i hodet av lagets snikskytter. På samme måte finnes det over 100 mer "seriøse" kort og evner.

Designet er også bra. Det er elementer av Apex her også, elementer av Fortnite, elementer av Valorant, men også mye originalitet, og jeg er en sucker for de ultrafargede, tegneserieaktige greiene som utviklerne her tilbyr. Karakterdesignet er vellykket, og alt fra de grelle kontrastfargene til de rastrerte bileffektene når noen blir skutt, anser jeg som veldig vellykket. Hadde Sonys millionfiasko Concord sett slik ut og hatt dette tempoet i spillet, hadde det mest sannsynlig overlevd, om jeg skal gni på køen.

Så ... Hva er dårlig da? Menyene må omarbeides, da de er jævlig vanskelige å navigere rundt i og mangler klarhet. Med tanke på at det finnes 169 forskjellige Shard Cards, føles det som om det er en mangel på taktisk og strategisk dybde i Fragpunks lagspilloppsett, noe Bad Guitar må jobbe med. Jeg har også støtt på noen feil med nettkoden som må justeres, men alt i alt har jeg hatt glede av denne fargerike actionbagatellen. For det er slik jeg synes dette spillet bør sees. Som en morsom bagatell og et avbrekk fra mer seriøse alternativer i sjangeren. Med Marvel Rivals og Fragpunk har Netease funnet sitt eget spor som er lett å kose seg med, i hvert fall for meg.